Eline Hellerud Åsbakk fikk Nordnorsk Jazzsenter og Statkrafts pris for unge talenter på Hemnesjazz i fjor, og ved siden av selve stipendet ble hun også tildelt en helt egen konsert på kommende års festival. En konsert hvor det som ble presentert utelukkende var Åsbakks egenproduserte materiale fikk hun og medmusikantene vist frem et materiale av høy kvalitet (ikke minst tekstmessig!) og skrevet med god jazztradisjon i bånn.
Bandet hun hadde med seg til Hemnesberget og Jernvaren torsdag kveld besto av Kjetil Jerve på piano, Odd Steinar Albrigtsen, gitar, Christo Stangness spilte bass og Jakob Jønsson trakterte slagverket. En høyst eminent forsamling som hadde mye å si for det svært så hørbare totalresultatet selv om Åsbakks musikk i seg selv jo må ha hovedæren her.
Konserten bar samme navn som deres utgivelse fra i fjor, «Utenfor», et album forøvrig delfinansiert av nettopp ovennevnte pris. Tittelen henspeiler på nøyaktig det ordet betyr leksikalsk; Her er det en selv som ofte føler seg «utenfor» som person (og hvem har ikke kjent på dette innimellom?) både i forhold til mennesker man deler samfunnet med og naturen. Dette siste er, som også Åsbakk presiserte og demonstrerte i flere av låtene på kveldens settliste en stadig tilbakevendende inspirasjonskilde for hennes musikk og tekster.
Konserten startet helt «nede» med låta «Ingenting», komposisjonen medhørende en tekst som definitivt beskrives godt av både låt- og konserttittel;
«De’ e kje luft hær, ingenting. De’ e ikkje håp hær heller.
[…] Ingen drømma, ingenting, ingen tanka bak painna…»
Virker kanskje noe pretensiøst i nedskrevet form, men i kombinasjon med musikken, som undertegnede kan vedde penger på at må komme til henne omtrent samtidig under utarbeidelsesprosessen materiale: Det høres rett og slett slik ut dog uten at det egentlig kan redegjøre så mye mer i herværende format uten å bli for teknisk i analysen.
Men den interesserte kan jo lytte og vurdere dette på egen hånd via både fysisk cd, strømmetjenester som Spotify samt nettbutikker, eksempelvis iTunes, plattformer hvor musikken hennes er å finne.
I alle fall: Allerede her fikk Jerve vise frem sine utmerkede solist-kapabiliteter bak flygelet, og flere sådanne skulle det bli å høre fra ham utover kvelden. I tillegg er han en tydelig intuitiv og lyttende akkopagnatør innenfor helheten i lydbildet.
Kontrasten var markert da de uten pause gikk over i «April», en atskillig mer up-tempolåt som allerede så tidlig i programmet viste mye av spennvidden Åsbakk og hennes medspillere besitter. Et ytterligere eksempel på det ble demonstrert av at Albrigtsens gitar her var den dominerende klangen ved siden av vokalen, og han fikk da også svar på tiltale med en scatsang-solo fra fronfiguren selv.
Scat-sang (ordløs improvisasjon på f.eks. «ba-ba-du-bæ» og/eller bare vokaler som «a» og «o») er en kompleks kunst i seg selv, men Åsbakk behersket den lytefritt, selv om hun her til lands fremdeles har en del igjen på denne fronten for å nå helt opp til Live Maria Roggen (fra bl.a. «Come Shine») sitt ekspertisenivå her. Men det er det ingen andre norske kolleger, flere med betydelig lengre fartstid i «gamet» enn Åsbakk som gjør heller. Riktig bra var det uansett.
Evnen til dynamisk er variasjon er også prikkfri hos gjengen på scenen. De klarer å gå fra ett
ytterpunkt til et annet i en håndvending, både rent dynamisk og i intensitet (disse to behøver nemlig slettes ikke å foregå simultant). Denne æren skal trommis Jønsson og ikke minst Stangness på bass ha mesteparten av, det reglrett «svinger» når de driver musikken fremover i tett samarbeid og leder an for de andre i bandet.
En personlig observasjon hva angår nettopp Christo Stangness: Undertegnede har ingen som helst kvaler med å utrope ham uten tvil i min sjel til landets ledende unge bassist (samt låtskriver, men det var ikke «hans kveld» sånn sett, så får tas ved en forhåpentligvis snalig senere anledning), og har begynt å regelrett å uttrykke en form for glede når jeg ser navnet hans oppramset i en bandkonstellasjon man skal få oppleve. Han fyren skuffer aldri, men bare fortsetter å legge til meritter på en allerede meget god og variert CV, noe han også gjorde denne kvelden. Presiserer og at denne oppfatningen slettes ikke bare gjelder herværende anmelder.
I vuggesangen «Drømmeland» fikk man demonstrert at Albrigtsen også kan prestere utmerket som improvisatør i ballader, hans solo her bestod i alle fall uten tvil undertegnedes såkalte «Ballade-test». Denne høyst uoffisielle, men nokså bombesikre testen er ganske enkel som idé, men mer komplisert å bestå: Det innebærer at en god jazzmusiker OGSÅ må kunne spille gode og meningsfylte soli innenfor denne typen låter for å få full uttelling på «God jazzmusiker»-skalaen. «Alle» musikere kan øve seg opp via noe så knusktørt og ikke-musikalsk som f.eks. skala- og teknikkøvelser til å spille fort og halsbrekkende, da man rett og slett ikke har tid i løpet av låten til å legge inn så mye «uttrykk» før man må haste videre.
MEN: Man utfordres betydelig mer i langsomt tempo på å gi musikalsk «retning» og skape lange linjer med overbevisende innhold uten å nettopp kunne lene seg på innøvde teknikaliteter i hurtig tempo, men disse passer dårlig inn i motsatt ende av temposkalaen. Skal man ha noen «fortnoter» her og der (og det kan hende at er nødvendig for «krydre» uttrykket) må de brukes med stor andakt og innenfor ovennevnte linjer med den obligatoriske «retningen». Mange «større og mer veletablerte navn» med betydelig lengre karrierer å skilte med enn Odd Steinar Albrigtsen har ikke bestått denne «testen» etter flere enn mine vurderinger. Man jo også kalle sjekklista samt legge innhold i den som man vil, men det er ikke uvanlig at mange jazz- og rock/pop-lyttere har en eller annen sådan. Nok om DET.
Etter hvert kunne Åsbakk presentere den såkalte «bryllupslåta» titulert «Denne dagen», en stykke musikk som beklageligvis ikke ble brukt ved vielsen hun opprinnelig hadde skrevet den til da refrenget visstnok ble for sterk kost for de involverte:
«Ka om dine drømma blande sæ med mine? Lage floke i vår finspunne tråd?
Ka om du blir borte i horisonten? Ka om æ blir nødt til å gå?»
Så kan jo hver enkelt lytter/leser vurdere dette på egenhånd, bare nevner som et apropos at anmelder ved to anledninger selv har spilt «I don’t know how to love him» fra «Jesus Christ Superstar» i bryllupsøyemed. I tillegg til selve tittelen har sangen et vesentlig poeng i teksten lydende «He’s a man, he’s just a man. And it’s been so many men before in many, many ways: He’s just one more.»… Vel.
I «Fri» demonstrerte bandet sin kontroll over «kryssrytmer». Sangen går i 6/8-takt, dette er i prinsippet en type to-takt med 3+3 slag, men jo de aller fleste fikk med seg i mattetimene kan også 6 deles opp i en tretakt, altså 2+2+2. Å bruke disse to variantene av 6/8-takt både mot hverandre og samtidig er ideelt til å bygge opp dynamiske høydepunkter, noe som har blitt brukt mye i klassisk musikk: Komponister som f.eks. Anton Bruckner og Johannes Brahms var spesialister på nettopp dette og kunne bruke til å skape direkte overveldende toppunkt i sin musikk. Dette er dog en effekt som er lett å mis-/overbruke, men styrt av eminente musikere med fingerspissfølelse som Jønsson og Stangness skapte dette en stor crescendoeffekt (fra bunnen av det dynamiske registeret og opp) i løpet av Albrigtsens solo, og han var da også høyst «med på notene» her, for å bruke et billig musikk-poeng. Definitivt av høydepunktene i konserten, bokstavelig talt.
Forøvrig er Jønsson en av de som «spiller» og ikke «slår» trommer, det er slettes ikke alle trommiser, inkludert (og nok en gang bruker jeg ordlyden fra i sted) «større og veletablerte navn og betydelig lengre karrierer å skilte med» som helt har greid å separere disse to verbene eller bare lagt seg på sistnevnte sådanne.
Etter at en synlig fornøyd Åsbakk hadde takket både publikum for oppmøtet, positiv stemning samt respons, samt ikke minst Nordnorsk Jazzsenter og Statkraft for fjorårets pris som muliggjorde både denne konserten på Hemnesjazz og også finansierte produksjons-biten av ovennevnte album, rundet hun og hennes eminente medmusikanter av konserten med låten «Vente», som komponisten kunne opplyse om at tekstlig var en parafrase over den kjente folkemelodien «Om kvelden når det mørkner» som Arnulf Øverland i sin tid satte tekst til og gjorde til allemannseie.
Nok en gang var det en minneverdig melodi og tekst av Åsbakk som her ble presentert, som skapte en rolig og etter undertegnedes mening høyst passende avrunding av kvelden. En kveld hvor anmelder nok en gang ble styrket i troen på at nordnorsk (og for den del norsk sådan generelt) jazz har en lys og lovende fremtid!
