Et rykte «på bygda» tente en idé hos de unge kamkakbakerne Tobias Lillebjerka (19) og Simen Olai Brendmo (21) fra Korgen. «Noen» sa at «noen» bakte tusen kamkaker pr dag. Kunne dette i det hele tatt være praktisk mulig?
På Valåmoen i Korgen har Anne Beate Brendmo et hobby-bakeri hvor hun i noen år har bakt og solgt kamkaker. Etterhvert har kroppen blitt litt lite samarbeidsvillig, mens pågangen på å få kjøpe kamkaker har økt. Hun kom da til et slags veiskille, om en kan kalle det det, og fant ut at om hun ansatte to spreke ungdommer, sønnen Simen Olai og hans kompis Tobias, som faste bakere i bakeriet så kunne hun fortsette med hobbyen sin. Slik kan hun delta selv på dager når kroppen er god, og så kan hun velge å la være å gå ut i bakeriet på dårlige dager. En vinn-vinn-situasjon for både «gammel» og ung, med andre ord, forteller Anne Beate Brendmo.
Ryktet
På Korgen Vertshus hadde nemlig Snorre Kristiansen fått høre at det skulle være snakk om ei dame i fra Bleikvasslia som fortalte at hun bakte tusen kamkaker for dag. Dette syntes Snorre var interessant, og forhørte seg da med Anne Beate for å høre hvor mange kamkaker hun brukte å bake pr dag. Hun fortalte som sant var at det varierte litt, men det var som oftest mellom to hundre og tre hundre kamkaker pr dag, litt avhengig av hvor lang dag de har og hvor mange de er som holder på. Slik fikk altså de unge bakerne høre dette ryktet om at ei dame skal ha fortalt at ho bakte tusen kamkaker pr dag. Snorre er jo også kjent for å ikke gå imellom for ei skrøne, så hvem som egentlig står bak denne historien det vites ikke. Kanskje er det bare rett og slett Snorres skrøne for å erte på seg bakerne på Valåmoen, ja, hvem vet?
Sjekker ut en hypotese
En sein tirsdagskveld i slutten av april ankommer vi bakarhuset på Valåmoen, det er full aktivitet. Bakarovnen er rødglødende selv om det allerede er seint på kveld, og det må innimellom luftes, døra settes på gløtt, selv om det er en kald aprilkveld. Benkene er fulle av ferdigstekte kamkaker, deigemner ligger klare til å bakes ut. Anne Beate sitter ganske så opphetet ved grua og de to unge bakerne er i full sving med kjevle og trinse, og ny deig er også i ferd med å lages.
Mottakelse
Mottakelsen er god i bakarhuset. En ledig campingstol blir tildelt og en kopp kaffe i neven med en gang.
— Vi blir veldig glad når det kjem folk innom her i bakarhuset. Vi kan skravle selv om vi baker, og kaffetrakteren står på hele dagen, i fall det kjem noen innom for å kjøpe kamkaker. Vi syns det er trivelig med folk innom her, forteller Simen.
Hva er det i grunnen dere holder på med nå så seint på kvelden? undres jeg på, og de unge herrene forteller villig:
— Ja, altså vi fækk jo hør ei vill historie om at det sku va ei kjerring i Bleikvasslia som sa at ho bakte tusen kamkake på ein dag aleine. Den røverhistoria trur vi ikkje nåkka på, og vi bestemte oss for at vi skulle teste historien. Vi skal sjekke ut nå om det i det hele tatt er praktisk mulig å bake tusen kamkaker på ein dag! Vi bruker å bake kamkaker hver dag, og vi er flere i lag her som holder på hele dagen. Noen ganger er vi to stykker, og noen ganger er vi tre stykker i full drift. Vi ligger på mellom tohundreogfemti og trehundre pr dag, når vi er tosammen. Nei, det der hadde vi rett og slett lyst til å sjekke ut, forteller en energisk Tobias, som slettest ikke har trua på den der historia.
Erfarne, unge bakere
Simen har bakt i lag med mamma Anne Beate i mange år allerede, og Tobias har som liten bakt noe hos sin bestemor, og har de seinere år også bakt fast om somrene i bakeriet på Valåmoen. Nå har han vært fast i bakeriet siden februar.
— Eg er no blitt flinkere til å bake enn ho mamma, sier Simen lattermildt og ser bort på mora si.
Anne Beate ler: — Ja, du har jo hatt ein god lærer! Nå er jeg bare assistent for ungdommene innimellom. Det er de som har ansvaret for å drive bakeriet. Jeg er sykemeldt fra hobbyen min, så ungdommene her har fått ansvaret.
Guttene forteller at de har hver sine kvaliteter når det kommer til kamkakbakinga. Tobias har en egen evne til å få kamkaka trillrund, men tåler ikke varmen fra ovnen, så han holder seg unna steikinga. Simen tåler varmen godt og passer derfor perfekt til steikinga. De forteller at de har lært mye om baking.
— Nå kan vi mye om gjærbakst, om heving, om kjevling, temperaturer, lage perfekte deiger, og også hvordan kamkaka blir hvis man glemmer å ha gjær i, sier Simen lattermildt og ser skøyerfullt bort på Tobias. Det er tydelig noe internt.
— Jajaja, det var jo tross alt på min første arbeidsdag, flirer Tobias, og påtar seg all skyld for en liten fiasko for ei god stund siden, men det er slikt som man godmodig får høre og som tåles.
Det er god stemning guttene imellom og Anne Beate er med på skøyen. Pappa Johnny kommer også ut i bakarhuset og følger med på om gluntene skal greie sin personlige utfordring om å lage tusen kamkaker før de «tar kveld».
— Som ei avveksling fra kamkakbaking så forsøkte vi oss på å lage nanbrød for litt siden til et festlig lag, og flatbrødbaking i forrige uke. Det var greit å lære seg.
Og Johnny sier at det var flott å få heimlaga flatbrød i hus. Det har nemlig hendt seg han har lurt seg ned fra loftet om natta for å spise «neribrytæ» når han ikke får sove, innrømmer han med et smil. Det har såvisst sine fordeler å ha et bakeri rett utføre heimhusan, forstår vi.
Videreføring av tradisjoner
Simen forteller at han har hatt to ungdommer i lag med seg i bakeriet i forbindelse med Operasjon Dagsverk og lært dem å lage kamkake.
— Jeg brukte 2-3 år på mestre kamkakovnen og det å få rett over- og undervarme, men nå går det fint å få det til. Ho Julianne på 3 år, Carmen si minste datter, ho bruker å være innom her i lag med oss, så her er hele storfamilien i drift. Vi er jo oppvokst med bakeriet her, og naboungene har også fått prøvd seg når de har hatt lyst. Den yngste av naboguttene, Rasmus (Brendmo) er en ræser på baking. Han er ofte innom her og bruker å hive seg rett i bakinga når han har anledning.
Johnny forteller at den gamle bakerekorden i bakarhuset den har Rasmus.
— Han bakte 650 kamkaker på dag her, sammen med Anne Beate og Felicia (Skreslett). Rasmus er en typisk baker, han er enormt rask til å bake. Steikeren greier omtrent ikke å holde tritt med han, beskriver Johnny, mens han fikser og ordner litt, rydder litt i hyllene og lager plass til flere ferdigstekte kamkaker. Hele familien hjelper til for at dette forsøket skal lykkes.
Matservering
Tobias forteller at han etterhvert spiser lite kamkake nå, fordi de har bakt så mye. Interessen blir mindre på grunn av tilgangen, de blir lei. Slik blir det jo med all mat, er kørvene skjønt enige om. Kvart på åtte hver morgen møter Tobias opp i stua på Valåmoen, og da fyrer han gjerne opp i ovnen og det gjøres klart til frokost.
— Her i bakarhuset spiser vi frokost, formiddagsmat og middag. Selve bakinga starter som oftest klokka ni. Hvis vi har en sløv arbeidsdag så har det hendt at vi har starta kl 12. Da rekker vi tre deiger, 50 kamkaker pr deig. Men vanligvis så lager vi fem deiger på en dag, forteller Simen. — Da er vi ferdig halv fire, og da har ofte Johnny laget middag. Eller Anne Beate hvis hun ikke har vært ute i lag med oss og vært assistent.
På spørsmål om de trives med baking som jobb er begge unge menn samstemte og skjønt enige:
— Det er det greieste arbeidet eg har hatt, sier Tobias, og her har vi godt arbeidsmiljø.
— Ja, jeg har hatt noen arbeidsplasser så langt, sier Simen, men den her arbeidsplassen er den beste eg har hatt! Dette skal vi fortsette med, og vi har attpåtil planer om å bygge ut bakeriet littegrann, så det blir litt mer plass og mer praktisk, sier han. — Vi tjener jo penger på det. Vi baker på akkord, så da må vi være raske på labben for å tjene så mye som mulig.
Noterer antall
–Klokka 1930 i kveld da hadde vi 605 kamkaker. Men kvelden er enda lang. Vi SKAL nå tusen kamkaker før tolv, er de begge enige om. Kl.21.50 er avisa fortsatt i bakarhuset og de er da kommet opp i 732 bakte kamkaker.
Det er tydelig at de har en lang dag bak seg. De strekker på armer og bein og rygger, og innimellom går det saktere. Men så setter de på nytt fokus på denne skrønhistorien som de lurer på hvor kommer fra, og med ett er det full fart på kroppen igjen.
— Vi merker det godt nå at det går seinere nå enn i morrest. Vi er slitne nå, sier Tobias.
Johnny er en reddende engel, og foreslår at de skal ta en dag uten baking i morgen. Guttene tok begge motorsagkurs i fjor, og han foreslår at de drar til skogs i morgen som en avveksling fra bakinga, og så hogger de kamkakeved. Da har de hver sin motorsag.
— Ja, det er kun olderved som er gagni, sier Anne Beate. — Jeg kjenner faktisk på smaken på kamkaka om den er stekt med bjerkved. Det blir ikke god smak. Med granved så blir smaken god, men den spretter sånn, så den er ikke brukbar som kamkakved.
Deltakelse ved Klemetspelet
— I år skal vi også delta under Klemetspel-helga slik som vi gjorde også forrige gang, fortsetter Anne Beate. ? Denne gangen skal vi bake i kjelleren i gammalhuset hos Eivind Leirskar. Da blir det mulighet for folk å få forsøke seg på å bake og steke seg ei kamkake. Vi gjorde det samme i fjor i det kommunale bakarhuset der. Mange tror nok at dette er enklere enn det er, så det er artig å kunne tilby folk å få prøve seg på både bakinga og steikinga.
Forresten så er også alle i bakeriet skjønt enige om at kamkaka jo opprinnelig er fra Leirskardalen og Korgen. De har lest sin historie og snakker om Petter Dass? skrifter som nevner kamkaka fra Leirskardalen. De er ikke skåret for tungebåndet noen av de tilstedeværende, og poengterer at det er viktig å videreformidle kunnskap om lokalmat og tradisjoner til yngre generasjoner. Anne Beate er ikke så lite stolt over at det som startet som hennes hobby nå har blitt hele familiens hobby, og sågar gir jobb til to.
— Her i bakarhuset har vi noen ganger politiske opphetede diskusjoner. Ja, vi har løyst mange verdensproblemer her og arbeidet går mange ganger helt på autopilot når vi er ivrige i diskusjoner, forteller Tobias, innimellom melskyen og kjevlingen. Det bakes hele tiden iherdig. Det settes flere deiger, de leser oppskrift, og varierer mellom fine kamkaker og grove kamkaker.
–Vi har innimellom nån tørre bakarvitser her, forteller Simen, feks. den her: «Deinn her kamkaka ho vart no så fin, så eg trur ikkje på at ho e grov», og guttene ler godt over slike knusktørre vitser som de strør om seg med.
Seinkveld og nattarbeid
Klokka 22 har de fortsatt to hundre kamkaker igjen, og altså flere deiger igjen å sette, helt fra start. Så selv med høyt tempo hele dagen, mener de at de vil være ferdig mellom klokka 01 og 02 om natta. Sytten deiger totalt blir dette prosjektet, alt for å avlive ryktet om baking av tusen kamkaker på ein dag, og da bruker de ei litt større oppskrift per deig, forteller de, for å få litt flere kamkaker. Det er tydelig at de har matematikken innarbeidd for dette. Litermålet brukes flittig og de er nøyaktige når ny deig settes, idet avisens medarbeider drar heim. Da har de «bare» fire deiger igjen å sette. De oppfordres om å sende en sms om natta når de er ferdige for å få med de avsluttende detaljer. Halv tre om natta (!) tikker det inn en sms fra Simen om at nå var altså siste kamkake stekt!
Bære tøv!»
For en prestasjon av disse tre kamkakentusiastene! Etter 18 -atten- timer på bena med rask baking og steking, med få pauser, greidde de tre driftige bakerne å runde tusen ferdigstekte kamkaker. Utslitte, men fornøyde kunne de konstatere at de hadde punktert ei solid skrøne om at noen baker tusen kamkaker på en dag! Ny bakstrekord er ihvertfall satt i bakarhuset på Valåmoen, og den blir neppe slått med det første.
Og på spørsmål til Simen ved endt arbeidsdag halv tre om natta, etter atten timers baking, om han trodde det kunne være mulig at det var noe sannhet i det der ryktet, så kom det kontant tilbake: «Bærre tøv!!»
