Bjørn Erik Dambråten føler han har et ansvar for å holde barn og unge i aktivitet.
Tekst inngangsside: Det å ha evnen til å glede seg over andres mestringsfølelse, jobbe frivillig med iver og begeistring er definisjonen på en ildsjel. Det er slike mennesker som gjør at fritidsaktiviteten går rundt, og man er heldig dersom man finner disse menneskene i sitt nærområde. Hemnes ungdomsråd delte ut ildsjelprisen for 2016 til en som mener at alle skal med og at alle er like mye verd: Bjørn Erik Dambråten.
– Nei, dette er ikke helt typisk meg. Altså, jeg er ikke den typen som liker å stikke hodet lengst frem. Jeg trives best med å være litt i bakgrunnen, kan du si.
Ovenfor meg sitter Bjørn Erik Dambråten. Vi sitter inne på kontoret hans på kommunehuset i Korgen. Over skrivepulten henger det en korktavle full av bilder, papirer og ting jeg ikke helt får tak på hva er. Kanskje en adventskalender. Vi skriver 1. februar, så jeg tar nok feil. Noe annet som fanger blikket er en rød vimpel. Her er jeg ikke i tvil, dette er en Liverpool FC-vimpel. Favorittlaget, etter Korgen IL.
– Jeg vil jo bare lage et bilde av hvem du er, for dem som kanskje ikke kjenner deg. Du er jo tross alt en ildsjel. Du har til og med fått en pris for det.
– Ja, jo. Det kom egentlig som et sjokk. Jeg vet jo om andre som sikkert hadde fortjent en sånn pris mer enn meg.
Likevel, nå sitter jeg her og skal portrettere en ydmyk ildsjel som, ifølge han selv, ikke er en person det er behov for å lage portrett av.
Allsidig gutt
Bjørn Erik Dambråten har nettopp mottatt Hemnes ungdomsråds Ildsjelpris for sitt brennende fotball-engasjement i kommunen. Og det er kanskje fotball folk flest forbinder med Bjørn Erik. Han peker opp på den føromtalte korktavlen. Der henger det et bilde av en liten gutt, som ikke kan være eldre enn året.
– Jeg fant dette bildet. Selvfølgelig med en ball i fanget. Fotballen har alltid vært med.
Akkurat hvor fotballinteressen kom fra, er vanskelig å si, men Bjørn Erik forteller om en oppvekst med fotballsparking i alle friminutt, lange ettermiddager og sene kvelder tilbragt på fotballbanen i Korgen. Men det var ikke bare fotball Bjørn Erik brukte tiden sin på i sin oppvekst.
– Det var gode tilbud. Ganske likt sånn som det er i dag. På vinteren gikk jeg på ski, og på sommeren sprang jeg en del orientering også.
I tillegg til organisert idrett var naturen et sted som Bjørn Erik gjerne søkte til. Jakt og fiske sammen med kompiser sto høyt på listen. Likevel var det fotballen som sto aller øverst.
– Mange drømmer om å bli fotballproff. Det var aldri i mine tanker. Jeg ville bare holde på med det. Bare det å kunne være en del av et lag, var mer enn godt nok for meg.
Gutterommet en gang for lenge siden
Bjørn Erik har nettopp lagt seg med tårer i øynene. Veggene er tapetsert med plakater av fotballspillere fra Liverpool, og hyllene fulle av VHS-kassetter med opptak av utallige fotballkamper fra både inn- og utland. Han har nettopp blitt jaget i seng, og fått streng beskjed om at det ble uaktuelt å se Europacupfinalen. Den gikk alt for sent og det var skoledag dagen etter. Bjørn Erik sovnet i fortvilelse. Men fem minutter før kampen begynte, kom pappa Dambråten inn og vekket ham. Han kunne få se kampen.
– Det kunne han finne på å gjøre flere ganger. Da hadde jeg fått sovet noen timer.
Han visste jo at om han hadde sagt at han skulle vekke meg, hadde jeg aldri sovnet.
Det var bare i slike spesielle tilfeller Bjørn Erik ble vekket på kvelden for å kunne se på TV. Bortsett fra en kveld. Pappa Dambråten kommer inn og vekker Bjørn Erik. Det var ingen fotballkamp på TV, men Hans Majestets Kongens Garde hadde oppvisning i Scotland på The Royal Edinburgh Military Tattoo.
– Pappa var veldig opptatt av militæret. Han var motstandsmann under krigen og veldig opptatt av forsvaret. Så dette var veldig spesielt for ham.
Dessverre gikk Ola Dambråten bort da Bjørn Erik bare var 15 år, og fikk dermed aldri sett sønnen på TV, da han sammen med resten av Gardens drilltropp opptrådte på The Royal Edinburgh Military Tattoo, flere år etter.
Et år med Norbatt
På kontoret virker Bjørn Erik mer komfortabel med intervjuet enn han var for 20 minutter siden. Han er tilsynelatende mer tilfreds med å snakke om fotball enn seg selv. Likevel er jeg ivrig på at han skal fortelle mer om livet sitt. Han snur stolen 180 grader og strekker seg etter et album.
– Jeg grublet godt over hvor dette kunne ligge. Jeg fant det til slutt.
Albumet er fullt av bilder fra tiden i Libanon. Han forteller om et år han ikke ville vært foruten.
– Du kan si at man flytter tilbake til steinalderen, og man setter ekstra stor pris på hvor privilegert man er her i Norge.
Jeg åpner albumet, og på første side er Bjørn Erik avbildet i en blå fotballdrakt med en fotball mellom hendene. Et år i Libanon setter tydeligvis ikke en stopper på fotballsparkingen. Norge var en av mange nasjoner som var i Libanon på den tiden. Blant annet Sverige, Finland, Irland, Nepal, Fiji og Ghana. Alle landene dannet hvert sitt fotballag og reiste rundt og spilte turneringer mot hverandre.
– Du kan jo si at jeg har spilt på landslaget, ler Bjørn Erik.
– Ja, det er ikke feil, svarer jeg.
Så bar det hjem til Korgen, og Bjørn Erik måtte ta et oppgjør med A-laget som hadde rykket ned en divisjon det året han hadde vært borte.
– Jeg måtte jo gjøre meg litt til, gliser han.
Frivillighet
Frivillighetsarbeidet startet for Bjørn Erik sin del da han ble hjelpetrener for et guttelag, og senere ble valgt inn i det som kaltes seniorkomiteen. Der de jobbet for og rundt seniorlaget.
– Det var mye dugnad. Og dugnadsånden var stor på 80- og 90-tallet. Det gjorde mye for samholdet i laget. Jeg tror det gjorde oss til et bedre lag.
Bjørn Erik føler et ansvar for å holde idretten gående. Ikke bare for senior, men kanskje enda viktigere, for barn og unge.
– Det føles så utrolig givende, og det er nok det som har vært motivasjonen de siste årene også.
Han forklarer at han ser på både fotballaget og idrettslaget som en arv som må bringes videre i best mulig forfatning.
– Jeg tenker bare på alle de cuprennene jeg har gått, alle orienteringsløpene, alle fotballkampene jeg har vært med på i løpet av disse årene. Det har alltid vært noen som har ordnet med trenere og det som må til for å gjennomføre en sesong. Noen har kjørt opp skiløypene for oss og noen har hengt opp postene i skogen. Det skulle bare mangle at vi ikke skulle bidra til dem som kommer etter oss.
Han ønsker at folk i bygda ikke skal være redd for å ta verv. Han ønsker ikke å si at han bruker så innmari mye tid på frivillighet, i fare for at andre skal bli redd for å bli med. Og konstaterer samtidig at desto flere som blir med, desto mindre jobb blir det på hver.
Det er nettopp dette engasjementet for ei aktiv bygd som har gjort at han har blitt satt pris på av Ungdomsrådet i Hemnes.
– Da de leste opp begrunnelsen ble jeg helt satt ut. Spesielt av det de sa. Det var så mye skryt. Ekstra stas var det jo at det var en pris fra ungdommen. Jeg er jo heller ingen taler, og veldig lite flink i å få en mikrofon opp i ansiktet for å så skulle si noe klokt. Derfor hadde jeg på forhånd skrevet en jukselapp i tilfelle det skulle bli meg som ble tildelt prisen.
Talen
Bjørn Erik brukte taletiden sin til å takke kona, Ingvild, for at hun lar han holde på med det hun vet han brenner for. Han ville også bruke talen sin til å forklare hvem han var og hvorfor han har holdt på med fotballen i alle år.
– Det er jo ingen som gidder å spille på A-laget fra de er 16 til de er 50 år, sant.
– Det må jo være en grunn til det. Det ville jeg forklare bakgrunnen for.
Han tenkte egentlig at han skulle avslutte talen der.
– Men så..
Bjørn Erik setter seg opp i stolen og begynner setningen på nytt.
– Når du er blitt kåret til ildsjel, så må man nesten fortelle om det man brenner absolutt mest for, og for min del betyr en idrettshall i Korgen veldig mye. Det vi har ventet på i så mange år.
Nå står han på en scene foran kultureliten, politikere og administrasjonen i kommunen.
Denne sjansen kan han ikke la gå fra seg. I talen etterlyste Bjørn Erik et samarbeid mellom de som driver idretten i Korgen og de som bestemmer.
– Vi kan fortelle hvor mye aktivitet vi har i alle gruppene. Vi har full oversikt over treningstimer vi trenger i en hall. Det er bare så viktig for meg at kommunen, politikere og de som skal ta avgjørelsene vet at de kan komme til oss for informasjon før en hall blir bygget.
I femten minutter holdt Bjørn Erik et flammende innlegg der han fikk sagt mye om det han mener er et stort behov i kommunen; flerbrukshall. Ordføreren reiste seg fra sin stol og satt pekefingeren mot klokka. Bjørn Erik fortsatte. Han var ikke helt ferdig. Ikke før ordføreren var rett ved hans side, avsluttet han med å invitere politikerne til å slå hodene sammen for å komme til den beste mulige løsningen. Og takket kona Ingvild, en gang til.
Talen var tilsynelatende het, og for enkelte, så het at det falt tungt for brystet.
– Det ble kanskje litt omstendelig. Men er det ikke en ildsjels rett å kunne fortelle hva en brenner absolutt mest for? Jeg kunne kanskje kortet det ned..
Hvorfor kritikken kom, er Bjørn Erik litt usikker på, men velger å tro at det ikke var noe personlig, og at det kanskje heller hadde noe med saken han frontet å gjøre. Samtidig håper han at det ikke bunner i rivalisering mellom bygdene.
– Vi i idrettslagene rundt på tettstedene må støtte hverandre. Om det er noen ildsjeler i Bleikvasslia eller på Hemnesberget som ønsker å gjøre noe for sitt nærområdet, så skal jeg være den første til å applaudere det. Enten det er skitrekk eller ballbinge som blir planlagt, så skal jeg støtte med det jeg kan.
Han mener at hvis en flerbrukshall blir en realitet så er det ikke bare Korgen IL som vil nyte godt av den, men hele kommunen.
– Alle idrettslag vi få glede av den. Vi har ikke noe ordentlig samlingspunkt for idretten i kommunen. Dette kan dryppe på alle.
Et tilbud for alle
Bjørn Erik setter seg opp i stolen på nytt og begynner å tegne hall med fingrene på blokken som ligger foran seg. Han forklarer at det er vedtatt en håndballhall på håndballbanen i Korgen. Han viser hvor den er bestemt lagt i forhold til bassenget og fotballbanen.
– Jeg mener det ikke er infrastruktur til å bygge en håndballhall der den er planlagt i dag. Det er så vidt man kommer seg dit. De som skal i bassenget i dag har så vidt parkeringsmuligheter. I tillegg til dette så vil en håndballhall akkurat der ta opp det siste av friområdet på skoleplassen. Uansett blir det bare en håndballhall, så burde den bygges et annet sted. Vi kan ikke skvise inn en hall på håndballbanen.
Bjørn Erik er tydelig engasjert. Stemmen brekker litt og volumet stiger. Han fortsetter med å fortelle om sine bekymringer. Han er bekymret for at folk tror det å bygge en flerbrukshall med fotballdel, blir dobbelt så dyrt og dobbelt så stort som den hallen som er planlagt i dag. Han skjønner at folk er skeptisk til å ha et digert luftslott på myra, men presiserer at det er ikke det som vil bli resultatet av en eventuell flerbrukshall.
– Se på aktiviteten som skjedde da vi fikk kunstgressbane. Det tok seg enormt opp, og nå har vi lag på nesten alle alderstrinn. Vi må bygge en hall som skal stå i mange tiår fremover. Vi skal være med å bygge, drive og få et forhold til den.
Bjørn Erik tar Hemneshallen som eksempel og forteller at den ble bygget på dugnad. Videre forteller han om det han mener er en fantastisk en gjeng kalt Allaktivitethusets venner, som møtes en gang i uka for å gjøre arbeids som trengs i hallen. Male en garderobe, eller skifte lysrør.
– Og hvorfor gjør de det? Jo, fordi de var med å bygge den for 30 år siden. Får vi servert en hall på håndballbanen, får vi ikke et forhold til den.
Han fortsetter.
– Det er ikke for meg vi bygger hall, gjerne ikke for mine barn heller, men det er for fremtiden. De som kommer etter oss.
Støtte fra Rana
Bjørn Erik har drevet med fotball i det man kan kalle en mannsalder. De fleste han har spilt med og mot opp igjennom tidene har måttet gi seg. Derfor var jeg på leit etter noen som har holdt på like lenge, og kunne si noe om det Bjørn Erik nettopp hadde fortalt. Jeg får tips om en Jens Johansen. Dommerveteran fra Stålkameratene på Mo. Om Bjørn Erik har holdt på i en mannsalder, så har kanskje Jens vært i gamet vel så lenge.
– Jeg kjenner Bjørn Erik som fotballspiller og en gjennomgående grei kar. Han er god på banen og han er ærlig. Han går inn for sakene i idrettslaget, og det har jeg lagt merke til. Det er viktig at noen går foran og holder på lenge. Det er særlig ungene som nyter godt av det, og det fortjener de.
Jeg forteller om talen Bjørn Erik holdt og ønsket om flerbrukshall. Jens har noe å si før jeg har fått avsluttet setningen. Han er tilsynelatende like glad i å snakke om fotball som Bjørn Erik.
– Det er klart at du får først og fremst opp interessen blant ungdom ved å lage en slik hall. Jeg vet jo det at å trene når det er minus 20 grader, får en ikke noe utbytte av. Å fått en hall som passer de ulike idrettene kunnet løftet Korgen IL opp på et betraktelig høyere nivå. Hvis de satser på rette måten.
Fremtiden
Når alt er sagt, er uansett det å ha et idrettslag ungene kan være en del av, det som er Bjørn Eriks prioritet. Ski, fotball, håndball eller orientering. Det spiller ingen rolle, så lenge han kan være med å bidra til at barn og unge er i fysisk aktivitet.
– Det å være en del av noe, et lag. Det at du må forholde deg til andre mennesker. Du kan havne på lag med noen du kanskje ikke liker, men det må du forholde deg til. Akkurat som i arbeidslivet, er du en del av et team.
Han håper på at flere vil engasjere seg og presiserer igjen at ingen må være redd for å ta verv. Det virker i hvert fall ikke som Bjørn Erik skal gi seg med det første. Hverken som spiller eller frivillig.
– «Eg ska no va med å bidra ei stund tel», avslutter Bjørn Erik Dambråten.
