Søndag 7.mai markerte Hemnes kommune Veterandagen, som jo egentlig er Frigjøringsdagen 8.mai. Dette ble gjort i nært samarbeid med sognepresten, for slik å kunne ta med seg høytiden inn i kirkerommet. I forkant av samværet i Olehallen i Korgen ble det forrettet gudstjeneste.
Ordfører Christine Trones fulgte også i år opp Regjeringens bestemmelse av 2010 om at kommunene bør foreta en markering av Veterandagen i forbindelse med Frigjøringsdagen. To sentrale veteraner, Per- Jacob Solhaug og Harald Bryggfjell, utførte et betydelig forarbeid med å samle opplysninger om personer fra Hemnes som på en eller annen måte har tjenestegjort internasjonalt for fredens sak.
Kirkekaffe med veteranprat
Et tredvetalls deltakere, hvorav omtrent halvparten var tidligere tjenestegjørende, deltok i samværet.
Ordføreren holdt velkomsttale, der hun kort redegjorde for at innholdet i Veterandagen nå er utvida fra å gjelde dem som deltok i Den Andre Verdenskrig til alle som på flere måter har utført internasjonal fredstjeneste, i hovedsak FN-operasjoner etter 1948.
– Samtidig som vi anerkjenner helter og dekorerte soldater fra andre verdenskrig og opp til vår tid, så skal vi huske på alle de andre som har tjenestegjort for Norge.
De som reiser ut i militære oppdrag, fortjener vår respekt og takk for innsatsen. Denne
type tjeneste kan være belastende både mens den pågår, men også i ettertid.
Den koster noe som ikke aller er villig – eller skikket til å gi.
De som gjør det, gjør det ikke for seg selv, men for Norge. For oss andre. Og det skal de ha takk for.
Heder og ære
Nylig besluttet forsvarssjefen å tildele Forsvarsmedaljen med laurbærgren, som er en av Forsvarets høyest rangerte medaljer, til Per-Jacob Solhaug, Bjerka. Den blir tildelt for stor og fremragende innsats for Forsvaret. Solhaug holdt selv et innlegg under samværet i Olehallen, der han beskjedent på egne vegne heller la vekt på at man nå etter nitidig arbeid hadde klart å fylle store deler av den lista på 37 personer fra Hemnes som faktisk har tjenestegjort etter 1948.
– Dette er nemlig ikke så enkelt, kunne Solhaug fortelle.
– Forsvaret opplyser sjelden identitet til de tjenestegjørende, men bekrefter hvor mange fra en kommune som har deltatt. Der starter detektivarbeidet. Og Harald Brygfjell og jeg har nå bra liste, dog ikke komplett.
Fra Hemnes til FN-kontingenter
Solhaug bodde sine første år i kommunen, men havna yrkesmessig i polititjenesten, og har slik sett vært mye på reisefot.
– Oppdrag i Sør-Afrika og Namibia i 1990 var begynnelsen på utenlandsoppdrag, spennende og meget fremmed. Libanon året etter. Men de hardeste tak møtte oss i Bosnia i 1999. Der vanka det spytting, steinkast og direkte skuddsalver.
Solhaug med oberstløytnants grad hadde ansvar for etterforskning av krigsforbrytere. I 2004 gikk turen til Afghanistan, der han som første kontingentsjef fikk nok å henge fingrene i.
– Nå var det likevel forholdsvis fredelig den første perioden, men det gikk feil veg i utviklinga: Snart opplevde vi gisseltaking, selvmordsbombere, så personbilene ble raskt bytta med pansra kjøretøy.
Likevel, Solhaug framhever tjenesta som meget givende, på det personlige plan. Det kunne være ønsket om å hjelpe lokalbefolkninga, å få oppleve samvær i og forståelse av andre kulturer og levesett.
Kontingentsjef Vang
En annen mye utreist fredstjenestemann er John Helge Vang, Korgen. Også han har sin yrkesmessige bakgrunn i politiet, og har sin utenrikstjeneste knytta til dette.
– Vi har ved flere anledninger bygget opp organisatorisk, og øvet praktisk, polititjenesten i et område. I utgangspunktet et omfattende arbeid, og ikke alltid blir det av varig konsistens.
Vang har opplevd mye, både på offisielt nivå og blant lokalbefolkninga der han har vært. 15 måneder i Kosovo og over ett år i Afghanistan, der han hadde stilling som kontingentsjef i 2012. Minst ti kortvarige oppdrag i afrikanske stater.
– Politifolk blir, i motsetning til militært personell, oppfatta som individer av folk i nærmiljøet. Derfor kommer vi tett opptil dem, ser og skjønner mer av forholdene, og blir vel som oftest forstått og godtatt. Vi kjenner da sjøl behov for å bidra med noe. Eksempelvis kjøpte vi noe kull og besørga oppvarming i flyktningeleire, og hadde matkurs for unge jenter, som uten opplæring i slikt fra sine mødre har små framtidsutsikter i et samfunn styrt av menn.
Samfunnet takker
Ordfører Trones avslutta sin tale slik:
– Norge har helt siden 1948 deltatt med militærmakt i internasjonale operasjoner. Fortsatt gjør norske soldater en krevende og farlig innsats flere steder i verden.
Å være en land i verden, i allianse med andre demokratisk nasjoner, betyr at man må ha vilje og evne til å sende militære styrker i krig eller andre typer operasjoner.
Det må til for å fremme viktige norske interesser.
Norges evne til å gjøre dette hviler til slutt på dem som faktisk drar ut og gjør jobben.
