Vi trodde lenge at samfunnskatten Egil hadde tatt ut avspasering og dermed fått en forlenget sommerferie. Så viser det seg at han er glidd — ganske ubemerket — inn i pensjonistenes rekker.
Likevel, i sitt otiums nytelse, bibringes oss en korfattet pressemelding, hvori den godeste Egil i kjent stil viser sine meningers fremskutte mot:
Til lesere av
Avisen Hemnes
I anledning henfallen til min nå tilbaketrukne livsførsel, må de trofaste innbyggere av katterepublikken Baklandet – og gjerne de omliggende trakter – la seg bevege av mine velfunderte tanker om de rådende tilstander i regionen.
1. Fra de frivole 80-årene og til dette år har vi heromkring vært forskånet fra de invaderende horder som uten blygsel trenger seg på og besudler våre barske vidder, dunkle skoger og strømmende vann.
Nå er det slutt. Alt oppstyr omkring denne skakkskjeve hytten oppe ved brekanten har fullstendig ødelagt folks logiske tenke-evne. Nå gjelder det å komme seg opp dit – alt fra spebarn i komser til oldinger med staver – for å få kjøpt seg et flak seige vafler, lunken kaffe … og så ned igjen. Etter en sti som på forbausende kort tid har slitt ned mer berg enn de siste tusen års isfrihet. Ikke mye grønt skifte her, nei. Og hva med de trauste døler som bebor den nærliggende adkomstvei: Hva må de ikke utstå av nervepirrende ferdsel rundt husnovene! Uhørt!
2. Så i to ettermiddager denne sommer står hele den lokale befolkningen på hodet med bakenden i været langs vår felles Hovedvei – og den ellers så fredelige Korgfjellvei – i unison hyllest til hel- og halvgale mennesker, noen i biler med og uten laks, andre tråkkende hjulgående redskaper, sittende iført syltynt glanspapir og med latterlige hatter på hodet. Etter en aldeles forferdelig larmende avslutning ved vår til den dato idylliske Fjellstue: Mer galskap og finurlige påfunn. Støy og ufred! Sågar de ellers så tilbakelente innvånerne på Berget lot seg lokke frem til Hovedveien. Hva blir det neste? La det passere minst en kattealder før noe lignende måtte inntreffe!
3. Ikke er det gått mange nattskift etter dette før det bolde lederskap i fylkingen vår taler storby-eliten midt i mot ved ganske skamløst å forlange at det kommende felles megalasarettet må kunne finne sin lokalitet nettopp her i vår umiddelbare nærhet. Hva er dette for stormannsgalskap? Er det ikke kø nok på COOPen, trangt nok på hengebroen, fullt nok på vertshuset; om ikke nye skarer av vilt fremmede skal komme til fortrengsel av oss som har hjemstavnsretten her. Og har vi husrom til disse kravstore feltskjærere og nightinggalere som vil oversvømme nærmiljøet? Nei og atter nei! Sentrumstomtene er nettopp belagt med Nye Skaugum I og II, mens det knapt er en bergknaus eller et myrhull ledig til fet villabebyggelse. Derfor: Glem hele dette hodeløse påfunn!
Da heller vil jeg sende de varmeste tanker i takksigelse til min venn føreren av stor grønn traktor; vinterstid fresende gjenstridig blautsnø, sommerdags barberende kantene av vår smale og slyngende Baklandssivei. Vedkommende er et funn for katter i alle avskygninger som måtte ha et ærend til naboen. Det nærmeste vi er kommet et grønt skifte her i våre omgivelser.
Med ønske om en mørk, våt og hustrig høst.
Ærbødigst.
