Ikke før har vi buksebeinet utenfor bildøra før Egil stryker sin kjælne kropp dertil. Pelsen skinner svartblank, og værhårene stritter som i lutter optimisme.
– God ettermiddag. Aner vi en pensjonist i perleform?
– Jovisst, livet er herligt! Og se de viktige fremskritt der vederfares oss, katter som hunder!
– Som skulle være? Er det ikke først og fremst elendighet alle vegne? Kolonnekjøring, Trump og det hele?
– Nu er du i slett lune, freelancer! Tar du ikke del i de kulinariske nydelser som ligger nærmest i dagen: Whiskas krabbepate, fiskefarse, kleppmelk og kjelost… mmm! Og de samfunnsmessige livstråder som binder katt til katt – og hund til hund…
– Hva kan det være du sikter til nå?
– Men du storeste! Her er skjedd et mirakel, min venn. Bergkattene har fått en overdådig, ja jeg vil si sfærisk, forbindelseslinje. Gjennom Himmelporten og ned Stjerneveien! Så innbydende at selv hundene lunter i gangfart med kuns et lite bjeff nu og da. Det innløper stadig de heftigste ovasjoner i sakens anledning. Og vet du: Under denne drømmeveien renner såvel kattelort som hundskitt. Er det ikke som selveste Paradis? Svartposenes dager kan være talte!
– Ja, jo.. det var vel naturlig å utnytte grøfta til noe..
– Javisst! Og skitbillig ble det jo også, specielt når fylkeskattene betaler. Men, min gode mann: Nå erindrer jeg plutselig denne glories motsats: Så jeg ikke min nabovorsteer stå i skråposisjon ved veirekkverket her nede ved Solhougstranden.
– På skrå? Det gjaldt vel vanning av en stolpe da?
– Var det enda såvel. Nei du, det er veien som skrår. Hele stasen kan være på tur ut i Storelven!
Tenk om gårdkattene der nede en dag er på rek i retning Rydsaa-auren! Forferdelig! Og her sitter kattestatskronasjene langt fra løst når det er på tale å rehabilitere strekningen. Det kan ta år! Og dem har vi jo ikke mange av?
En smule forandring inntreffer. Samfunnskattens hale pisker illevarslende. Noe er på vei ut og fram.
– Hvilken vei går det nå da? Du tripper liksom det er varme under potene?
– Jo men det må da være innlysende! Som et katteøye i mørket! Her må være en klar sammenheng. Noe i nærheten av hundegalskap. En sammensvoren unnsetningsvegring!
– Æh, her følger jeg ikke helt…
– Men jeg kommer jo plutselig på de stakkars fjellkattene der oppe i dalenden. Ja, jakthundene også, for den del. De lever farlig, livsfarlig, all den tid det strømmer på med all slags ubetenksomme naturfantaster i firehjulsdoninger, som skjener gjennom tunene. Hva kan ikke skje med en kattehale i klemme, eller en hundetann mot en støtfanger. Kattastrofe! Men iverksettes noe mottiltak? Njet! Her har man trådt den smale vei i flere kattelivsperioder. Nå forlanger jeg samferdselsministeriet på tredagers befaring. Og det før alt er blitt hvitt, og de beltegående tar over. Da holder jeg nemlig sengen.
Samfunnskatten får langsomt lagt pelshårene på plass igjen, tar et par ubestemmelige runder over garasjegolvet før han strener mot hoveddøren. Der møtes han av verten selv, med delikattesseskålen. Halen slår kjapt over i de lett kjennelige forventningssveip.
