I disse sogetider kan det være på sin plass med en kort repetisjon av viktige deler innen den norrøne mytologien.
Åsatrua rådde i Norge for drøye tusen år siden. I førkristen tid bestod verden av Midgard, der menneskene bodde. I Åsgard hold æsene, det vil si gudene, til. De fæle jotnene hadde sitt hjem i Jotunheimen.
Noen for hver oppgave
Den fremste av gudene var Odin, som hadde ofra sitt ene øye for all verdens visdom. Han satt i høgsetet i Valhall, med to ulver rundt seg, og to ravner som hver dag fløy inn nyheter fra all verden omkring. Til Valhall kom de gjeveste krigere som døde i strid, henta dit av valkyriene. Her var det slåssing hver dag, og full fest hver kveld.
Tor var sønn av Odin. En skikkelig røver, men ikke veldig smart. Med sin vogn forspent bukker for han over himmelen og slo gnister med sin hammer Mjølner. Hans oppgave var å banke jotnene, mellom dem Hyme. Frøya var kjærlighetsgudinna. Hun hadde fått smidd seg et overlag gjevt halsband, Brisingamenet, som gjorde at hun fikk viljen sin med det meste. Heimdall var guden som vakta brua Bivråst, så ikke jotnene skulle trenge seg inn i Åsgard.
Loke, en halvgud, var en «luregud» og sviker. Han var far til Hel, Midgardsormen og Fenrisulven, tre monstre som skulle gjøre stor ugang ved verdens sluttstrid: Ragnarok. Hel rådde i Helheimen; dit kom alle som døde av sykdom eller alderdom. Hun hadde et råskinn av en hund, Garm, som vakta Ginnungagap, kløfta mellom livet og døden. Surt var av jotunslekt og rådde med ilden, og han setter til slutt all verden i brann.
«Eld han tarv…»
Opplysningene om dette er overlevert oss i nedtegnelser helt fra tidlig middelalder. I «Håvamål», som betyr den høyes tale, finnes et utall visdomsord og leveregler, på fengende versemål. Mindre hyggelig er innholdet i «Våluspå», som er trollkvinnens spådom, også i verseform, om hvordan det skal gå i sluttstriden mellom æsene og jotnene: Det Gode mot Det Onde.
Mest takknemlighet skylder vi nok islendingen Snorri Sturluson, som på 1200-tallet skrev ned flere sagaer og kongeslektskrøniker, i tillegg til samlinger om skaldeskap og diktekunst.
Kilde: Wikipedia
Ill.vit. Historie
