Seinhøst og tidligvinter kan være fine tider å gå tur. Trenger du et spesielt turmål, ta da peiling på Ingeborgtjønna oppe i Bjerkadalen.
Er det barfrost, går du greit innover skogsvegene fra parkering ved Bjerka kapell, Storbjerka. Etter knappe to kilometer nordøstover opp gjennom lia tas opp til venstre, ganske bratt 3-400 meter. Da blir det åpent og forholdsvis flatt. Framme på en kant er tjønna med den bittelille hytta.
Velkommen i hus
Oddbjørn Nesengmo på Bjerka eier hytta. Alt ved den er i miniatyr, så og si. Og den er velholdt, ute som inne. Dessuten står den åpen, slik at besøkende er velkommen innom. Der kan du da kvile, ete matpakken, kanskje også gjøre opp varme hvis det trengs. Ta deg da god tid, la tankene flyte og fantasien sirkle om tilstandene som rådde den gang hytta blei bygd.
Ei anna tid
Her er historia, med ordene fra Oddbjørn:
– Nabojenta Ingeborg og pappa Peter var kjærester i sin ungdom. På den tida herjet sykdommen tuberkulose på det verste.
Ingeborg ble syk og døde. Pappa, som mista kjæresten, fikk så konstatert at han var smitta. Som den naturmannen han var, leste han det han kom over om naturmedisin, og fant ut at en sommer i fjellet, hvor han kunne finne forskjellige urter som virket legende på sykdommen, var en måte å bli frisk på. Dessuten skulle geitmelk være bra.
Dermed tok han med seg ei geit og dro til fjells. Han slo seg da ned ved ei lita tjønn oppafor skoggrensen på Rostafjellet, og begynte å bygge et lite krypinn for seg og geita. Reisverket besto av bjørkestranger, og kledning ut- og innvendig bar han heimefrå. Tuberkulosen var veldig smittsom, og for å unngå å smitte de der heime, avtalte han å få levert materialer og nødvendig mat på halvveien.
Hytta var ikke større enn nødvendig, 1,9m x 1,9m, med et lite tilbygg i ene enden så geita fikk tak over hodet. Tilbygget tjente også som vedskjul. Til oppvarming og matlaging fikk han en liten båtovn.
Dette var sommeren 1917. Hvor lenge utover høsten han holdt til deroppe, vet jeg ikke. I allfall fikk han bukt med sykdommen, for etter en kontroll på Vensmoen Sanatorium ble han erklært frisk.
Tjønna gav han navnet Ingeborgtjønna.
Ettertida
Peter holdt hytta vedlike og var ofte på besøk dit, aleine eller med familien. Men etter at han gikk bort, kom den i forfall. Oddbjørn hadde overtatt den, og skjønte at dette gikk ikke an. Så på 1960-tallet bygde han den opp slik den opprinnelig var, altså fire kvadratmeter stor. Dette holdt ikke heilt når han skulle dit med guttene, så han bygde på åtte kvadratmeter. Og veranda.
– Namnet var opprinnelig bare Ingeborgtjønna. Men så i seinere år har folk begynt å kalle den Peterhytta. Det kan synes veldig greit, sier Oddbjørn Nesengmo. Han spøker forresten med at han sjøl er blitt så dryg at det må slanking til skal han komme seg inn døra.
