Nortura på Bjerka håndterer opptil 5.000 dyr i uka i den mest hektiske høstsesongen. Havner noen i Hollywood, og hvordan står det til med dyrevelferden?
Innstikk: Det produseres mer gris i Hemnes enn hele Troms og Finnmark. Roger Nyland, Fabrikksjef.
Innstikk: Det nytter ikke å komme hit å være eplekjekk, å tømme en bil for storfe raskest mulig. Her vet vi aldri hva vi får av bilen. Roar Rabliås, Arbeidsleder Fjøs.
Fabrikksjef Roger Nyland svarer villig på intrikate spørsmål om både dyrevelferd, hvorfor de tar inn arbeidstakere fra andre siden av jorden, og hvordan eksklusive designervesker på Hollywoodkjendiser kan komme fra kyr i Hemnes.
Når slakteantallet kommer opp i 5.000 dyr i uka under den hektiske høstsesongen bare på anlegget i Hemnes, vil det være rimelig å stille fabrikksjef Roger Nyland noen spørsmål om dyrevelferd, hvorfor de tar inn arbeidstakere fra andre siden av jorden, og hvordan eksklusive designervesker på Hollywood kjendiser kan komme fra kyr i Hemnes.
– Akkurat nå har vi 80 sesongarbeidere i tillegg til våre 85 ansatte. De fleste jobber i fjøset, på klippeavdelingen og i småfeslaktelinja. Mange kommer fra New Zealand og bor på Mo i sesongen. Sesongarbeiderne blir fraktet hit hver morgen i minibusser og hentet på ettermiddagen, opplyser Nyland.
– Hvorfor tar dere inn folk helt fra New Zealand?
– De er proffe og jobber med det samme der som her, men sesongen på andre siden av jorden er motsatt, derfor er de ferdige med sin når vi starter vår. De er pålitelige og ordentlige folk, og vi er veldig fornøyde med bemanningsbyrået MC Neal Chearing som vi samarbeider med, forteller han.
Det er ikke til å unngå å komme inn på lokal arbeidskraft, for her må det vel være behov for folk innenfor kommunens egne grenser. Og joda, Nyland går så langt at han hevder der ikke behøver å være arbeidsledighet i Hemnes, så mye arbeidskraft vil de ha behov for.
– Vi har samarbeidet med NAV, og hatt masse folk på utprøving, der noen har gått ledig i lang tid. Noen ville jobbe her, enkelte skjøttet ikke jobben, mens andre ikke ønsket å jobbe hos oss av ulike årsaker. Vi søker etter folk både titt og ofte, men har egentlig lite søkere fra Hemnes. Vi har stort sett arbeide til alle som går ledige i nærområdet. Om noen ønsker jobb er det bare å ta kontakt, lover Nyland.
Overproduksjon av gris
Som fabrikksjef opplever Nyland stor suksess med anlegget på Bjerka, og forteller at antall små og storfe har ligget relativt stabilt hele tiden siden oppstarten i 2008, mens gris har økt veldig. Det er ikke bare positivt, og nå må en vektregulering til for å unngå overproduksjon av gris.
– Da anlegget ble bygget var det for å ta i mot 40 000 gris i året. Det er nå doblet. Hemnes står for den største økningen, hevder Nyland og begrunner det med at veldig mange i Hemnes satser på nettopp gris for tiden.
– Det produseres mer gris i Hemnes enn hele Troms og Finnmark. Taket er ikke nådd for oss som fabrikk, men vi får ikke like gode betingelser når det blir overproduksjon på landsbasis. Nå oppfordres grisebøndene til levering av lettere slakt, sier fabrikksjefen.
Klippes på Bjerka og vaskes i Wales.
I det 10.000 kvm store anlegget foregår det hektisk aktivitet om dagen med linjedrift. Nyland forklarer at hver ansatt har sine definerte oppgaver over hele linja, og viser hvordan slaktene via et transportsystem i taket føres rundt i anlegget til de ulike oppgavene. For sauene bærer det rett til klippeavdelingen etter avliving. Noen klipper ryggen og det ene låret før sauen føres videre til nestemann som klipper rundt halen og hele bakpartiet. Sånn fortsetter det til all ulla er klippet av. All ulla samles i en boks som følger sauen på sin ferd og ender hos ullklassifisørene på ei annen avdeling. Der sitter en av de ansatte, Svein Granmo, og studerer ullfiber gjennom mikroskop.
– Hva i alle dager er det du ser etter?
– Jeg sjekker om det er marg i ulla, sier han.
På ullavdelingen står store kasser med ulike ulltyper, klassifisert etter kriterier som farge, finhet og tykkelse på ullfibrene. Granmo viser frem to ulike sorter fra spelsau.
– Her ser du en type med fine fibre og en med lange fibre. Det er denne type ull som er brukt fra gammelt av, det er funnet åkler fra vikingtiden med ull fra spelsau, hevder han.
– Så får vi forklart at det også leveres inn ull fra gårdene etter hvert som sauene klippes, som kommer i sekker til Norturas ullavdeling.
– Hva gjør dere med all denne ulla?
– Ull fra norsk hvit sau brukes til bunader, eller tog og flyseter, men først presses den og sendes til Wales for vasking. Den presses i baller som veier over 400 kilo, forteller Granmo og legger til at norske ullvarefabrikker har forkjøpsrett på norsk ull selv om den sendes utenlands for vasking.
Et glimt av Hollywood
Roger Nyland opplyser at ulla går under det de betegner som plussprodukt, altså alt som ikke er menneskemat fra dyrene. Også skinn fra storfe regnes som plussprodukt, og det er her glimtet av designer vesker blafrer foran øynene. For hvordan kan et kuskinn som ligger og skvulper i en stor vasketrommel på Bjerka linkes til Hollywood?
– Skinn, eller hud som det kalles, fra Nortura, er kjent for å være fri for rifter og sår. Det vil si at vi ikke har hull i våre skinn, forteller Nyland.
Nå er norske storfehuder berømt for sin skadefrie overflate og betraktes som verdens beste huder, noe garvere etterspør i jakten på eksklusivt naturlær til bruk for vesker og sko.
– Så ei ku som gresser i Hemnes kan havne som veske i Hollywood?
– Vi leverer skinn til Norilia, som bruker et garveri i Tyrkia, så ja, vi kan få vesker, av dette, sier han. Både Louis Vuitton, Prada og Gucci foretrekker huder fra Nortura- kuene til luksusproduktene sine. Ingen bruk av piggtrådgjerder, lite hudsykdommer, god konservering og dyrevelferden her til lands er årsaken til denne etterspørselen.
Strengt dyrevern
Alle dyr som kommer inn til Nortura er underlagt et strengt dyrevern, fra de forlater sine vante omgivelser på fjellet og gården, gjennom transporten, ved ankomst fjøset på Nortura og til de avlives i slakteriet. Dyrevelferden er ikke bare ment som en siste hyggelig hilsen til dyrene, det er først og fremst mattryggheten som ivaretas når veterinær Janne Holte i Mattilsynet foretar kontrollrunden på nylig ankommet sau til Nortura. For ingen skal få kjøtt fra syke dyr.
– Jeg sjekker at de går på fire føtter, kontrollerer og registrerer tilstanden før de slaktes, forteller hun og forklarer at kjøtt fra syke dyr aldri ender i en kjøledisk.
Det skjer nemlig ikke hos Nortura at syke dyr slaktes. Om et dyr viser det minste tegn til å være syk, blir det sluset bort.
– Vi har en sykebinge, der er det stille og rolig, og dyrene kan ligge mykt og godt, forteller hun.
Hva som skjer videre kan variere, noen ganger kommer dyrene til hektene igjen, andre ganger er alternativet avliving uten å gå videre i slaktelinja. Arbeidsleder i fjøs, Roar Rabliås fra Bleikvassli bekrefter at dyrevelferden tas på alvor i Nortura.
– Alle dyr som avlives er kontrollert av veterinær før avliving, hevder han.
– Hvorfor er det viktig i og med at de skal avlives?
– Forbrukeren skal vite at det er friske dyr som avlives, skal veterinæren ha ryggen fri må vi vite at et dyrene er kontrollert og erklært frisk. Noen dyr kan komme inn med feber, de kan ha en infeksjon i kroppen, da kan de ikke brukes til mat. Både mattrygghet og dyrevelferd må sees under ett, og det skal være humant både for oss og forbrukeren. Avlivingen skjer humant, og dyrene skal ikke utsettes for unødige lidelser, hevder Rabliås og rusker lett i ulla på en av sauene som har flokket seg med de andre, uvitende om sin skjebne innen få timer.
– Får du noe forhold til dyra, blir du berørt av at de skal avlives?
– Nå har jeg vært storfebonde i noen og tyve år før jeg begynte her. Det er en jobb som skal gjøres på best mulig måte for dyrene, men det er klart, når det kommer inn en kalv, små lam, eller en geitekilling, ja da er vi sur alle vi som jobber med dette det tør jeg påstå. Jeg tror alle har et anstrengt forhold til avliving av små dyr, men vi står inne for det vi holder på med, og blir revidert av Animalia for dyrevelferden, og etter seks år hos Nortura har en lært seg å ha et distansert forhold til dyrene som kommer inn, hevder han.
Dette med empati og følelser for dyrene er nok en balansegang ansatte lærer seg, og selv mener Rabliås det kan være like greit å ikke få noe spesielt forhold til dyrene.
– Vi skrur ikke av empatien, vi ser dyrene og vi vet hva de går til. Vi ser at de kan virke skremt over en ny situasjon, men dette er linjedrift og det blir ikke tid å kose med 1.300 sauer per dag, mener han.
Må kjenne dyrenes adferd
200 sauer er nylig ankommet anlegget. En lastebil med henger er fullastet med sau fra Trøndelag, som har stått i bilen, tett i tett under transporten. Sjåføren rygger lastebil med henger helt inntil rampa hos Nortura, åpner dørene på hengeren der vel hundre sauer har klynget seg sammen så tett de kan. I skapbilen står enda hundre til. Flokkdyr, forklares det, de forsøker å beskytte seg mot den skremmende korridoren som fører de inn til fjøset, derfor er de presset i et hjørne. En fjøs de aldri har sett, og heller ikke vet vis skjebne som venter. Ikke mange brek, bare en skremt, vill adferd som forteller at alt nytt virker truende.
– Det gjelder å få en sau til å gå først, da kommer de andre etter, forklarer Felix Triandafillou fra Uppsala.
Han er sesongarbeider i saufjøset og kjenner dyrenes adferd. At de er naturlig reserverte og skeptiske til nye ting, at de flokker seg sammen, at noen kan være slitne og vil legge seg, mens andre igjen kan finne det for godt å snu for å gå tilbake på vei inn. Det er sånn de er av natur, sauene.
– De som jobber i fjøset må kunne instinktene til dyrene, sauene er ekstreme flokkdyr, derfor er det viktig å ha en voksen sau som går først. Da flyter det, de går av seg selv, og man trenger ikke jage og være fysiske, forklarer Aleksander Aasen fra Leirfjord mens han følger flokken fra bil til fjøs. Han er bosatt på Finneidfjord og føyer seg inn i rekka av de mange nye innbyggerne som har bosatt seg i kommunen etter at Nortura ble etablert på Bjerka.
Rabliås mener det et spesielt å arbeide i fjøset, og har selv vært med å håndplukke sine medarbeidere. Selv om det kan være en fordel med landbruksutdanning mener han personlig egnethet kanskje er det viktigste.
– Det nytter ikke å komme hit å være eplekjekk, å tømme en bil for storfe raskest mulig. Her vet vi aldri hva vi får av bilen, sier han.
Aleksander Aasen nikker samtykkende, og det er tydelig at begge snakker av erfaring. De har nok fått seg noen blåmerker på jobb, og nøler litt på spørsmålet om det er en farlig jobb.
– Det er nok kalvene som sparker mest, men det gjelder å lese dyrenes adferd. I dag er det større driftsenheter enn tidligere, og dyrene er veldig ville, det kan være farlig når en okse med 800 kilo ren muskelmasse skal av bilen, sier Rabliås.
Viktigheten med å kjenne dyrenes adferd tas til følge i fjøset ved at de for eksempel holder okser og kuer adskilte i fjøsen.
– Dette gjør vi for å redusere stressnivået hos storfeet, opplyser Aasen.
Igjen ser man hvordan dyrevelferden følges, og selv om storfeet skal inn til avliving skal de ikke utsettes for en stressende og ubehagelig tilværelse i timene før livet ender.
– Dyrene som kommer hit skal ikke stå i fjøset lenger enn de må, det er viktig at de som kommer inn først blir tatt først, forteller han.
