Siden våren 1981 har distriktslegen/kommunelegen på Hemnesberget gått under navnet ?hain Trond?, eller doktor Rydsaa.
Etter 36 år i hvit legefrakk på Hemnesberget har Trond Rydsaa bestemt nå seg for å trekke seg tilbake, for så å ta fatt på pensjonisttilværelsen.
Han slutter i uke 20 i år, og hans siste arbeidsdag vil være 18. mai.
Trond Rydsaa som er født i Mo i Rana i 1950, vokste opp på Grong, og regner seg som Namdaling, noe man også hører på dialekten.
Sammen med kona Elisabeth Hope Rydsaa har de fire barn, som alle har forlatt redet.
Legen#
Hva var det som gjorde at dere bestemte dere for å flytte til Hemnesberget i 1981?
–Vi hadde før vi kom hit vært innom flere steder. Vi var bla. i Gamvik kommune hvor jeg avtjente siviltjenesten som distriktslege. Mens jeg før dette bla. jobbet i Mosjøen hadde vi kjøpt hytte ved Røssvatnet. En av turene på hytta ble kombinert med en tur via Leirfjord og Bardal, og så ferga til Hemnesberget. Turen var for å kjøpe en nordlandsbåt i Bardal og en hund på Hemnesberget.
–Synet av denne vakre ?sørlandsbyen? gjorde at vi, når tiden kom for å flytte fra Finnmark, valgte å bosette oss akkurat her, forteller Trond Rydsaa.
–Vi hadde den gangen muligheten til å velge både Rana og Vefsn, men distriktslege stilling her ble helt klart førstevalget. Husker at vi sa at vi minst skulle være her i 3 år, men var lenge før det klare til å bygge hus på Hemnesberget. Og siden har vi bodd på her.
–Tiden her har vært veldig fin og spennende. I 1984 kom kommunehelseloven, og den statlige stillingen min ble til kommunelege 1, men fortsatt med arbeidssted og bosted Hemnesberget. Med så mange år i tjenesten har jeg vært heldig å få være med på det meste innen faget. Da tenker jeg også på den administrative delen. Jeg var leder i Nordland legeforening i noen år, og fikk da ta del i utformingen av Nord-Norsk kreftplan som kom først på nittitallet. Var også med da Nærsykehusreformen kom, hvor vi bla. fikk etablert HASVO, forteller Trond Rydsaa.
–Jeg husker at jeg i 1981 reagerte på splittelsen i kommunen. Det var mye tettstedsvalg på den tiden. Nå tenker jeg at vi har vært flinke og heldige i Hemnes Kommune. Vi har i dag en velfungerende helse og omsorgstjeneste. Tenk på de nye omsorgssentrene, på helsestasjonene og fysioterapitjenestene, som er med på å skape god trivsel og gode boforhold i hele kommunen. Jeg opplever at kampen mellom tettstedene har opphørt, sier Trond Rydsaa alvorlig.
Privatpersonen?
Hva har du bedrevet utenom det å være lege?
–Min største avkobling fra det å være doktor, har vært familien og hytta vår. Med fire barn, Hildrun, Carl Andreas, Johanne og Lars Jakob som ble barna våre i løpet av 10 år, var hverdagene og fritiden bestemt i mange år. Hytta som vi kjøpe i 1978 har vært og er, et yndet sted for oss alle. Med ei tømmerhytte fra 1827, som egentlig var 2.etg. fra ei skogsstue i Vefsn, har bygging vært en fin hobby. Fikk i 1997 tak i ei gammel tømring på to etasjer. Denne satte vi opp, for så å ta den ned igjen. Deretter opp igjen på en annen del av hyttetomta. Joda hammer og sag går greit å bruke, sier Trond Rydsaa med et smil.
–Ut over det så har nok Lapphellas Venner vært mitt femte barn her. Vi stiftet denne foreningen i 1982, da de gamle husene på Lapphella sto i fare for å bli borte. Tror egentlig det var lurt å komme utenfra for å se hvilken perle dette var og er. Og tenk det, i år 2000 ble Lapphella Hemnes Kommune sitt Tusenårssted. Ja jeg er stolt over det, sier doktoren, som også har vært med i de fleste komiteer som har berørt strandsone og landområder tilknyttet denne.
–Sang og musikk er også en hobby for meg, og jeg begynte i Hemnes Mannskor da vi kom hit i 1981. Jeg liker å synge, men må innrømme at øvelsene er morsommere enn konsertene. Jeg har også vært leder i Hemnes Jazzforum i noen år, og lytter ofte på jazzmusikk hjemme. I det hele tatt har jeg ikke hatt fritidsproblemer, sier Trond mens kona nikker bekreftende.
–Trond har nok grønne fingre også, skyter Elisabeth inn. Han bruker mye tid i hagen vår, med busker, trær og blomster. Det siste er et drivhus hvor han får frem druer og mye annet godt ,forteller Elisabeth.
Har du noen historier fra din tjeneste, eller som privatmann?
–Livet som distriktslege i Finnmarkskysten på 70 tallet var veldig tøft. Det var store avstander, og det meste foregikk i båt. Og når man måtte ut var været ofte på sitt verste.
–Husker en gang i skikkelig vinterstorm med vind og snø, at jeg måtte ned på kaia for å være med legeskyssbåten ut. Mørkt og kaldt var det. Måtte vasse gjennom mye snø på kaia, trodde jeg. Men da legeskyssbåten satte på lysene så jeg at snøen egentlig var masse akkar som lå på kaia. De lokale fiskerne hadde lagt akkaren der for å bruke den til agn.
–At jeg har hatt pasienter fra sammen familie gjennom fem generasjoner tror jeg også er litt uvanlig. For meg er det et fint minne å ta med meg videre.
– Ut over det så har jeg ofte sett på Doktor Gundersen sin gravstøtte på kirkegården her. Den er helt sikkert over 3,5 meter høy, så jeg har sagt at min gravstøtte nok må være over 4 meter for jeg har vært lege her lengre enn han, sier Trond Rydsaa med et undrende blikk.
Dermed blir en lang epoke over for kommunelegen, når midten av mai 2017 er nådd.
