Dønnagutten Finn skjønte fort at han hadde trang til å se mer enn bare Dønna. Dermed havnet han på Realskolen på Hemnesberget, før ferden gikk til gymnaset på Mo i Rana.
Finn Hjortdahl og kona Eli gjorde i 1999, alvor av sine drømmer om å ta en båttur på kanalene i Europa, helt ned til syd Frankrike. Eventyrlyst og helseplager, gjorde at reisen også innbefattet et mulig nytt land å bosette seg i.
Det er mye som kan fortelles om denne mannen, og litt kom frem under et besøk hjemme hos han og kona Eli, i St.Gilles nede i Provence.
– Hva var det som gjorde at du startet utdanningen din på Hemnesberget?
– Tilfeldigheter vil jeg nok si. Jeg skulle egentlig til Trøndelag på skole, men dit kom jeg en dag for sent. Dermed var den plassen borte, smiler Finn.
Far og familien hjemme skjønte at her måtte noe gjøres, og de kontaktet kjenninger på Hemnesberget. Etter litt fram og tilbake hadde de ordnet med skoleplass, og hybel til ham.
– Jeg fikk bo hos Lauvik, og rektor Veding fikk en ny elev å ta seg av. Det var en fin tid på Hemnesberget, jeg gikk blant annet sammen med Hilmar Henriksen, Asbjørn Leirvik (i Odden), Harald Sverre Leirvik og Arne Beck. Jeg husker også Åge Sjøvold. Han gikk ikke sammen med oss, men han lånte meg av og til motorsykkelen sin, forteller Finn Hjortdahl.
Etter dette tok Finn sin utdannelse på BI. Men så kriblet det igjen i kroppen, og ferden bar så til Sør-Afrika som 24-åring. Etter to og et halvt år der mønstret han på en båt som smører, og dermed ble han sjømann.
Men i 1969 var han igjen hjemme på Dønna. Familien, som drev med handel og trelast, hadde bruk for ei hjelpende hånd, så unggutten som riktig nok ikke var så ung lenger, ble kalt hjem. På Dønna dukket det på den tiden opp ei ung lærerinne fra Fauske, og snart var Eli Walter og Finn blitt et par.
– Men nå sitter du her i St.Gilles. Hvorfor det da
– Tjaaa, sier Finn og trekker litt på det: –Tiden på Dønna var jo flott. Eli og jeg fikk to barn, Rune og Ingvild. Eli var lærer, og jeg drev med trelast og laks. Laksekvoter og oppdrett var jo noe nytt på den tiden. Politikk, og det som skjedde rundt oss, opptok meg mye på den tiden. Så i perioden 1988 til 1992 var jeg ordfører på Dønna. Dette var en veldig spennende tid på Helgeland. En tid som krevde mye samhandling for å få til utvikling. Jeg ser jo at Helgeland fortsatt sliter med å få dette til, sier Finn forsiktig.
Frankrike lokket
– Men i 1999 bestemte vi oss for å gjøre noe helt annet. Vi var blitt eldre, og ungene klarte seg selv. Båt hadde vi jo, så da var det naturlig å pakke den, og sette kursen sydover.
I en 32 fots cabincruiser startet så familien på ferden mot syd Frankrike. Ned til Travemünde bar det fort med båt og mannskap, og så forbi Lübeck. På Elben opp til Magdeburg. Nede i syd Tyskland måtte ungene mønstre av, for å fortsette på sine studier hjemme i Norge.
– Eli og jeg dro så opp Moseldalen, og gjennom slusene der. Snart var vi i Frankrike, hvor vi skulle seile på elver og kanaler nesten helt ned til Middelhavskysten. I byen Beaucaire fant vi båtplass langs kanalen.
Nå kunne de avklare målet med reisen, å finne ut om de kunne tenke seg å bosette seg der nede.
– Etter noen måneder på kanalen hadde vi tatt beslutningen. Vi hadde funnet et sted nært til en flyplass og jernbane, ikke for stor by, og vi fant et hus med basseng. Vi kunne flytte til Frankrike. Hus med eiendom ble kjøpt, og glemt var de uforutsette tingene som dukket opp på ferden hit, forteller Finn videre.
–Oppe i Moseldalen feilberegnet vi dieselbehovet. En gammel vinbonde forbarmet seg da over oss, og fraktet 150 liter diesel, fordelt på 20 l vindunker, til oss i sin egen bil. Med hevert og mye søl fikk vi det meste i tanken og kunne fortsette.
Eli skyter fort inn en hendelse som oppsto på grunn av stor vannføring i elven.
– Vi skulle under en bro, og høyden mellom brua og oss så minimal ut. Da fikk jeg beskjed av Finn at jeg måtte stå akter å gjøre meg tung. Hørt slik! Men vi kom under, smiler Eli.
Fransk president
– Ja det hadde seg slik at når vi i år 2000 var på plass i St.Gilles måtte vi lære oss språket. Dette var viktig for oss, og vi hadde snakket mye om å involvere oss i samfunnet. Litt fransk kunne vi fra gymnaset, men resten var opp til oss selv å få til.
– Jeg engasjerte meg fort i Røde Kors-arbeidet i St. Gilles. De jobbet godt med utdeling av mat og klær til trengende, og i slike sammenhenger lærer man også språk, forteller Eli.
– For min del så var det naturlig å søke opptak i den lokale Lionsklubben, sier Finn. Der fant jeg også en person som kunne undervise oss litt privat i fransk. Vi lærte sakte men sikkert språket, og på en eller annen måte så ble jeg president i Lionsklubben i 2007/2008. Jeg hadde tydeligvis sagt ja til vervet en eller annen gang, så da ble det slik. Sikkert den første norske president i Frankrike.
–Forresten så er jeg nå på nytt fransk president. Sitter i år og neste år, og for meg har dette fellesskapet hatt stor betydning i forhold til å engasjere seg, og for oss begge å bli inkludert i samfunnet her.
For de som har hatt gleden av å besøke Eli og Finn i St.Gilles vet at det er rause og flinke folk man kommer til. Siden 2000 er eiendommen utvidet, og det samme er huset. Ny garasje er kommet opp, og hagen som er Elis ansvar bugner av planter og blomster.
Når de lange og koselige søndagslunsjene, som består av kylling, salat og rosevin, inntas i hagen, etter først å ha gjort innkjøpene på torget. Ja da skjønner man at det er mulig å bo andre steder enn på Helgeland.
– Blir ikke dagene litt ensformige og kjedelige her?
– Nei så absolutt ikke, sier Finn. – Ikke mer enn andre steder tenker jeg. Har man det godt med seg selv, og den man lever sammen med, så er det ikke så viktig hvor man bor. Her nede har vi jo fått oss både olivenlund og druegård. I tillegg til hagen, så er det mye tid som går med til å passe på dette. Når tiden kommer for innhøstingen av vindruene kaller vi inn familie og venner til å hjelpe oss. Og vi tramper selvfølgelig druene på gammel måten, rene bein og så ned i stampen.
I fjor endte produksjonen opp med 317 flasker lokalprodusert rødvin.
– Da garasjen kom på plass i 2007 fikk jeg laget en kjeller til denne. Det var jo med tanke på fremtidig vin produksjon, og nå er kjelleren i bruk.
–Røkt laks er jo en viktig ting i Norge, så vi fant ut at dette måtte prøves. Laks fikk vi tak i, men røykeri manglet. Uten å nevne navn, så fikk jeg et godt råd om å bruke et kjøleskap som røykeri. Vi hadde tilfeldigvis et gammelt stående. Han uten navn og jeg rigget til dette, fyrte opp, og tok siesta.
–Plutselig sto naboen der, og hadde ringt brannvesenet. Da de kom møtte jeg dem ved porten, og benektet at det var brann hos oss. Det vil si jeg måtte innrømme at det hadde vært litt varme, men at alt var slukket og under kontroll. For protokollen deres måtte de skrive at brannen var i et kjøleskap.
At den svarte og oppbrente saken som sto inntil husveggen, en gang hadde vært et lakserøkeri kunne ikke en gang vi se. At huset er av stein var sikkert en heldig ting akkurat da.
– Senere har jeg bygget et røkeri som både er brannsikkert og gir smaksrike røkte produkter.
Så mens vertsfolket vinker adjø, og gjør seg klare for dagens gjøremål, fortsetter vi vår ferd videre ut i Europa.
