I dag er det kanskje bare ti personer igjen som snakker umesamisk. I tidligere tider var dette språket benyttet av de norske samene både i Hemnes, Rana og Rødøy, samt over til Sverige.
Det var bare 15 personer som hadde funnet veien til Albertines Hus denne søndagsettermiddagen for å høre på Jørn Rivjoen Langseth fortelle om den Ume-samiske tromma, og Harald Horgen om det Ume-samiske språket.
Den Ume-samiske tromma
Jørn Rivjoen Langseth ønsket alle velkommen til denne kvelden, som for mange kanskje kan være innenfor et veldig smalt tema. Han kunne fortelle at hans interesse og mulighet for å studere tromma kom i gang etter å ha fått et stipend fra Nordland Fylke for å jobbe med temaet. Som samisk kunstner ble det en unik mulighet både til å lage, og studere tromma.
Med seg hadde han en Ume samisk skåltromme, som benevnes som en Ume/Pite samisk tromme, og en rammetromme som er en sør samisk tromme. Begge disse trommene har han laget selv.
— Rammetromma, er som navnet sier en treramme som skinnet strammes over. Selve ramma ble laget av det treverket som man fikk tak i, og skinnet var råskinn fra rein som ble strukket over mens det var vått, forteller Jørn.
Ødelagt
På 1600-1700 tallet ødela misjonærene mange av disse trommen, men en del ble tatt vare på og sendt til Nasjonalmuseet i København. Dessverre ble alle disse ødelagt av en brann i 1728. Derfor finnes det i dag kanskje 70 trommer igjen fra den tiden.
— Både treramma og skinnet ble pyntet og utsmykket med symboler. På skinnet ble symbolene malt på, og da med farge fra safta fra olderbark. Denne safta kunne også bli blandet med reinblod. I den gamle samiske religionen var alt i naturen feminint, og symbolikken viste også det. Ingen av trommene var like, men noen gikk igjen, blant annet sol, måne, de ulike gudene og reinen. På den sørsamiske tromma var solen plassert sentralt, mens gudene var plassert rundt ytterkanten. Andre symboler kunne være dyr, planter, fruktbarhet, været, og symboler fra kosmos, verdensrommet.
Langseth forteller videre at hvert familieoverhode hadde sin tromme som han brukte som en veiviser i hverdagen.
— Til tromma hørte det også til en hammer og en viser. Når dette så ble benyttet kunne viserens vandring over tromma fortelle om været, fruktbarheten, og det som var viktig å vite i hverdagen. Også Noaiden brukte tromma, og da for å kunne gå i transe og kommunisere med guder og ånder.
Noaiden hadde et stort ansvar for folks ve og vel, da de hadde krefter som kunne skade andre.
— Den umesamiske skåltromma var laget av rieknuter, og finnes blant annet hos pitesamene. Inndelingen på skinnet, og det rombeformete sentralsymbolet var kjennemerke på dette. Også disse trommene hadde symboler og utsmykninger slik som rammetromma. Begge trommetypene har vært funnet i det umesamiske området, forteller Jørn videre.
— Vi vet at sjøsamene som var i vårt distrikt rundt år 1600 brukte tromma. Sjøsamene her flyttet ikke på seg, men var bofaste og hadde rein. Vi vet at de hadde svarte kofter, og det er mange funn og historier som knytter at dette opp mot vår lokalhistorie, avsluttet Jørn Rivjoen Langseth.
Ume-samisk språk
Så var turen kommet til Harald Horgen og hans studier om det Ume-samiske språket.
–Vet dere hva vip(p)s er? Jo det er dette, sa han og vips så kastet han jakka bort på en stol!
Før han startet fortalte han om sin egen store interesse for språk, og spesielt gramtikken i språkene. Helt fra barneskolen har grammatikk opptatt han mer enn noe annet. Dermed var han i gang. Godt forberedt og med intensitet og dyktighet, tok han publikum med på en reise, inkludert mange dypdykk, inn i det samiske språket.
Han tok utgangspunkt i den lokale tilknytningen til Umesamene ved å vise til Iver Anker Helzens nedtegninger i «Ranens beskrivelser» fra 1834. Iver Anker Helzen var prest fra 1814 til 1842 da han døde. Deretter fortalte han om den geografiske inndelingen av det samiske språket/dialektene på nordkalotten. I vårt område var det umesamiske språket mest fremtredende, men grenset også mot det sørsamiske og pitesamiske i uttale og skrivemåte.
Gjennom flere eksempler fikk publikum ta del i skriveformer og setningsoppbygginger. Hvordan plassering av verb, perfektumet, og uttale gav setningen meninger. Man fikk eksempler på at bruken av vokaler gav en viss likhet mellom samiske språkgrupper. Men det er samtidig stor forskjell på det sørsamiske og nordsamiske språket, fortalte Horgen.
— Mitt mål med dette foredraget/kåseriet er blant annet å skape stolthet og interesse over å tilhøre et umesamisk område, å bidra til å åpne opp for videre glede og lyst til å lære, samt skape interesse for å bevare og revitalisere Ume samisk språk, å gi et elementært overblikk over umesamisk grammatikk og å generelt skape en «godfølelse» for umesamisk språk og kultur, fortalte Harald Horgen.
Harald Horgen har besøkt skolene på Finneidfjord og Hemnesberget og fortalt om samisk språk og kultur, med håp om at noen fatter interesse for å lære litt mer. Han fortalte at han hadde oversatt noe Albert Åberg til samisk, som han så benytter i undervisningen.
Elsa Kristina Laula var født i Susendalen 29. november i 1877. Hun snakket flere språk, og hun fikk lære seg umesamisk. Hun snakket også sørsamisk, svensk og norsk. Hun bodde en stund i Leirvika i Hemnes da hun i 1908 ble gift med Tomas Pedersen Toven. De tok sammen etternavnet Renberg. Også Klemet Person var en som nok snakket flere språk, likt det Elsa Kristina Laula gjorde.
Slik tok Harald Horgen publikum med på oppdagelser innen både språk og historie.
— Og vet dere hva «Kråvvuo» betyr? Jo det er samisk og beskriver noe som er sterkt krokformet, og «Kråevvien» betyr en del av det som tilhører krummingen. Da har vi plutselig «Kørjen» som er det gamle navnet på Korgen. Slik har det samiske språket gitt navn på steder og plasser, sa Harald Horgen.
De ni tinder
— Jeg tror også at Okstindan har sitt navn fra samisk språk. «Åkttsie» betyr ni på samisk, og det er ni tinder. Okstindan=De ni tinder, mente han.
— At det umesamiske eller det sørsamiske språket var det første språket som slo rot her i vårt område kan være en sannhet. At språket stammer fra Uralfjellene for 4 til 5000 år sidene er også sannsynlig. I dag har svensken Henrik Barruk fått pris og stipend for sitt arbeid med det umesamiske språket, og i 2016 ble det offisielt anerkjent som et skriftspråk i Sverige. Også Kanaan-stiftelsen som ble grunnlagt i 2005 arbeider aktivt med å gjenreise dette språket. Kanaan var navnet på stedet der Elsa Kristina Laula Renberg bodde i Sverige. Så grip fatt i dette, språket fortjener det, avsluttet Harald Horgen.
