På Utigarden i Bleikvasslia befinner det seg ei imponerende samling av gamle redskaper og utstyr knytta til gardsdrift og dagligliv i gamle dager.
Det gamle eldhuset, fra midten av 1700-tallet, står den dag i dag, og innafor veggene ser det meste ut som for 200 år sida. Over grua henger det to store «bommer», såkalte «kjerringletter». Fra bommene henger skjæringer som igjen var beregna for å henge grytene i. Og gryter er det stort utvalg i, både store og små.
Melkeproduksjon i gamle dager
De gamle tømmerveggene er svarte etter et par århundrer med fyring fra åpent ildsted. På veggene henger utstyr for melkeproduksjon. Her er det gamle melkesiler, laga av bjørkeri, med filter som er fletta av hår fra kurompe. Ved sida av silene, finner vi osteteier, noen for kvitost og andre for brunost. Teier for kvit geitost ble gjerne fletta av tæger (tynne røtter). Noen av brunostteiene hadde utskjæringer som laga relieffer på osten.
Gammeldags separator
I naborommet, masstua (matstua), finner vi flere gjenstander som er relatert til melkeprodukter. Det mest iøynefallende er trauhyllene med et tyvetalls ganske flate trau. Dette var ?separatoren? i gamle dager. Melka ble sila opp i trauene, og etter et døgn, hadde fløten samla seg i et tynt lag i overflata. Da var det bare å ta hornskeia og «fløyte av» den verdifulle fløten. Når de hadde samla nok, ble fløten helt over i ei kinne for å bli til smør.
Laggakar til mange formål
På nederste hylla står det smørdaller i forskjellig størrelse, på rekke og rad. Antallet antyder at det har vært produsert ganske store mengder smør på garden, og det betyr at de må ha hatt ganske mange kyr.
Før plastalderen invaderte bygda, bokstavelig talt i bøtter og spann, var det som skulle holde væske, i hovedsak lagga kar. Et holke (stort kar til oppbevaring av vatn) av imponerende størrelse, står inntil den ene veggen, og oppi står det ei riause på 6-7 liter, med langt skaft. Vi er nok ikke langt fra sannheta, når vi tipper at disse redskapene har vært brukt i forbindelse med ølbrygging.
Stokkskøyter og reipkroker
I gangen mellom årestua og masstua henger det flere par gamle stokkskøyter, og et utvalg av reipkroker som forteller oss litt om metoden gamlekarene hadde for å sikre lasten når de kjørte med hest. Det var vel ikke mange for hundre år sida som hadde noe så moderne som tau. Reipene var laga av lær.
Stusslig lagerbygg for unik samling
Fra eldhuset går vegen ned til «muséet». Huset er ikke stort, og ingen som ser det, vil kunne tenke seg at det inneholder minner og spor etter flerfoldige generasjoners levd liv. Det første som slår en straks innafor døra, er trangboddhet. Det er nok gjort det som lar seg gjøre for å sortere de mange gjenstandene, men plassen har vært en begrensende faktor.
Den første halvdelen av bygget er delt inn i en kjøkkenavdeling og ei soveromsavdeling, og mellom de to rommene har det blitt plass til en gammel telefonboks fra den tida da det var telefonsentral på garden. Det var i den gode gamle tida at ei småjente eller en guttunge kunne tjene noen øre for å gå med bud til den som en eller annen hadde ringt til. Hele senariet virker heller fjernt, selv for en som har opplevd denne tida.
Bødkerverksted
Førsteinntrykket av lokalene forsterker seg når en kommer til det innerste området av bygget. Her er det stua sammen vevstoler, rokker, utstyr for kjøring med hest og en masse andre saker. En gammel og velbrukt bandbenk, sammen med bandkniv og et utvalg av krusjern og stavhøvler, minner om at her på garden har det foregått lagging i stor stil. Trolig har det vært «inderster» (folk som arbeidet for kost og losji og kanskje litt lønn) som har stått for bødkerarbeidet. Ei tønne der strammeskruen ennå står på, tjener som sannhetsvitne for et gammelt og ærverdig håndverk.
Kista som ble igjen
Blant de mange gjenstandene, får vi øye på ei lita kiste der det er skåret inn OEB med sirlige bokstaver. Initialene tilhørte Ole Edvardsen Bleikvassli. Han var født i Ørbeinskardet på nordsida av Ranfjorden og ble tidlig farløs. Siden morslekta kom fra Utigarden, ble han henta dit og ble oppfostra der. Gutten hadde et «godt» hode, og som ungdom emigrerte han til Amerika. Der fikk han seg utdanning og ble prest. Men kista hans ble aldri ettersendt.
Overraskende funn
I en kasse med mye rart i, gjør vi en oppdagelse som er litt spesiell. Ei blokk til rigg på nordlandsbåt, er ikke det første vi kunne vente å finne, tre hundre meter over havet med nærmere tre mil ned til nærmeste fjordarm. Ved nærmere ettersyn, finner vi to emner til blokker og et svært emne til auskar. Dette emnet er definitivt ikke ment å bli et auskar til bruk i ei lita pramme eller en færing. Det er nok uten tvil tenkt til en åttring eller en fembøring.
Redervirksomhet
I vår nære historie, heter det at enten Ole Jørgensen (f. 1814) eller faren hans (muligens begge) drev redervirksomhet på si. De fikk bygd båter i Korgen-området og rusta dem ut for lofotfiske, med børnskap og mannskap. Det heter seg at båtveden ble kjørt fra Bleikvasslia og nedover til båtbyggeren. Produksjonen av tønner ble sannsynlig vis tatt med og solgt i Lofoten. Etter endt fiske, ble båtene solgt, og det må ha gitt brukbar fortjeneste. Det virker som om denne virksomheta har opphørt en eller annen gang på 1800-tallet, men det finnes ingen skriftlige kilder som kan gi en nøyaktig pekepinn.
Finsnekkerverktøy
Over høvelbenken henger det et stort utvalg av sager og annet verktøy, og på benken ligger en hel haug av høvler av alle mulige slag. En hel serie av høvler med forskjellige profiler, viser at her har det foregått finsnekring. Siden oppsitterne i Utigarden ikke var kjent som finsnekkere, er det trolig at det har vært leid inn folk til slikt arbeid.
Skinnfeller
Går vi 50-60 år tilbake i tida, var husa heller kalde, og om vinteren var skinnfellen god å ty til for å holde varmen i senga. Her er da også skinnfeller, og her er trykkblokker, Stempler for dekorering av fellene. Gjennom tidene har det vært mange skinnfellmakere rundt om i distriktet, og siden det finnes trykkblokker her, kan en regne som sikkert at det har vært produsert skinnfeller her på garden også.
Trulugger
For hundre år sida var det ikke veg til Bleikvasslia, men det var ganske mye hestetrafikk, både til Hemnesberget/Korgen, Vefsn og til Sverige. Om vinteren måtte de bruke truger på hestene, og til å begynne med bandt de trugene fast med reip. For å skåne hesteføttene, brukte de en såkalt trulugge under reipet. Det var en T-forma sak av flere lag vadmel eller annet stoff, som ble lagt under hoven og vikla rundt leggen på hesten. Når de skulle kjøre lange strekninger, hendte det nok ikke sjelden at trugene gikk i stykker. Når reipet var frosset, var det sikkert ikke lett å få opp knutene., og for å greie det, brukte de en malprim. Det var en pinne, gjerne av horn, som var spissa i den ene enden og med et «handtak» i andre enden.
Samlemani
Det kan virke som om de tidligere beboerne på garden har hatt samlemani. Her er det mye, veldig mye, som sikkert var «kjekt å ha på en regnværsdag», som Øystein Sunde ville ha uttrykt det. Søstrene Ragna og Malla tok vare på sakene fra begynnelsen av 1900-tallet til sønnen til Ragna overtok i 1959. På samme måte som Ragna og Malla, var Reidar genuint interessert i historia til forfedrene, og han var velvilligheta selv når noen kom og bad om å få se på samlinga.
Museumsbestyrer
I dag er det Torbjørn Bleikvassli som eier museet. Som faren, er Torbjørn lett å få til å åpne dørene når folk kommer for å se på det som slekta hans har samla gjennom nærmere tre hundre år. Når noen vil besøke eldhuset, tar han seg gjerne tid til å fyre opp på grua, slik at de besøkende kan få føle på stemninga fra gamle dager. Vi har besøkt han for å høre hva slags tanker han har omkring den verdifulle samlinga.
– Hvordan er det å være eier av ei slik samling av gamle ting?
– Det er selvfølgelig et stort ansvar, men jeg er jo vokst opp med dette. Historia til garden har jeg fått inn med morsmelka, så jeg vet ganske mye. Både Besta og Malla var flinke til å formidle historier fra gamle dager, og pappa kunne også veldig mye, forklarer Torbjørn.
– Det ser ut for at her er lite plass for sakene?
– Ja, dessverre, dette såkalte muséet fungerer som et lager, og det yter ikke rettferdighet til alle de fine, gamle redskapene. Her blir det liggende mer og mindre i hauger, og da er det ikke lett å få vist fram noe på en skikkelig måte.
– Hvordan ser du på framtida for denne samlinga?
– Jeg skulle ønske at jeg hadde et hus som var minst dobbelt så stort, og så håper jeg selvfølgelig at noen kan overta og holde sakene ved like etter mine dager. Jeg synes det er viktig at etterslekta skal få konkretisert hvordan livet arta seg for forfedrene våre som levde for flere hundre år sida. Det er noe eget med å komme inn i de gamle husa. En får følelsen av at de røyksvarte veggene har et budskap til hver enkelt, og vi, i likhet med Torbjørn, håper at det en gang i tida kan bli bedre plass og dermed bedre orden på samlinga. Det har både den og de som har tatt vare på alt fortjent.
