Alle har vi våre spesialiteter. På godt og ondt. En av mine er interesse for litt egenartede framkomstmidler. Dette har ført til merkbare situasjoner i mitt forhold til mine nærmeste omgivelser.
Det kan være greit at man i starten har en bred definisjon på begrepet framkomstmidler. For det hele startet med en heimesnekret gyngehest som var det første jeg husker av fritidssysler i min barndom. Det var lenge før ansvarsfulle foreldre slet med å begrense den oppvoksende slekts skjermbruk. Pokemon og andre lugubre skikkelser i udefinerbare former var heldigvis ukjente innslag på det tidspunktet.
Jeg tilbrakte store deler av min disponible tid sammen med gyngehesten, den hadde ikke mye konkurranse fra andre tilbud på underholdningssiden. I min fantasi var vi på hasardiøse turer gjennom villmark full av skumle utfordringer som vi enkelt satte på plass. Det var en bekymringsløs tilværelse uten innblanding fra spesialister med forskjellig bakgrunn som hadde ulike oppfatninger om grensesettinger.
HESTEPERIODEN.
På småbruket der jeg vokste opp, foret vi to kyr og fire sauer. Tilgangen på vinterfor ga ikke rom for å ha hest. Men når behovet for transport oversteg det som var overkommelig med kjelke og menneskelig trekkraft, fikk vi låne hest og nødvendig utstyr fra gode naboer. Det var opplevelser som oversteg det som all verdens elektronikk kan varte opp med i dag. Slike opplevelser satte seg fast i et ungt og forhåpningsfullt sinn. De kunne også medføre minnerike episoder for mer rutinerte personer.
En slik hendelse fant sted på den tida Arbeidstjenesten losjerte i de fasilitetene som i dag benevnes som Karihaugen. Jeg er noe usikker på denne tjenestens status. Men da det er uten betydning her lar jeg det ligge. Faktum er at det var samlet personer fra andre deler av landet. Disse hadde forskjellig bakgrunn, men felles var det nok at kostholdet holdt en lav og enkelt standard. Karene la derfor opp til å skaffe seg kosttilskudd på det lokale marked.
I den anledning kom det en dag noen forbi som var tilknyttet tjenesten. Den følgende konversasjon utspant seg få dager etter vi hadde hatt hest og utstyr til låns for å kjøre ved til gards. Tilfeldighetene gjorde at jeg som femåring sto nærmest til da karene innledet sine forespørsler om mulighet for å gjøre innkjøp av noen landbruksprodukter. Spørsmålet jeg fikk var ganske enkelt om vi hadde høns på småbruket. Nå heter det jo at det hjertet er fylt med flyter munner over av. I min verden lød det som de spurte om vi hadde hest. Og svaret ble i samsvar med mine forhåpninger og oppfatning. I følge sikre vitner var mitt noe kryptiske svar at: Nei, ikke nå. Men vi har hatt den der store fulingen hans Jørgen som kan gang.
Mitt svar må ha vakt interesse hos de potensielle kjøperne for jeg ble umiddelbart anmodet om å komme nærmere for videre samtaler.
Hendelsen fikk også sin plass i lokalhistorien. Jeg synes å huske at mitt svar var fast innslag i geburtsdager, bryllup, begravelser og andre tilstelninger der to eller tre var samlet.
I mange år var transportmidler tilknyttet hest som trekkraft, den som dominerte. Etter som vi ikke hadde hest selv var onkler med hestehold mine favoritter. Noe som sikkert ikke var bare positivt sett med deres øyne.
MOTORSYKLER
Men framskrittet fortsatte, og det mekaniserte tok mer og mer over. Økonomien ble mer lys, og det ble anskaffet en motorsykkel av typen Tempo med 125 ccm motor og uten fjæring bak. Denne ble til tider stilt til min disposisjon, noe som var ganske fjernt fra det som myndighetene stilte som krav for lovlig trafikk. Noen ansvarsfulle sambygdinger tok dette på alvor og informerte lovens voktere om de forbrytelsene som foregikk. Det endte opp med en bot på 30 kroner.
Kroppsspråket til myndighetsutøveren talte sitt tydelige språk under utferdigelsen av forelegget. Det var tydelig at han gjerne kunne ha unnvært denne håndhevelsen av loven.
Senere har jeg stort sett klart å holde med på den rette siden av loven i det trafikale bildet.
Min interesse for kjøretøy og maskiner fikk konsekvenser for tidlig valg av yrke. Det førte til at jeg arbeidet noen år som maskinkjører der jeg fikk utløp for mine drømmer om å tøyle maskinelle hestekrefter. Og attpåtil fikk jeg lønn for det.
Det første kjøretøyet som ble registrert i mitt navn, tåler nok å bli karakterisert som ganske spesielt. Det var en Zundapp motorsykkel med sidevogn som Herrefolket forlot i Norge da de måtte innse det tredje rikets fall. Kjøretøyet hadde drift på sidevognen, og var utstyrt med differensial med sperre. Videre hadde den en motor på 1200 ccm, og gearkasse med reduksjonsgear. Dette gjorde at det var fire gir forover og to bakover.
Kjøretøyet var så langt fra noe fartsfenomen, toppfarten lå nok ikke over 80 kmt. Men den farten greide den selv om stigningen på vegen nærmet seg det vertikale.
I dag kan fenomenet sees ved krigsmuseet i Korgen, og er, etter min ikke helt objektive mening, en av hovedattraksjonene ved museet samlinger. Her må det innskytes at kjøretøyet har vært gjenstand omfattende komplettering og oppussing etter at det kom i hende på nåværende eier.
BELTEKJØRETØY
Som et eksemplar av Homo Sapiens er jeg belastet med visse egenskaper som er ganske vanlig for rasen. Det er nedfelt i oss at vi skal forsøke å forbedre vår tilværelse ved å søke endringer som vi tror kan forbedre vårt liv. Denne drivkraften har opp gjennom tidene avstedkommet store omveltninger på både godt og vondt. For å nevne et eksempel på det siste, kan det være nok å minne om en despot og hans likesinnete som for mange tiår tilbake gjorde krav på mer Lebensraum og dermed rettferdiggjorde å starte 2. verdenskrig.
De finnes eksempel på at driften har brakt menneskeheten framover i utvikling mot et mer sivilisert samfunn, og som har skjedd med mer fredelige omveltninger. Uten denne driften hadde vi fortsatt bodd i steinhuler og garderoben hadde vært avgrenset til huder og skinn. Og vi hadde gått på frierføtter med treklubber istedenfor dagen overtalelsesmidler bestående av blomster og dyre ringer. Og vakre banale verbale formuleringer som holder kanskje noen få måneder.
På et tidspunkt rammet denne nedfelte driften meg slik at jeg skiftet yrke og dermed måtte få utløp for mitt forhold til kjøretøy på mer hobbybasis. Overgangen ble ikke så drastisk. Den første bilen som var i mitt eie fikk jeg i en alder av nesten 30 år. Det var en Volvo Duett som var svært familievennlig, og slik et fornuftskjøp. Etter som tida gikk, og familieøkonomien ble noe mer avslappende begynte blikket å heve seg mot nye høyder når det gjaldt hobbyobjekter.
Mitt forhold til kjøretøy har medvirket til et nært kameratskap med en likesinnet. Jeg tenker da på Finn som om mulig er hardere belastet enn jeg. At dette er riktig kan vel best illustreres med at på et tidspunkt i livet hadde ikke mindre enn 9 forskjellige kjøretøy registrert i sitt navn.
Nå var det slik at på gården Sundsli ved Røsvatn sto det en snowmobil av merket Bombardier som hadde vært ute av drift i mange år. Dette hadde Finn kjennskap til, og med stor entusiasme framstilte han kjøretøyet som et meget godt egnet samarbeidsprosjekt for oss. Kapitalbehovet var overkommelig, og snart var vi eiere av et kjøretøy uten make i kjente omgivelser.
Kjøretøyet var opprinnelig anskaffet for bruk i mellomrikstjenesten over Umskaret, men den detaljerte historikken er ganske ukjent. Det som er sikkert er at den fikk en viss karriere i transport av gods og personer på Røsvatn. Bruksområdet her var heller kortvarig. Den ble fort innhentet av den mekaniske utviklingen og erstattet av mer hensiktsmessige maskiner. Derfor ble den parkert i et naust til vi fant den interessant.
Snowmobilen var utstyrt med en Chrysler bensinmotor med yteevne 115 hk. Eneste styreorganer var to meier foran, den hadde ikke noe nymotens innretninger som styring med beltene til hjelp i trange omgivelser. Svingradiusen er ukjent, den var i stor grad avhengig av underlaget og dette gjorde kjøretøyet svært uegnet i vegløst skogsområde.
Appetitten på drivstoff gjorde den lite innbydende til lange turer med tunge forhold i dyp kramsnø. En tyveliters Jerrykanne med bensin strakk ikke til for mange kilometers kjøring med ugunstige føreforhold. Men den gikk som ei kule. Og så ga den høg status i veteranmiljøer.
Men så var det denne drivkraften om at vi stadig skal videre. Vi ble oppmerksom på at en utrangert militær bandvogn var noe vi ikke kunne unnvære. Annonsemarkedet for militære auksjoner ble fulgt meget omhyggelig og vi fant en slik tilstelling i Bjerkvik.
Utrustet med nødvendig kapital, og en ekspert på militære kjøretøy med som konsulent, reiste vi til Bjerkvik. Mot slutten på auksjonen kunne vi etter en hektisk budrunde undertegne de nødvendige papirer som vi ble forelagt av militære mannskaper. Og vi kunne utnevne oss til lykkelige bandvogneiere.
Så var det å få ervervelsen fraktet heim til vårt lokale miljø. Finn er en meget allsidig kar med mange forbindelser, og han sporet fort opp en trailer for transport av maskiner der han fikset haik for bandvogna.
Det skal villig innrømmes at anvendelsesområdet i vårt tilfelle var svært begrenset og lite inntektsbringende. Som en følge av dette gikk pengestrømmen stort sett ut av våre kontoer, men det fulgte mye fornøyelse med bruken. Som en gang jeg hadde vært kjørende på hytta ved Gåsvatnet. På turen nedover møtte jeg skiturister som tydeligvis ikke hadde forventet et møte som kunne minne om militær aktivitet i området.
De mannlige medlemmene av følget sakk sammen i knærne og ble stående som levende spørsmålstegn og vurderte nok om det var tilrådelig av sikkerhetsmessige hensyn å fortsette familieturen som planlagt. Etter å ha vurdert for og imot noen minutter fortsatte de mot fjellet.
VETERANBILER
Nå ble det slik at vår appetitt på kjøretøy ikke ble tilfredsstilt ved å eie snowmobil og bandvogn. I min karriere som maskinkjører fikk jeg et nært og intenst forhold til en lastebil av merket Volvo Bamse. Jeg benyttet alle knep, både ærlige og skitne for å få Bamsen som min arbeidsplass så ofte som mulig.
Så en dag kunne Finn med stor entusiasme fortelle at han hadde oppsporet en Volvo Bamse i Fiplingdalen og som var nærmest et restaureringsobjekt. Han ville utvide vårt sameierskap ved å gå til innkjøp av bilen. Min interesse ble vakt umiddelbart, men jeg var vel vitende om at jeg hadde lang veg å gå før jeg kunne reise nødvendig kapital.
I diplomatiske vendinger prøvde jeg forsiktig å bringe temaet på bane i velvalgt situasjoner. Det er slik at dama som jeg har felles postkasse med og jeg har avtale om likeverd i beslutninger av stor betydning. Det fungerer i hvert fall en veg, jeg er noe mer usikker på gjensidigheten. Ut fra dette måtte jeg legge opp min strategi, og gikk forsiktig ut i starten.
Mitt første forsøk på å oppnå forståelse for mitt ønske om utvidelsen, ga ikke store forhåpninger. Ved en ellers hyggelig ettermiddagskaffe tok jeg opp temaet, men med all tydelighet ble Elloskatalogen prioritert høgere enn det temaet jeg forsøkte å få tilslutning til. Vel, tenkte jeg. Siste ord er ennå ikke sagt i saken, jeg får prøve nye veger.
Og anledningen dukket opp i forbindelse med en planlagt tur inn til byen. Dagen falt sammen med vår bryllupsdag, og jeg var ute tidlig om morgenen og plukket en bukett markblomster. Kvaliteten var riktignok av tvilsom karakter, men den gjorde inntrykk da jeg overrakte den på sengekanten ved vekking til avtalt tid.
Fra før visste jeg at på vegen inn til byen kunne vi se en lastebil av den aktuelle typen. Da vi passerte bilen sa jeg lett henkastet at der er en slik lastebil som vi ønsker oss. Det viste seg at min strategi hadde frambrakt det ønskede resultat for det kom raskt fra passasjersetet at du må nå bare kjøp den der bilen.
Transaksjonen ble gjennomført, og vi var lykkelige eiere av en Volvo Bamse i noen år. Men så var det dette med progresjon, Finn ville gå videre og foreslo at vi skulle gå over til en mer bruksvennlig lastebil. Jeg innså at dette hadde jeg ikke den helt store interesse av. Så vi avsluttet samarbeidet om lastebil.
Så var det en Triumph toseter cabriolet. Med høyreratt i beste engelsk stil. Den ga meg mange fine opplevelser på fine sommerdager. Ganske spesielt var det når jeg tok med meg min gode kammerat Herman, en hund av rasen Berner Sennen som veide 52 kilo. Med Herman i passasjersetet, som i vanlige biler er førersete vakte ekvipasjen berettiget oppsikt. Hos eksotiske hurtigrutepassasjerer var vi et yndet fotoobjekt, og jeg antar at vi har en plass hos diverse trofesamlere rundt om i verden.
LUFTFART
En kort periode disponerte jeg også et mikrofly. Det ga minneverdige opplevelser å kunne frigjøre seg fra moder jord og se de lokale omgivelser i fugleperspektiv. Sammen med noen likesinnede startet vi en mikroflyklubb. Ved konstitueringen foreslo jeg at klubben skulle få navnet Kamikaze. Forslaget fikk bare min stemme, resten av forsamlingen gikk inn for å benytte navnet Havørn.
Klubben gikk til anskaffelse av et fly, og vi benyttet innmark tilhørende en velvillig gårdbruker til flybase. En motor av merket Rotax sørget for nødvendig opp- og framdrift. Motoren var av sammen type som ble benyttet i mange snøscootere, men den svarte til forventningene. Flyet hadde et imponerende vingeareal og det holdt seg svevende selv med lav hastighet. Det ble sagt at flyet hadde så lav hastighet at det kunne brukes ved tyttebærplukking, men dette ble aldri testet av meg.
Det store vingearealet gjorde flyet meget følsomt for en meget kjent naturkraft i mitt område, jeg tenker da på vind. Selv lav vindstyrke gjorde en flytur til en opplevelse som nok kunne få skeptikere til å takke nei til en luftetur.
STATUS
Men alt til sin tid. Nå sitter jeg igjen ganske ribbet for kjøretøy på hobbybasis. Det eneste jeg har i tillegg til familiebilen er en ATV som jeg bruker til å frakte mitt jordiske hylster på når utfordringene i vegløst terreng blir for stor for mine naturlige attributter.
Men jeg bærer på en drøm. Det gjelder et kjøretøy av typen Segway. Saken har ved flere passende anledninger vært tema under ellers hyggelige samlinger i kjernefamilien. Alltid har det munnet ut i totalt nederlag for meg. Og jeg har ikke så langt lykkes i å knekke koden til suksess.
Kanskje må jeg bare gå til anskaffelse, og så reise bort en tid til situasjonen har normalisert seg.
