Nå har jeg bevega meg gjennom den litterære Villmarksvegen med sideveger. Jeg har fulgt den slavisk meter for meter, og noen ganger har jeg kommet på venstre side med fare for å kollidere med møtende trafikk. Det var ikke uten en viss fryd jeg pløyde oppover sidedalene (på venstre side) og ble litt mer nærkjent. Mye var kjent fra før, men sannelig fantes det hull i nærkunnskapene, og de er nå forholdsvis godt tetta.
Skildringa av isfisket på Stormyrbassenget appelerte til et fangstgen som i årenes løp har slumra mer og mer inn. Det hele er personlig, og det er kanskje derfor det gjør litt ekstra inntrykk. Det er, kort sagt, godt skrevet.
Oppe ved Forsmoen holdt det på å gå galt. På mitt indre kart sto det Seselstien, og jeg var klar til å svinge til venstre. Her måtte jeg justere meg inn på boka og fortsette etter fylkesveg 806. Skitt au! Den hundreårgamle Seselstien er vel grodd igjen og kavlebruene borte, og det er vel brua over Stabbursbkken også. Hovedvegen er definitivt å foretrekke.
I Bleikvasslia kommer jeg til kjente trakter, svinger til høye i krysset og setter kursen mot Hattfjelldalen. Ved Tustervatnet blir det et stopp for å søke fordypning i historia til gardene der. Det skjærer aldri så lite i hjertet når jeg leser om oppdemminga av Røssvatnet. Jeg tenker tilbake på den tida da vatnet steg slik at bare toppen av bjerk og selje stakk opp over vassflata. Som ungdommer reflekterte vi ikke så mye over ødeleggelsene. Til det var vi altfor fokusert på det eventyrlige fisket som fulgte med den økte vannstanden.
Vegen videre går i noen av de mest naturskjønne trakter som Norge kan oppvise. Ikke rart at Theodor Caspari og flere til har skrevet lovprisingstaler til Røssvatnet og naturen omkring. Her er det tusen års historie som Svartedauen la sitt uhyggelige lokk over for mer enn 650 år sida. Noe av det mest interessante er kartet til Olaus Magnus. Helt presis er det selvfølgelig ikke, men det viser en viktig ting- Røsvatnet har vært godt kjent i tidligere tider, og det har nok uten tvil hatt stor betydning for ferdselen mellom øst og vest. Den som kjenner sagnet om Heming Unge kan også filosofere over hvor Storjorda lå.
Avstikkeren etter gammelvegen til Tvildalen er en nyttig opplevelse for oss som liker å lese gode jakthistorier. Her lukter det gammel jegersvette og kruttrøyk.
Etter hvert som jeg følger vegen videre, har jeg følelsen av at jeg ikke bare blir nærkjent. Jeg blir faktisk mer og mer fjernkjent, uten at det gjør vegen mindre interessant. Børgefjellskolen har jeg stifta personlig bekjentskap med, men tror du ikke jeg fant mange nye opplysninger som jeg aldri hadde hørt om før. Og Kvannli-godset! Hvem skulle tro at det fantes noe slikt i dag.
Framme ved E-6, stopper jeg opp og tenker gjennom ruta i motsatt retning. Jeg vet det er noe som mangler. Lappene, selvfølgelig! Jeg velger å kalle dem lapper, for det er det navnet de brukte på sitt eget folk før, og jeg tror det er gangbart den dag i dag.
Jeg har lest en del litteratur om lappene i og omkring distriktet vårt, og jeg leste med interesse den forholdsvis fyldige beskrivelsen av lapper og reindrift. Det meste var kjent stoff, men det var også mye interessant som jeg ikke hadde hørt eller lest om før. Det meste er å betrakte som rene fakta, og det forbauser meg at det kunne ?fyre opp? til sur debatt. Nå virker det imidlertid som om ?bølgene? har lagt seg, og det er godt.
Til slutt vil jeg si som følger:
Et ord og en bønn til steinen på mo;
vis storsinn og styrke og hold deg i ro.
Å koke suppe på rusten spiker
er det visstnok noen som liker.
Men husk at roting i gammel skit
kun gir vondlukt og mere drit!
Ole Roar Sneli
