Debatten om ulvebestanden i Norge har engasjert sterkt. Et velfylt foredrag av den lokale, nå pensjonerte skogmannen Ørnulf Kibsgaard, gav interessante opplysninger om såvel biologiske som økologiske sammenhenger. Og Kibsgaard kan dette med å krydre sine innlegg.
Kibsgaard har hatt hele sin arbeidskarriere i skogene i Nordland, og har ellers fartet mye rundt i Norden og tidvis Russland. Nylig var han fordragsholder på Menighetshuset i Korgen, der skytterlag og jegersammenslutninger i kommunen var arrangører. Tilhørerne i fullsatt sal fikk opp øregangene og mosjonert lattermusklene etter hvert som denne kunnskapsrike veteranen serverte «både vist og gale» i tre avdelinger: Elg, ulv og skog.
Gammelt nytt
I våre dager mener vi å ha bra kunnskap om elgen og våre skoger. Da er det nok tynnere hva angår ulven. Kibsgaard viste til fulle den totale sammenheng mellom disse tre temaene.
Grundig som det sømmer seg en fagmann presenterte Kibsgaard først litteraturlista. Og den var lang. Fra middelalderkilder til dagens fagrapporter og statistikker. Han nevnte til slutt at han selv hadde vært medvirkende i fire bøker:
– Men der står det ingenting, sa han med et megetsigende blikk ut over forsamlinga.
I grove trekk forholder det seg slik at skog har vi jo hatt i millioner av år, også den sirkumpolare barskogen i nordområdene. Dette er biotopen til elgen. Elgbein 650 000 år gamle er funnet, og ulven har sikkert eksistert før det. Elgfangst er nevnt alt fra vikingetida, der kjøttet naturligvis var viktig, men også skinnet var en ressurs. Ulvepels var også en ettertrakta handelsvare.
Men utpå 1400-tallet minker elgbestanden sterkt, og tre hundreår seinere er det nesten fritt for elg i Norden.
Ulven skifter beite?
Så spør Kibsgaard:
– Hvorfor forsvinner elgen?
Og han svarer sjøl:
– Etter det jeg kan få ut av det materialet jeg har studert, kan det jo ha flere årsaker. Noe klimaforverring fant sted i nettopp dette tidsrommet. Men sannsynligvis var det avgjørende at samene gikk over til et nomadisert reinhold, der flytting av rein ut til kysten om vintrene medførte at rovdyra, her i hovedsak ulven, fikk redusert sitt næringsgrunnlag.
Dermed gikk ulven over til å beskatte elgen i mye større grad. Og ei familiegruppe ulv tar 110-130 elg i løpet av et år, i følge svensk forskning. Det tilsvarer antall felt elg i Hemnes i våre dager. Ellers må vi ha klart for oss at også bjørnestammen var meget stor i disse århundra. Når det ble færre naturlige byttedyr i skogene, gikk naturligvis rovdyra løs på husdyra.
Rovdyrplaga ble etterhvert så omfattende at Kongen innførte skuddpremie på ulv og bjørn rundt 1730, og jerv og gaupe hundre år seinere. Men det var loven av 1845 om utryddelse av alle rovdyr som fikk fart i fellinga, og rundt 1930 var ulv og bjørn nesten utrydda i Norge.
– Den gang, på 1800-tallet, vokste befolkninga mye og det var ressursmangel. Lovmakerne var da klare i sin tale: Hvem skal overleve – folk eller rovdyr? Svaret var enkelt.
Elg er mat
Ikke bare har de store rovdyra beskatta elgstammen. Befolkninga i nordområda har jakta mye, med de handvåpen som var tilgjengelige, fangstgroper, sjølskudd – og til og med snarer! Derfor vakte det bekymring, kanskje spesielt der jakta var sosialt viktig, som blant svenske adelsfolk og desslike. Da elg i slutten av 1700-åra bare fantes i mindre områder sør i Sverige, ble det tatt affære. Det ble forbud mot fangsgraver, og i 1825 fikk jaktleder og bjørnejeger Herman Falk gjennom en tiårs totalfredning av elg. Dette hjalp. Utover mot 1860-80 vokste stammen også nordover, og dermed med innsig til Norge.
Fra Grane er det berettet om ei hendelse i 1865, der folk ble bekymra over noen merkelige spor i nærheten av gårdene. Lensmannen ble tilkalt. Han kunne ikke si hva dette kunne være, men bad befolkninga ta sine forholdsregler. Det viste seg at elgen var kommet tilbake.
Nettopp i disse åra satte Engelskbruket i gang storstilt drift i Grane og Vefsn, med snauhogst og masse folk i arbeid. Elg ble skutt, stammen vokste ikke særlig før flere tiår var gått.
Ulv og dass?
Ulveplaga var i følge beretninger tiltakende utover 1800-tallet. Særlig vinterstid, da tilgang på mat var begrensa. Ulven kunne komme heilt inn til husa.
Her kommer skøyaren Kibsgaard inn med ei heller uvanlig kobling, også denne fra Grane, tilfeldigvis(?):
– Det hadde seg slik at folk ikke hadde egne dass der ute i grisgrendte strøk på den tida. Avtrede foregikk stort sett utendørs, nær husa, sommer som vinter. Så var det ei kone som gikk bak snøskavlen en vinterkveld. Ikke før hadde ho huka seg ned og letta på stakken, før en ulv føyk over skavlen og kjerringa, inn i dørgangen, der han kneip gårdshunden og drog av gårde med den.
Der får vi altså klargjort at ulven var meget nærgående, samt det faktum, at også folk ute i gårdene etterhvert kom i tanker om at det kunne være en fordel med et eget bygg for toalettbesøk.
Og bakom synger skogene….
Men det er forstmannen Kibsgaard som nagler tilhørerne til stolene. Biologi og skoghistorie er av hans spesialfelt. Og han har de store linjer klar:
– Den omfattende avskoginga på Indre Helgeland kort før 1900 førte til voldsom oppvekst av ungskog, som jo er elgmat. Når så rovdyra var nærmest borte fra 1930-tallet, kom elgen tilbake og har siden spredt seg nordover og vestover. Snauhogstmetodene som ble benytta på 1950-60 tallet forsterka dette, og dessuten grep myndighetene inn med lovregulert elgstammeforvaltning. Der er vi i dag: Elgmat i massevis sommers tid, rettet avskytning som sikrer en sunn stamme, og fravær av aggressive rovdyr som ulven.
Nå er det andre tema som melder seg, som kystplanting, klimaskog og naturmangfold. Trevirke som taper i konkurransen om byggemateriale, tremasse som blir overflødig dess mindre papir som etterspørres i det digitale samfunn. Men: Skogen som opplevelsessted og til rekreasjon har fått stadig større betydning. Med eller uten ulv.
