Det er vår nå, i alle fall etter kalenderen, og livet går sin vante gang i naturen. På mer eller mindre fredelige plasser har tiur og orrfugl valgt seg en arena der de kan la spillet sitt lyde ut i vårnatta i håp om at noen fra motsatt kjønn skal la seg imponere og i neste omgang forføre.
Spillet til orrhanen kan høres på lang avstand, og for den som tar seg umaken med å besøke leiken, er det fascinerende å se den blå-svartglinsende fuglen med den lyreforma stjerten i vifte mens den buldrer budskapet sitt ut i tussmørket og avslutter «kontaktannonsen» med et hsssss-hsss. Stemninga på leiken kan virke fredelig og harmonisk, men det er bare til det dukker opp ei høne eller to. Da stiger testosteron
et helt opp i de røde kammene, og nå er det urinstinktet som gjelder. Her skal gener føres videre, koste hva det koste vil. Rettssystemet er enkelt og greit. Den sterkeste vinner, og vinneren tar alle premiene.
Det er ei trolsk atmosfære på orreleiken, og kanskje enda mer trolsk på tiurleiken. En tiur på 4-5 kilo er et imponerende syn på spilleplassen, men spillet er lang fra så melodiøst som hos orrhanen. Det høres mer ut som en nybegynner som bryner en sløv ljå og avslutter med å dra korken opp av ei flaske vin. Det er black metal i ville skauen.
Mellom strofene tar den stolte fuglen en runde med strittende skjegg og slepende vinger, og har den fått øye på ei røy, blir det hallingdans med hallingkast uten hatt. Da tar den gjerne noen høge hopp for å vise hvilken grepa kar den er. Og kommer det en rival inn på leiken og begynner å yppe seg, skjer det samme som på orreleiken, men i dobbel skala. Hoggene til tiuren er dobbelt så harde som orrhanen sine, og slagene med vingen er så harde at det gir gjenlyd i skogen. Når hormonene koker over, unnser den seg ikke for å gå løs på hvilket som helst levende vesen, selv om det skulle være ei ørn. Det kan være fatalt, og en død tiur fører ingen gener videre.
For dem som er nysgjerrig og vil se på det enestående skuespillet som en storfuglleik er, så gjelder noen enkle kjøreregler:
1. Unngå å forstyrre storfugl i spill.
2. Gå helst ut sent på kvelden og sett opp kamuflasje der du kan vente til spillet begynner tidlig på morgenen.
3. Forlat ikke kamuflasjen før konserten er slutt og orkesteret har forlatt leiken.
4. Det er lurt å være tidlig ute og sette opp kamuflasje og la den stå noen dager, slik at fuglene kan bli vant til den.
Tiur,Tetrao Urogallus, er den arten av tiur vi kjenner i Norge. Tiuren er utbredt over hele Europa og i deler av Asia, og det finnes flere underarter. Hanfuglen, tiuren kan veie opptil 5 kilo, mens røya sjelden veier mer enn 2 kilo.
Orrfugl, Lyrurus Tetrix, forekommerer i likhet med tiuren over det meste av Europa, Sibir og Sentral-Asia. Orrhanen kan bli opptil 2 kilo, mens orrhøna veier rundt det halve. Orrhøna og røya kjennes fra hverandre ved å se på stjerten. Orrhøna har v-forma stjert (konkav) mens røya sin er runda (konveks). Dessuten er ei røy dobbelt så tung som ei orrhøne.
Krysning mellom Orrfugl og tiur forekommer forholdsvis ofte. Hybridene kalles rakkelhøns og er visstnok sterile.
