Norsk hjort (Cervus elaphus) er ett av de tre hjortedyra i landet vårt. Tidligere var den stort sett utbredt langs kysten, hovedsaklig på Vestlandet. I dag finnes den i de fleste kommuner helt opp til Saltfjellet.
Undertegnedes første hjorteopplevelse var 13. april 1961 på bussen gjennom Borgund i Lærdal. Tre dyr kryssa vegen rett foran bussen i ei viss fart. På den tida var det ganske stor hjortebestand på Vestlandet, og det var vanlig å se den beite i de bratte liene tidlig på morgenen eller seint på kvelden. En velvoksen hannhjort med skikkelig krone, var et flott syn.
Hjort i distriktet vårt
For tjue år sida, kanskje litt mer, gikk det rykter om at det var observert hjort ved Røssvatnet. Senere ble dette sky dyret sett både i Vefsn og i Hemnes. I de seinere åra har flere dyr hatt sommeropphold i området rundt Bleikvasslia. Disse holder trolig til nærmere kysten om vinteren. For tida er bestanden så stor at det er tillatt å skyte noen dyr i flere av kommunene på Helgeland.
Smittebærer
I Brønnøy, der vintrene er milde med moderate snømengder, har bestanden vokst seg ganske solid, og det virker som om arten er i kontinuerlig ekspansjon nordover. Hjorten liker bratte lier med passe tett lauvskog, og når klimaet stadig blir mildere, ligger alt til rette for at hjorten kan vandre videre nordover langs kysten. Bakdelen med en tett hjortebestand er at den bærer med seg hjortelusflua, som er en blodsugende parasitt, som kan gå på kyr og hester. Foreløpig er blodsugeren bare observert i Sør-Norge. Verre er det at hjorten er mellomvert for skogflått. Som kjent kan flåtten overføre sykdommer til mennesker, bl.a. Borreliose.
Hjort på vinterbeite
Mellom Brøløs og Høyholm i Vevelstad har det i vinter gått fem dyr som folk har kunnet observere fra kystriksvegen. Et av dyra er en staselig kronhjort med ?mandig? hodepryd. Dette dyret som til vanlig er sky overfor mennesker, har liten respekt for biler. Det samme gjelder fotoapparat, så lenge fotografen ikke stikker hodet for langt ut av sideruta.
