Områder i Okstindan har interessert mange oppdagere og forskere. For drøye 50 år sia var flere grupper fra britiske universiteter til stede ved området Austisen.
Elsa og Per Jomar Hoel, hytteverter ved Kjensvatnet sommeren i fjor, fikk en dag besøk av et eldre ektepar, der mannen var spesielt opptatt av hytta og området rundt. Det viste seg å være Peter Worsley, doktor og professor ved flere universitet i England fra 1960-tallet og utover.
Brite med «vikingblod»
Worsley har sitt opphav i Grimsby, en vikingkoloni i middelalderen, og han legger ikke skjul på at fjellnaturen i Skandinavia kunne ha et arvelig drag på hans interessefelt. Han tok utdannelse innen geologi og med spesialfelt innen «glacial geomorfologi» som vi kan oversette til isbreenes påvirkning av terreng og naturformasjoner.
Fra studiesteder som Keele og Manchester ble arbeidsstedene seinere Reading og Oxford.
Og det var i perioden 1965-1983, da Reading, at de fleste ekspedisjonene nordover ble foretatt:
– Allerede i 1966-67 leda jeg et oppdrag til Svartisen, forteller Worsley.
– Dette skulle fortsette i 1968, men vi fikk ødelagt bilen ved Lycksele. I steden for å avbryte, fikk vi ordna det slik at vi kunne ta snareste veg til Okstindan, og heller starte undersøkelsene her.
Måling og graving
Kjensvasshytta ble base dette året. Dette som et tips fra turistkontoret på Mo, som Worsley har mange godord om for utmerket service. Gruppa hadde med seg storparten av provianten hjemmefra, for kostnadsnivået i Norge var allerede da atskillig høyere enn i England.
– Vi bodde mest i telt nær hytta, og brukte den til matlaging, vask og stell. Et flott område.
Gruppa fant å konsentrere seg om nordøstre del av Okstindmassivet, det vil si brearmene Austisen, Rabotbreen og Corneliussens bre.
– Her ble foretatt alle typer målinger vi kunne forestille oss. Breenes fronter, utseende, tykkelse; de morener vi kunne finne, steintyper og mulige transportretninger av flyttblokker. Alt ble behørig registret med tilhørende skisser, kart og fotografier. Videre tok vi med jord- og steinprøver tilbake til laboratoriene for nærmere analyse.
Universitetets kontakt i Norge var Norsk Polarinstitutt. Her fikk Worsley også rede på det omfattende arkeologiske utgravigsarbeidet som foregikk ved Gressvatnet nettopp i disse åra. Gruppa fikk invitasjon til å delta, ved Paradisbukta sør i vatnet.
– Dette var jo interessant i seg selv, men vi fikk etter hvert forståelsen av at utgravingsleder Gaustad helst ville ha full kontroll med det som foregikk der, så vi trakk oss ut.
Okstindhytta
Ekspedisjonen 1969 ble også viet bygging av egen base: Hytta ved Okstindtjønna. Materialer ble fraktet dit, og Worsley og hans 12 manns sterke gruppe brukte størteparten av seks uker på oppføringa, i tillegg til de vitenskapelige studier.
– Hytta tilhører fortsatt Reading, og den står stengt og avlåst, den er vel lite i bruk, skulle jeg tro, antyder Worsley.
I løpet av alle disse årene unngikk Worsleys grupper nevneverdige skader på folk og eiendom. De tok sine forholdsregler, og lot natur og værforhold styre deres aktiviteter.
– Eneste sykehusbesøk forekom da en av deltakerne fikk en allegisk reaksjon på alle de myggstikk hun ble utsatt for. Det gikk greit, det også.
På spørmål om hvilke opplevelser som sitter sterkest igjen fra opphold i Okstindan, kommer det kjapt:
– Nattehimmelen. Å kunne betrakte den uforstyrret av annet lys som elektrisiteten i den siviliserte verden.
Gjenvisitt
Worsley og kona tok altså en svipp innom Kjensvatnet og hytta i 2016.
– Jeg kunne lett kjenne meg igjen på strekninga Umbukta – Kjensvatn. Her er lite forandret. Men Kjensvasshytta var totalt omskapt fra den vi brukte sent på 60-tallet.
Worley kan ellers fortelle at den mest spesielle opplevelse de hadde foregikk i Sverige:
– På sørovertur et år skulle vi en natt ta inn på ungsomherberge et sted. Men det var stengt, så vi oppsøkte politistasjonen. De var så elskverdige å låne oss ei celle! Det ble nå ei heller urolig natt, da toalettet skylte ned automatisk hvert kvarter, og støyen fra innbrakte fyllebøtter holdt oss konstant våkne. Neste morgen kunne vi forlate stedet, uten frokostservering, og heller ingen regning for oppholdet.
