De gode hverdagene er det heldigvis flest av, men når de mindre gode dukker opp kan utfordringene stå i kø for å klare å komme seg opp igjen.
En av de som har vært gjennom, og opplevd de mindre gode dagene, er Bengt Thorkildsen som bor på Hemnesberget
I forbindelse med årsmøtet til Mental helse Hemnes senere i måneden skal han holde et foredrag om heter «De tre fasene som endret livet mitt».
I vår lille samtale forteller Bengt at han er en helt vanlig mann som bla. annet har jobbet som snekker i mange år. Han er gift men en prest, ( Kim Astrup, red.anm.) og tok høyskoleutdannelse som sosionom i voksen alder.
– Hva er det som gjør at du nå har en historie å fortelle?
? Akkurat når denne historien startet vet jeg egentlig ikke, men vi bodde på Sjøvegan i Salangen hvor jeg blant annet jobbet med mottak av mindreårige flyktninger. Dette var i 2012, og dagene var travle, forteller Bengt.
En natt våknet han med at han følte seg dårlig med smerter i brystet.
? Egentlig så er jo dette ikke noe spesielt. Som hos mange andre måtte jeg på sykehus for å gjennomgå en bypassoperasjon. Alt det gikk bra, men etter hvert oppdaget jeg at jeg ikke husket navn og ord, ja i det hele tatt følte jeg at de kognitive funksjonene ble borte. Utredninger i forhold til Alzheimer ble foretatt uten at det ble oppdaget noe.
Dette førte til at han mistet troen på seg selv, han begynte å bekymre seg veldig over om han ville klare jobben godt nok.
– Jeg kom meg i arbeid igjen, og nå som flyktningkonsulent i Salangen, her fikk ansvar for å bygge opp bosetning av voksne flyktninger. Dette gikk jo greit ei stund, helt til jeg merket at jeg begynte å unngå de jeg skulle hjelpe, flyktningene. Igjen husket jeg ikke navn, og glemte ting. Nå i ettertid ser jeg at jeg mista troen på meg selv igjen. Jeg ble innesluttet og trist. Jeg gikk omveier for å ikke treffe på folk, og hvis noen spurte hvordan jeg hadde det trakk jeg meg vekk. Jeg følte at jeg hadde ingenting å leve for, og begynte med tanker om hvordan jeg kunne avslutte dette livet, forteller Bengt med stor åpenhet.
Heldigvis forsto han at han trengte profesjonell hjelp.
– Innerst inne visste jeg at jeg burde få hjelp fra en psykolog, og med god hjelp fra fastlegen klarte jeg å komme dit. Jeg vet at det å få bistand fra psykolog kan bety lang ventetid, om man i det hele tatt får slik oppfølging. Heldigvis så lysnet det gradvis igjen for meg, og humør og dårlige tanker forsvant. I dette fikk kona seg ny jobb, og det var her i distriktet. Dermed kom vi hit i 2014, og mine hverdager går nå helt greit igjen, sier Bengt.
– Det jeg har fortalt nå er en kortversjon av det som har skjedd med meg i de seneste årene. Det jeg nå har som et ønske, er at de som kommer for å høre på meg skal forstå, og tro på at det hjelper å søke hjelp. Ingen bør, eller skal, stå alene når verden går imot en.
Om du ønsker å høre mer om Bengts historie er muligheten der på årsmøtet til Mental Helse.
