Opplæringen på Rakettsystemet Honest John med realistiske øvelser tok bortimot en måned. Da anså våre amerikanske venner oss for å kunne ta ansvaret selv for den videre bruken av våpenet. Vi ble sendt hjem til gamlelandet med de beste ønsker om gjøre det beste ut av situasjoner som måtte oppstå. Situasjoner der vi selv fant det riktig å ta i bruk utstyret for å forsvare vår integritet.
Vel tilbake på Sætermoen etter Tysklandsturen fortsatte det mer dagligdagse og gråe militærlivet. Det er mulig at forsvarsmakten slet med logistikken for «Honest John»utstyret uteble. Vi eksperter i forsvar av landet med rakettvåpen ble derfor satt opp som en vanlig avdeling i feltartilleriet der 105 mm kanoner av typen Haubits utgjorde hovedbevæpningen. De tekniske beskrivelsene som var preget inn på kanonene, bar sterkt preg av at opprinnelsen var tysk. Dette vakte vår interesse med tanke på at det kunne være krigsmateriell som var erobret fra tyskerne etter 2. verdenskrig. Da vi forsøkte å utdype temaet nærmere med de militære sjefene, ble de lite samarbeidsvillige og satte oss til andre oppgaver.
Uansett, materiellet var nok greit å ty til for de administrerende sjefene. For når det oppsto lediggang der soldatene ikke hadde andre og mer presserende oppgaver, fikk vi utlevert pussegarn og rensevæske og ble satt i gang med forbedre kanonenes utseende. Dette skjedde selv om vi ved starten på arbeidet ikke kunne registrere det minste støvkorn eller noen annen lyte på renholdet.
FJELLMARSJ.
I sommerhalvåret var uteaktiviteter ganske greie avvekslinger fra både kanonpussing, geværpuss og andre indretjenester. Ved en anledning ble vi beordret på en fjellmarsj som gikk over 3 døgn. Mange i troppen hevdet at de hadde liten bakgrunn i fjellvandring, og imøteså turen med stor skepsis og liten entusiasme. Noe som bidro sterkt til denne holdningen, var nok at overnatting ute i Guds frie natur under åpen himmel inngikk som en del av opplegget. For å gjøre slike overnattinger mest mulig bekvem for de kommende forsvarere av vårt land, hadde Hærens intendantur generøst utstyrt alle soldater med en teltduk som en del av utstyret. Teltduken hadde den militære betegnelse Duk ? Knappetelt. Den hadde rektangulær form, var på størrelse med et normalt ullteppe og forsynt med knapper og knapphull i et system som de fleste av oss ikke forsto noe av.
Befalet som fulgte oss på marsjen gjorde sitt beste for å forklare oss det mest elementære i bruken av denne effekten. Etter deres opplysninger var duken konstruert slik at flere brukere kunne samarbeide ved å kneppe sammen sine teltduker, og slik skaffe seg et telt av mer bekvem størrelse. Tidlig i denne instruksjonen fattet vi mistanke om at de vinkel- og stjerneprydete læremestrene ikke selv var særlig rutinerte i faget. Noen av oss soldater gjorde tapre forsøk på å få til et større telt som kunne huse flere i god samarbeidsånd. De fleste av oss ga fort opp dette. Vi forsto at med tanke på videre fredelig sameksistens under resten av fjellmarsjen var forsøket et særdeles dårlig samarbeidsprosjekt.
En stilltiende kollektiv beslutning ble tatt, Vi bredte hver vår teltduk ut på bakken, krøp inn i soveposen og tok teltduken rundt oss utenpå soveposen som best vi kunne. Noen gjenstridige krigere ga ikke opp så lett, men etter hvert slet forsøkene sterkt på humøret til de impliserte. Til god underholdning for de av oss som allerede hadde kommet til fornuft og gitt opp et samarbeid. Det haglet med ukvemsord og sterke bebreidelser rettet mot fraværende konstruktører av effekten. Og mot de åndspygmeer som hadde bestemt at utstyret skulle bidra til en del av vår bekvemmelighet under marsjen.
De fleste deltakerne på marsjen var sterkt opptatt av hvor langt det til enhver tid var igjen til bestemmelsessted. Målet var et sted ved navn Bilto som ligger øverst i Reisadalen i Nord-Troms. Hendelsen fant sted lenge før tekniske finesser som GPS var kjent blant vanlige folk så vi hadde liten peiling på hvor vi befant oss. Da vi så traff på en av viddas sønner innledet vi en dialog med denne representanten for urbefolkningen der det sentrale spørsmålet fort dukket opp. På spørsmål fra en av oss menige soldater om det var langt til Bilto fikk vi det korte og konsise svaret: Ja, der er langt til Bilto. Klart svar, men ikke særlig avklarende. Vi vurderte situasjonen slik at videre utdyping av temaet hadde liten hensikt.
En fjellmarsj over noen dager på sommerstid var nå til å leve med for de fleste av oss. Verre ble det da den arktiske vinteren satte inn. Våre nidkjære ledere fant ut at også overnattinger ute i guds frie natur på denne årstiden var et probat middel for å gjøre oss egnet til det som kunne møte oss som soldater.
VINTERTJENESTE.
Vårt første møte med militære vintereffekter utløste forbauselse og tvil. Det gjaldt effekter som befalet forsøkte å få oss til å benevne som ski. De var av en beskaffenhet som fikk oss vante brukere av ski til sterkt å betvile fabrikantens fagkunnskaper. Materialbruken bar tydelig preg av at produsenten hadde hatt ubegrenset tilgang på trevirke. De to plankene som hver av oss fikk utlevert minnet nærmest om skurlast av 3. sortering. Riktignok var de malt i kvit kamuflasjemaling, og hadde en tupp i den ene enden som vi valgte å definere som framenden. Bindingen og utformingen for øvrig fikk uvilkårlig tankene tilbake til birkebeinerne. Kreative og velmenende karer døpte utstyret til NATO-planker. Men skiene gjorde tjeneste ? under store kraftutfoldelser fra brukerne.
Overnattinger ut på vinters tid var kombinert med øvelser i å betjene kanonene som avdelingen var satt opp med. Overnatting var i 16-mannstelt utstyrt med vedovn. Sjefene kunne ikke undra seg den utfordring det var med overnatting i telt ved slike anledninger, og de visste seg å være sine posisjoner og muligheter bevisste. Det var sørget for rikelige mengder ved, og proletariatet ble utkommandert til fyringsvakter.
Med militær sans for orden og presisjon satte makthaverne opp vaktlister med angitte tidspunkt for når vaktene skulle gå runder og legge ved i ovnene. Hensikten med systemet var å holde den verste kulden i sjakk inne i teltene.
Også jeg ble plukket ut til dette oppdraget en middels kald vinternatt. Men jeg hadde en divergerende oppfatning av hva alle krigerne, befal som menige måtte tåle under en vintermanøver. Resultatet ble at jeg lå dypt nede i min sovepose hele natten og ignorerte den militære ordren om å gå rundt å sørge for varme i teltene. Det er belegg for å si at jeg den påfølgende dagen ikke var avdelingens mest populære soldat. Det falt bitre kommentarer og trusler om at jeg skulle bli stilt til ansvar for tjenesteforsømmelse. Betegnelsen krigsrett ble ikke nevnt verbalt, men kroppsspråket til noen av de sarte sjefene varslet ikke det beste. En kald natt i et telt som ikke var fyrt, i var nok i overkant av det de hadde lagt inn i sine tålegrenser.
SLUTT.
Hendelsen ble ikke gjort til gjenstand for straffeforfølgelse i ettertid. Men så skal det også sies at den neppe bidro i positiv retning når det gjaldt innstilling til avansement på den militære adelskalenderen. I så måte ble min utgang fra det militære nøyaktig lik min inngang. Ikke mange distinksjoner der i gården som vitnet om en gloriøs militær løpebane.
Ved oppnådd aldersgrense fikk jeg allikevel et lysegrønt takkekort fra Kongens stedfortredere med høytidelig takk for fin innsats. Jaja, tenkte jeg for meg selv. Ikke noe å takke for.
For de fleste av oss er det vel ofte slik at vi etter å ha lagt bak oss midtlivskrisa, har lett for å minnes de lyse sider av tilværelsen når vi tenker tilbake. Slik er det i hvert fall for meg når det gjelder tida i kongens klær.
