Etter oppmøte på Sætermoen ble vi orientert om at vi skulle til Fredrikstad for å avtjene 4 måneders rekruttskole.
Troppeforflytningen fra Setermoen til Fredrikstad foregikk med buss til Finnsnes, videre med hurtigrute til Trondheim der det var transitt med NSB fram til målet for transporten.
De unge rekruttene ble ikke overlatt til seg selv. Med oss hadde vi et offiserskorps kledt i stramme og ulastelige uniformer, og med bistre miner som var tatt på for å forebygge tilløp til ulydigheter. Reisen foregikk uten alvorlige brudd på god militær oppførsel og verdighet.
REKRUTTSKOLEN
Vel framme i Fredrikstad ble vi konfrontert med det som skulle bli vårt oppholdssted de nærmeste 4 måneder. Det første inntrykk som festet seg var at brakkene der vi skulle bo, var etablert som et tiltak for å møte eventuell aggresjon fra vår nabo i øst i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905.
Nå er det jo slik at ungdommen kan ha stor tilpasningsevne når det bare legges til en viss porsjon godvilje. Slik godvilje var nok ikke så særlig framtredende. Men det lille som fantes, ble godt understøttet av offiserenes klare signal om at dette var det tilbudet forsvaret kom til å gi oss. Formen signalene som ble gitt i, ga små forhåpninger om at forhandlinger og protester ville føre fram til noen endringer i vår favør.
Nå skulle det vise seg etter hvert at forholdene var til å leve med. Det ikke minst på grunn av at de som var gitt kommandoen over oss, viste seg å være ganske humane og ikke av de helt dominerende typene. Det hendte faktisk at noen avslørte ovenfor oss rekrutter at de kunne smile. Hvis da ikke andre av deres klasse var til stede og kunne observere slike svakheter ovenfor de menige soldatene.
De beste minnene jeg har fra rekruttskolen er nok terrengkjøringen med en ¾ tonns Dodge terrengbil. Den gikk under betegnelse «trekvarting». Selv med det oppskrytte klima som sørøstlandet har, kunne terrengløypene by på utfordringer. Det som ikke var fullt så lystbetont, var rengjøringen av kjøretøyet etter innsatsen. Militære krav til resultatet tillot ikke halvhjertet utførelse her. Ansvarsfulle voktere var i stand til å kreve ny innsats dersom de var misfornøyde med det første resultatet.
STRIDSPROVIANT
Et fenomen som vakte forbauselse og liten begeistring blant de vernepliktige, var de dagene da vi som eneste næringsgrunnlag, måtte nøye oss med det som på fagspråket ble kalt stridsproviant. På slike dager fikk vi utlevert en pakke som etter sigende skulle inneholde god og rikt variert proviant for et døgn. Etter å ha åpnet pakningene og gjort oss kjent med innholdet, trakk de fleste den konklusjonen at beskrivelsen som vi hadde fått var sterkt misvisende. Min oppfatning av hensikten med å innta et måltid er tosidig. Den ene er å få i seg passende mengde næring, den andre er at den kulinariske nytelsen skal nå et visst minimum. Jeg besitter ikke kunnskaper der jeg skal trekke i tvil de faglige påstander når det gjelder passende menge næring. Derimot føler jeg meg meningsberettiget når det gjelder den kulinariske opplevelsen. Den lå under et absolutt bunnivå.
Pakken som vi fikk utlevert, hadde et innhold som besto av flere små pakker. I hver av disse var det et innhold med en substans av ubestemmelig masse. Hver pakke hadde en varedeklarasjon som for oss uten universitetsutdannelse i språk var helt uforståelig. De mest skeptiske antydet at vi kanskje sto ovenfor et fenomen som var blitt til overs etter at russerne hadde frigjort Finnmark fra tyskerne.
På dagene med stridsrasjonene ble alle tenkelige muligheter for kosttilskudd forsøkt av de som var offer for denne forberedelse på hva en krig kunne medføre. Inne i leiren var det en kantine der vi på vanlige dager kunne kjøpe litt smågodt. Men de militære strategene hadde vært forutseende og tatt sine forhåndsregler for at hensikten med stridsrasjonen skulle bli undergravd ved innkjøp av tilleggsnæring i kantina. Den var stengt, og det forelå strenge trusler om kakebu og permnekt for de som trosset et forbud om å forlate det indre leirområdet.
Men vi overlevde, og kanskje var dette et bidrag å ta med seg for bedre å møte framtida.
SPESIALSTYRKE
Etter 4 måneders rekruttskole i Fredrikstad hadde vi fått vår grunnutdanning i militær tankegang og opptreden. Dermed ble vi forflyttet tilbake til Setermoen der vi som brigadesoldater skulle være en del av maktbalansen mot riker som eventuelt syslet med tanker om militær aggresjon mot fedrelandet.
Kort tid etter at vi hadde inntatt FAleiren, dukket det opp noe som var meget interessant for noen utvalgte, meg inkludert. Som et ledd i å skaffe en bedre balanse i det militære trusselbildet hadde de kompetente myndigheter på sentralt hold besluttet at tiden var inne til å opprette en egen avdeling bevæpnet med rakettvåpen. Dette krevde opplæring av norske krigere i bruk av det utstyret som inngikk i den nye våpengrenen.
Uvisst av hvilken grunn så ble jeg i likhet med flere andre headhuntet til formålet. Det var på det tidspunktet en gåte for meg hvilke egenskaper jeg var tilgodesett med som gjorde at jeg fikk et slikt oppdrag. Det har heller ikke lykkes meg senere i livet å finne noen rimelig forklaring. Men jeg har bestemt meg for å se på det som et kompliment.
Våpensystemet var amerikansk og hadde navnet «Honest John». Selv om jeg på det tidspunktet var sånn høvelig komfortabel med min situasjon, trodde jeg aldri at navnet hadde noe å gjøre med min inntredelse på den militære arena.
Det at utstyret var amerikansk, medførte at vi utvalgte måtte til Tyskland for å få den nødvendige opplæringen. Dette ga oss et kjærkomment avbrudd i oppholdet på Setermoen. Reisen til og fra Tyskland sammen med opplæringstiden tok ca. en måned.
Fortsettelse følger i senere utgaver av avisen.
