De omfattende materialene etter Rana-undersøkelsen på 1960-tallet hamna i magasinet på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Revita-prosjektet brakte dem fram i dagen, pussa dem opp og har stilt dem fram for oss i digital form.
I tidsrommet 2009-2013 hadde museet et større prosjekt med å ivareta resultatene av de arkeologiske utgravingene ved vatna som skulle oppdemmes som magasin for Rana-verkene, vannkraft til Norsk Jernverk. I Hemnes gjaldt dette Stormålvatnet, Kjensvatnet og Gresvatnet.
Betydelige funn
Befaringene viste at et større antall boplasser fra førhistorisk tid ville bli berørt. I alt ble 86 lokaliteter registrert, og femti av disse undersøkt nærmere, de fleste i Hemnesvassdraga. Ti sommersesonger gikk med. Da hadde man omtrent et tonn innsamla materiale, av dette anslagsvis to tredjedeler fra Gresvatnet. Det totale antall funn kom opp i hele 253 790.
Stein og rein
Funnmaterialene var i hovedsak redskaper i steintypene kvarts, kvartsitt, skifer og noe flint. Redskapene var skraper, kniver og pilspisser i ulike varianter. Videre fantes en mengde avfall fra produksjon av disse redskapene, det man benevner som avslag. Avdekning og tidsberegningene viser at boplassene var i bruk fra slutten av eldre steinalder, det vil si for mer enn 7500 år siden, og fram til bronsealder, rundt Kristi fødsel. Noen få funn var av yngre dato.
Bare en av tuftene hadde spor av husoppbygging, øvrige kaller man åpne boplasser, det vil si at teltlignende skjul har vært i bruk. Den store mengden pilspisser og skraper forteller at jakt og fangst var hovedbeskjeftigelsen i området. Funn av bein i kulturlag ved Gresvatnets sørbredd viser at rein var viktigste byttedyr.
Gresvatnlokalitetene
Nettopp ved sørlige bredder av Gresvatnet ble de fleste funnstedene oppdaga. Fra et stykke inn i nåværende Sverige til Storneset på norsk side var et belte av lokaliteter. Mange har vært bebodd og i bruk samtidig og over lengre perioder, og noen har hatt såpass lang beboelsestid at jordlaget med innblanda funn, det man kaller kulturlaget, var mer enn 70 centimeter tjukt. Dette er i seg sjøl imponerende, og forteller om virksomhet i området i kanskje 6-7000 år.
Lokaliteten som fikk nummeret VI, seinere omtalt som «sekseren», hadde de rikeste og mest omfattende funngjenstander. På en kort, brei odde ved Tjiriejokka, en bekk fra et tjern på svensk side, ca seks meter over daværende vannstand blei det registrert, sondert, kartlagt og utgravd i åra 1964, samt 1967-69. Her kunne arkeologene og den påfølgende registreringa til Revita summere opp godt over 29 000(!) enkeltfunn, det aller meste i stein, men også bein. Steinslaga var i all hovedsak kvarts, noe flint, bergkrystall, kvartsitt og skifer. De mest interessante funna er ei kølle, ti leirkar, 47 skraper, en spydspiss, 32 pilspisser og tre kniver. Av 55 beinfunn var det meste fra rein, men også fra rovdyr som jerv. Den omfattende samling avslag av kvarts tyder på langvarig og omfattende framstilling av jaktvåpen og redskaper, man kan regne stedet som et verksted, i tillegg til egen boplass.
Karbon-14 datering av sju trekullfunn viser at det har vært minst to bosetningsfaser med lang brukstid, for ca 7000 år sia og 3500-4000 år sia, men også i seinere tidsrom som 1100 år før Kristus.
# Arkeologen Gaustad
Ettertida må kunne si seg meget fornøyd med at lederen for Rana-undersøkelsene var arkeolog Fredrik W. Gaustad, daværende magister ved Vitenskapsmuseet under i Trondheim. Gaustad var oppslukt av sitt arbeid, pågående og grundig, samtidig som han var en pioner på flere områder. Han leda befaringer, registeringer og utgravinger i heile ti år, fra 1960-69. Og den gang var det ikke bilveg fram, så utstyr og feltmannskaper måtte fraktes inn og ut med båt, helikopter og småfly. Personalet som jobba der i fjellheimen bodde kummerlig og hadde til tider barske dager i regnvær og sludd, og myggplagen var nok heller ikke ubetydelig.
Ei såpass omfattende utgraving krevde nytenking. Det enorme omfanget av funn kunne se ut til være nærmest uoverkommelig å få klarlagt og systematisert. Her gjorde Gaustad nybrottsverk ved å ta i bruk sålder og skylling av materialet, slik at det ganske kjapt lå i dagen og kunne plukkes til side. Alt hamna i papirposer, kartonger og kasser, mens foto, tegninger, skisser og kart gikk i journaler sammen med funnkort, dagbøker og notater. Funnkortene var utforma som en type hullkort, også et nytenkingstiltak fra Gaustads side.
Organiseringa av utgravingsmetoden var i tillegg forholdsvis ny. Boplassene blei gravd ut i en gange en meters omfang, dokumentert med skisse og gravekort. Disse journalene er forløperne til de skjemaene man fører steinalderutgravinger på den dag i dag.
Etter utgravinga fortsatte Gaustad det nitidige katalogiseringsarbeidet. Han var en pioner også når det gjaldt datamaskiner, men diskene fra hans arbeid er dessverre ikke leselig i dag.
Virksomheten ved fjellvatna
Det reises mange interessante spørsmål i kjølvatnet av disse omfattende arkeologiske funnene. Man kan undres over hvorfor menneskene på den tid fant det gunstig å oppholde seg såvidt lenge og i et betydelig antall i et område vi i dag finner mindre formålstjenlig. Det kan sikkert ha noe å gjøre med de klimatiske forholdene, som i perioder var varmere enn i nåtid. Videre var sannsynligvis tilgang på fisk og vilt meget bra her i fjellene. At det blei drevet storstilt produksjon av redskaper kan tyde på at dette var et samlingssted, muligvis et slags markedsområde, hvor tilreisende kom fra kyst og innland for å utveksle varer – herunder de ettertraktete steinredskapene. Andre funn i området, eksempelvis ved Røsvatn og Tustervatn, kan peke i retning av en østlig kontaktrute, kanskje fra Vesterbotn, Østersjøen og videre.
Dessverre gikk utgravingsleder Fredrik Gaustad bort før han rakk å gjennomgå særlig mye av det innsamla materialet. Bare sju foreløpige rapporter foreligger fra hans hånd. Men nå har Revita-prosjektet sikra at Rana-undersøkelsene kan komme til nytte videre framover, som forskningsgrunnlag eller som digitalt leitested for interesserte i spor etter menneskelig virksomhet i fjellområda ved Okstindan, tusener av år før nåtid. Dette kunne bli et mulig satsingsområde inn mot dagens arbeid med å opprette ei felles plattform for opplevelse og framtidige bedriftstiltak: Okstindan natur– og kulturpark.
Kilde: NTNU Vitenskapsmuseet
Artikler og foredrag ved Grete Irene Solvold
