Fullstendig uforberedt ble noen rekrutter på Sætermoen orientert om at de skulle på opplæring i bruk av rakettvåpen. Det gjaldt typen Honest John. Opplæringen skulle foregå i Tyskland, og det var våre venner i NATO fra USA som skulle være våre mentorer.
Under opplæringen bodde vi i en amerikansk forlegning delvis sammen med veteraner som hadde et atskillig mer pragmatisk syn på fenomenet krig enn det vi norske hadde. Men tross deres profesjonelle bakgrunn i faget, opplevde vi at de behandlet oss som likemenn. I god NATO-ånd.
FORPLEINING
Oppholdet i forlegningen sammen med de amerikanske soldatene ga noen minnerike opplevelser. Spesielt ett når det gjelder kosten som ble tilbudt. Her må det innskytes at jeg i hele mitt liv har hatt et ganske anstrengt forhold til deler av skaperverket som betegnes som fauna. Og her stiller frosken i særklasse. Også i dag er det slik at hvis jeg er så uheldig at en frosk krysser min veg tidlig på dagen er resten av dagen ødelagt for meg. Når jeg så med dette som bakgrunn en dag fikk servert middag der frityrstekte froskelår utgjorde en del av menyen, ja da ble dette en kort og minnerik seanse for meg.
Bade- og toalettforholdene skilte seg også på vesentlige punkt ut fra det som vi var vant med fra norske forhold. Funksjonsløsningen var ganske spesiell, og vitnet om lav primadonnafaktor. Langs veggene var det montert dusjer uten noen form for fysisk skjerming fra naboene. Det kunne nå være så sin sak. Verre var det nok at det samme åpenhetsprinsippet var lagt til grunn ved plassering av klosettskålene. De var plassert i to rekker midt ute på gulvet der man satt med ryggen mot hverandre. Dette uten noe slags skjerming mot naboene som benyttet tilbudene på sidene. Selv om jeg i tidlige tider i en viss utstrekning har vært henvist til utedo i sakens anledning, så bidro toalettforholdene sterkt til å redusere trivselen.
UTSTYRET I BRUK
Mitt oppdrag i rakettvåpenet var fastlagt til å være vognfører på det kjøretøyet som utskytningsrampen var bygd på. Det var litt av en overgang for meg som før inntreden i det militære ikke hadde stort mer bakgrunn bak rattet enn 5 kjøretimer og førerprøven i en Volvo Amazon. Men opplæringen gikk bra takket være min instruktør, en amerikansk veteran som ikke lett lot seg bringe ut av fatning. De først dagene mens opplæringen foregikk i leirens nærområde, forløp i harmoni uten å etterlate seg varige minner.
Etter noen dager fant våre NATO-venner ut at vi var modne for å delta i prøveoppskyting av en rakett. Dette krevde en forflytning av alt nødvendig utstyr til et dertil fastlagt skytefelt. De ansvarlig la for dagen stor tillit til mine ferdigheter når det gjaldt å kjøre utskytningsrampen ut i de tyske skogene. Selv om «Honest John» ikke var av interkontinental klasse, var den lite egnet for utskytning fra tettbebyggelse.
Kjøreturen gikk uten store problemer helt til topografien begynte å tilspisse seg. Vi nærmet oss et terreng som minnet farlig om norske variasjoner, og min velmenende instruktør annonserte «A big hill ahead». Jeg forsto ikke alvoret i situasjonen før det var for sent å redde min ære som vognfører av utskytningsrampen. Til mitt forsvar, og for å lette forståelsen av det videre forløp finner jeg det riktig å opplyse om at hendelsen fant sted lenge før tekniske finesser som automatgear og synkroniserte gearkasser var vanlig i slike kjøretøy. Skifting av gear måtte foretas ved å overliste gearkassen ved hjelp av akrobatiske øvelser som dobbeltkløtsjing og mellomgass. For noen er dette sikkert ukjente begrep, men jeg skal ikke forklare dette. Dere vil aldri få bruk for slike teknikker.
Så vidt startet på den store bakken begynte motoren å bli noe hes, og jeg fant det riktig å skifte til et lavere gir. Og bommet selvsagt. Da var vi kommet farlig nær den nedre grensen for styrefart, og min sidemann instruktøren fant det nødvendig å intervenere. Det gjorde han på en effektiv men ganske usivilisert måte. Her innbød ikke situasjonen til samarbeid om dobbeltklørtsjing og mellomgass. Han ba meg trå inn kløtsjen, tok et solid tak i gearstangen og siktet inn den riktige stillingen for det gearet som han antok ville passe for anledningen. Uten merkbar bekymring for å brekke tannhjul og drev i gearkassen tok han i bruk rå muskelkraft. Maskinen ga fra seg en infernalsk protest som kunne få lyden fra en ilsk flymotor til å fortone seg som suset fra en velsmurt Singer elektrisk symaskin.
Jeg måtte beundre Yankeens evne til å bedømme mekanikkens tåleevne. Vi kom tilsynelatende uskadet fram til skytefeltet og det var ikke takket være meg. Det eneste som hadde tatt skade under turen var nok mitt eget selvbilde. Men slikt har man jo lært seg å leve med opp gjennom årene.
Selve prøveoppskytingen gikk greit uten flere nevneverdige avvik fra det normale. Som en del av oppskytingen fikk vi opplyst noen detaljer om våpenet. Det var detaljer som selv for oss rekrutter fra Norge ikke var særlig imponerende.
BEGRENSNINGER
Som tidligere nevnt var ikke raketten av interkontinental klasse. Det jeg husker er stort sett at den hadde en rekkevidde på 24,8 kilometer. Selv om dette ligger mange ti-år tilbake i tid, tror jeg nok ikke at Norges anskaffelse av våpenarten medførte noe særlig angstfull neglebiting i Kreml. Selv med min beskjedne kunnskap om taktiske våpen tror jeg ikke at dette våpenet på norsk jord medførte noen forskyvning av maktbalansen mellom NATO og Warszawapakten.
Med tanke på rakettens rekkevidde ville det nok ha vært litt av en utfordring å snike seg inn på viktige militære mål hos vår nabo i øst. Det hadde vært en betydelig større prestasjon enn det at Mathias Rust landet med et småfly foran Vasiljikatedralen på den Røde plass i Moskva.
Det norske forsvaret hadde nok også sine betenkeligheter når det gjaldt nytteverdien av raketten. I min tid i forsvaret ble det ikke satt opp noen avdeling der raketten utgjorde tjeneste. Og etter 4 år ble våpensystemet skrotet. Jeg tviler sterkt på om systemet hadde noen gjenkjøpsverdi, så dette eksperimentet ble nok økonomisk tyngende for skattebetalerne. Men det skaffet meg og flere andre en interessant periode i forsvaret.
Fortsettelse følger.
