Noen vennegjenger drar på fotballtur, andre på storbytur, eller til syden. Andre krysser Svalbard på tvers – den turen fikk Lena Engevik være med på.
– Jeg fikk melding fra en studievenninne. Hun lurte på om jeg ble med på å krysse Svalbard på ski, dra pulk og sove i telt.
Lena Engevik smiler. Et spennende, men også litt skremmende forslag.
– Hun hadde en annen venninne som er fastboende på Svalbard som holdt på å planlegge en slik tur. Jeg takket ja på sekundet! Hvor mange ganger får man et sånt tilbud? Men det var med litt skrekkblandet fryd, det skal jeg innrømme.
Lokal opptrening
Så da var det bare å begynne å forberede seg. Men hvordan forbereder man seg på å krysse Svalbard?
– Jeg hadde flere helgeturer. Jeg har startet fra Umbukta, Røssvatnet, Leirskardet og Bjerkalia. Turene har blant annet endt på Gressvatnet og Kjennsvatnet. Noen ganger tur/retur, andre ganger krysset jeg litt hit og dit. Sånn sett har jeg jo også fått oppleve mye av den unike naturen vi har i nærområdet vårt, smiler Engevik.
Før hun blir alvorlig, for naturen har flere sider enn sol fra skyfri himmel.
– Jeg gikk også Saltfjellet. Vi startet fra Beiarfjellet, i sol og nesten vindstille. Noen netter danset nordlyset. En av dagene gikk vi opp mot en topp, snøfokken og skyene møttes på toppen, mens sollyset skinte gjennom. Helt magisk!
Så bestemte værgudene seg for å vise et annet Saltfjell.
– På den siste biten av turen, på vei mot Bolna, var skredfaren stor og sikten ble så dårlig at vi fant det tryggest å snu. Vi fulgte sporene tilbake og overnattet på Krukkistua. Dagen etter kom vi oss etter mye krongling frem til Saltfjellstua, hvor vi etter en time oppå en haug fikk såpass dekning at vi kunne gi livstegn til de som satt hjemme og ventet. Men da vi prøvde å gå til Semska neste dag måtte vi igjen snu. Vi forble værfast i to døgn før vi kom oss ned.
Solid reisefølge
20. april gikk reisen til Svalbard.
– Vi lånte en leilighet av en bekjent, handlet inn mat og lagde dagsrasjoner, pakket og styrte på. Alle jentene som skulle være med på turen møttes og vi planla turen nærmere i et par dager før vi kom i gang.
– Hvem var med i turfølget?
– Vi var ni damer på tur. Fire av disse bor på Svalbard, to av dem er vokst opp der og er turvante. De hadde den erfaringen vi trengte med isbjørn, vær, natur og klima. De andre kom fra fastlandet. En av dem hadde krysset Grønland, og vært over 7000 meter over havet sammen med Rolf Bae, Cecilie Skogs ektemann som omkom på K2. To av de andre var henholdsvis intensivsykepleier og traumesykepleier, begge med bakgrunn fra forsvaret. Så sånn sett var det jo en trygg gjeng å være på tur sammen med. Jeg fungerte som pakkhest og bidro med godt humør!, ler Engevik.
Militære elementer ble også dratt inn på denne turen.
– Vi ble enige om at vi burde gå minimum 8 timer hver dag, så lenge været ikke gjorde det umulig. Damene med militær bakgrunn var vant med å gå i 50 minutter, for så å ha 10 minutter pause, så dette innførte vi i turfølget. Vi var også innom skytebanen hvor vi ble kjent med rifle og signalpistol, i tilfelle vi skulle komme i nærheten av isbjørn på turen.
Og dermed var alt klart for en opplevelse for livet, en ukes tur med start i Agardhdalen og målgang i Barentsburg.
Værhardt
– Vi fikk en fantastisk flott start på turen. De første dagene var det sol fra skyfri himmel. Den dagen vi gikk langs den flotte Van Mijenfjorden speilet de snødekte fjellene seg i den blikkstille fjorden. Det var ubeskrivelig fint, og vi var helt overveldet, forteller Engevik.
Selv om de var mange sammen på tur fikk de en time alene hvert døgn. For på Svalbard er det greit at noen passer på at ikke isbjørnen kommer for nær.
– Ja, vi hadde bjørnevakt i en time hver, hver natt. De første nettene, i klarværet, var det et nydelig lys. I den timen var det godt å kjenne på stillheten og roen, og bare være til.
Men været til Svalbard er heller ikke til å stole på, og Engevik humrer litt mens hun forteller.
– Vi fikk oppleve alt av vær der oppe! Over Fridtjofbreen så vi ingenting. Snø, vind og lavt skydekke. Jeg slo av hjernen og gikk fremst for å tråkke spor. Bak meg kom hun som hadde gps, og jeg fikk beskjed når jeg skulle justere litt mot høyre eller venstre. Jeg ble både retningsblind og svimmel. Det var veldig snodig, hodet mitt kunne si at nå går det nedover, mens jeg kjente at det gikk oppover!
Det ble også en noe strabasiøs overnatting den kvelden.
– Været gjorde at vi måtte stoppe tidligere enn planlagt denne dagen, halvveis til topps på breen. Utover kvelden ble vinden verre, og på natta måtte vi frem med spadene for å bygge opp leveggene på nytt for å beskytte teltene mot vinden. Vinden var så kraftig at det var vanskelig å stå oppreist. Et vindkast var så kraftig at to av damene ramlet om av det, samtidig. Sånt må man jo bare le av, det var så komisk å se på.
Selv midt i ødemarken på Svalbard er det en og annen hytte, og det ble redningen en annen natt med dårlig vær.
– Vi tok inn på en gammel hytte siden værmeldingen var dårlig. Den bestod av en liten gang, og et rom med 2 køyesenger, vedovn og et kjøkkenbord. Bamsefar hadde vært på besøk en gang og revet opp planker i vegg og tak, så det var en spesiell hytte å ligge i. Men det var veldig godt å kjenne varmen fra vedovnen, og den kvelden ble det mye historiefortelling og latter. Da vi skulle ta kveld og hadde rullet ut liggeunderlagene var det ikke gulvplass igjen – det lå til og med folk under kjøkkenbordet, smiler Engevik.
– Det var kaldt også. Vi hadde -20 da vi overnattet i Braganzavågen. Det var så kaldt at bensinbrenneren sluttet å virke. Måtte demontere den og ha deler av den i soveposen for å varme opp pakninger og filter. Den fungerte heldigvis igjen dagen etter!
Så etter kulde, snø og vind var det kanskje mulig å få normalt pent vær på slutten av turen? Neida, værguden hadde en siste vri på lager:
– Siste døgnet slo det om til regn. Så da fikk vi også kjenne hvordan det er å legge seg i en våt sovepose. Alt var vått, og vi var slitne. De to hundene som var med på turen begynte å bjeffe i løpet av natta. Jeg dro opp glidelåsen og kikket ut, men var så sliten at da jeg konstaterte et rifleløp ut av det andre teltet bare slapp jeg med ned igjen og sov. Kom det bjørn i teltet nå måtte han bare kommer, ler den blide turjenta.
Minnerikt
– Hvordan vil du oppsummere turen?
– Når jeg ser tilbake på turen har det vært et eventyr for meg. Fantastiske mennesker og spektakulær natur. Folk var positive, og samarbeidet i gruppa upåklagelig – selv i det verste været. Disse damene var tøffe, det var aldri noe klaging! Det føles veldig bra å ha vært med på en slik tur, og jeg sitter igjen med mange gode minner. Jeg har også lært mye om meg selv, og om andre. Jeg tror de fleste kan klare å nå de mål man setter seg, hvis man virkelig bestemmer seg.
– Det høres ut som at du fikk god kjemi med de andre på turen. Blir det flere eventyr?
– Åja. Vi var allerede igang med planleggingen da vi gikk inn mot Barentsburg!
