Da værvarslinga i Norge kom igang på 1800-tallet, trengtes et nettverk av observatører. Ved Tustervatnet drives det nedbørsmålinger fortsatt, 120 år etter oppstarten.
Klokka åtte hver morgen innfinner Dagfinn Tustervatn seg ved målestasjonen, som står på jordet like ved gårdshusa. Vatnet i glasset inne i trakta blir omhyggelig tømt i en målesylinder, og resultatet notert i et hefte.
– Heller magert i dag, kan Dagfinn slå fast. Tørt vær gir null mm nedbør.
Men slik er det jo naturligvis ikke over tid. Det har variert mye her ved Tustervatnet.
Meteorologisk instituttet
Interessen for vitenskapelig virksomhet angående været våkna for alvor rundt midten av 1800-tallet.
De nasjonale institusjonene, som Fyrvesenet og Telegrafverket, starta tidlig med temperaturmålinger og observasjoner av vind, skydekke og nedbør. Det meteorologiske institutt blei oppretta i 1866, og gjorde seg nytte av det allerede eksisterende nettet av stasjoner. Likevel, det var behov for fleire observatører, spesielt innover i landet. Det førte til at private, i hovedsak gårdbrukere, blei kontakta og inngått avtale med. Dette skjøt fart etter at Stortinget gjorde vedtak i 1893 angående behov for oversikt over landets totale vannmasser, da med tanke på blant anna mulighetene for utbygging av vassdrag for å produsere elektrisk kraft.
En dag sommeren 1895 fikk Tustervassgårdene sin nedbørsmåler montert. Tustervatn 1 var et faktum.
Opp om mårran
På «hedersplass» ved gammelgården nede ved vatnet stod metalltrakta med oppsamlingsglasset på en solid påle. Hit gikk observatøren på morgenen hver eneste dag, år etter år, og utførte sin gjerning: Avlese nøyaktig nedbørsmengde siste døgn. Dette blei så behørig notert på et målerskjema, sammen med observasjon av været i sin alminnelighet, temperatur og eventuell snødybde. Dette blei så sendt pr post månedlig, og ligger nå i instituttets arkiv som et av de viktige punkt i den totale datamengde meteorologien besitter.
På 1930-tallet kom det egne notatbøker til bruk, og seinere postkort for ukentlig sending. Dagfinn bruker fortsatt disse, som en av de få i landet.
– Jeg har ikke fått i gang dette med SMS ennå, så det blir gamlemåten.
Videre var det slik at da telefonforbindelse blei oppretta på tjuetallet, telefonerte man temperaturen til en værmålestasjon i Hattfjelldalen. Dette fortsatte heilt fram mot vår tid.
Dagfinn kan ellers fortelle at det i løpet av disse 120 åra kun en eneste gang har blitt forsinkelse på avlesninga. Det skjedde etter ei «landligge» på Hemnesberget, og medførte noen timer på overtid med nedbørsmålinga.
Stein Kristiansen ved Meteorologisk institutt har arbeidd en mannsalder i værvarslinga sin tjeneste:
–Vi har hatt et utmerket samarbeid med de observatørene. Disse personene har gjort det mulig å få en sammenhengende måling over svært lang tid. Dette har hatt praktisk nytte ved avgjørelser om eksempelvis vannkraftutbygging, og nå i moderne tid: Forståelse av klimaendringer. Mange av disse har utført sin tjeneste langt ut over pensjonsalder, og til en godtgjørelse som vel er nærmest symbolsk.
En mildere periode?
Fra 1895 til ca 1920 var det gårdbruker Elias Christiansen Tustervand som foresto målingene ved Tustervatnet. Både han og etterfølgerne tok vare på papirene, og i dag har Dagfinn Tustervatn samlinga liggende i ei diger pappeske.
– Min bestefar Andreas tok over tidlig på 1920-tallet, da hans stefar ikke lenger var istand til å utføre jobben. Det var da snakk om noen kroner pr dag for dette, et ikke ubetydelig økonomisk tillegg for en gårdbruker i ytterste utkant. Han var opptatt av å sikre arkivet, og lagra det på buret, der det var minst sannsynlighet for brann eller anna ødeleggelse.
Ved å bla i disse arkene og heftene får en et interessant innblikk i vær og føre disse 120 åra. Rundt 1900 var det fleire år med mildt vær og forholdsvis lite snø, mens det var et tydelig tilbakeslag åra tett før 1920. Men merkbart var trettitalet med «varmåra»; spesielt 1937: Ved Tustervatnet låg snøen knappe halvmetern djup i tidsrommet desember til april. Røsvatnet la is sist i januar og var åpent igjen rundt første mai. På gården blei buskapen sluppet på beite 17.mai. Milde år var det også videre fram til 1940, etterfulgt av kalde og snørike vintre under krigen. Veksling av værforhold, men jamt milde år seinere, unntatt storsnøvintre som 1955, 1966 og 1976.
– Jeg var jo avløser på målingene fra min far Are overtok i 1970, fortsetter Dagfinn.
– Her var svære snømenger minst et par-tre vintre. I 1976 målte vi 2,50 meter i mars. Men det var heller uvanlig å måle djupsnø på våren, slik som i 1997. Da var det 2, 53 meter tredje mai. Ta det som kontrast til 1937!
Likevel. Ved å sammenligne kart og bilder fra sist på 1800-tallet og til i dag ser en tydelig at breene har minka mye, et klart tegn på en mildere periode etter «den lille istid» på 1700-tallet.
Flytting
Stortingets vedtak om utbygging av Røssåga-anleggene fikk store følger for gårdbrukerne ved Tustervatnet og Røsvatnet, slik omtalt tidligere i Avisa Hemnes.
I og med neddemminga 1957 måtte gårdene flyttes opp i lia. Også nedbørsmåleren fikk ny plassering. Instituttet gjorde dette i forkant, så i 1955 blei Tustervatn 2 oppretta.
– Instituttet er svært interessert i å bevare sammenhengende målinger, og foretok samtidige målinger ved de to nærliggende stasjonene i to år, for slik å kunne beregne eventuelle avvik, kan Stein Kristiansen opplyse.
Videre gikk man nå over til å sende resultatene på postkort ukentlig, og observatøren fikk en årlig sum for arbeidet.
– For bestefar betydde dette en del, men justeringene i etterkant har vært heller beskjedne, kan Dagfinn fortelle.
– Far fikk vel en tusenlapp meir pr år i sin periode, og i min tid har det også auka med det samme.
Altså en auke på to tusen kroner over en 60-års periode.
Så kom NILU
Året 1971 blei stasjonen kontakta av NILU, Norsk institutt for luftforskning. Det blei inngått avtale om måling av lufta. Første installasjon var i eldhuset, seinere i buret, men fra 1980 i egen bygning litt unna gårdshusa. Her suges inn luft i et filter, og i et spesielt pulver, som begge må tas vare på og sendes inn ukentlig, sammen med nedbørsvatnet fra målingene. Dagfinn har en del jobb med dette:
– Vinteren må nedbør i form av snø smeltes ved romtemperatur. Dette tar tid og må passes på så ikke feilkilder forekommer. Videre er det jo en del flasker og bokser å holde rede på.
På 1990-tallet oppretta Statkraft en målestasjon på eiendommen. Her er det omfattende målinger som går automatisk til Korgen via egen sender. Denne har ikke observatør Dagfinn noe med, men tilsammen er det altså heile tre målestasjoner på eiendommen, der nå fire generasjoner Tustervatn har betjent nedbørsmåling og desslike i 120 år.
Meteorologisk institutt kan ellers opplyse at det i løpet av høsten kommer ikke mindre enn to bøker om virksomheten: Ei med den historiske delen, og ei om observatørene.
