Hva er det som får mennesker til å ha slik totalt ukritisk tro på egen form? Vi har testet i fullskala for å avgjøre en gang for alle om det er greit å legge ut på langtur uten trening.
Hemnes Turistforening arrangerer hvert andre år Okstindan Fjellmaraton. Fem mil på beina ute i terrenget. Hvorfor ikke hvert år? Årsaken kom snikende i samme takt som kilometer etter kilometer ble tilbakelagt: Manns minne er knappe to år.
Det har blitt onsdag i etterkant av marsjen, det er faktisk mulig å forsere en trapp uten å stålsette seg i fem minutter. Jovisst, det gjør vondt, men som ekte menn tåler man å lide. Strekkskadene i leggene er faktisk på retur etter å bare ha økt på i minst halvannet døgn etter marsjen. Gnagsårene er det verre med, lilletærne er fortsatt større enn stortærne. Heroisk innsats fra folkehjelpa berget sikkert amputasjon. Verst skadet er allikevel stoltheten, hva gikk egentlig galt?
Vi skrur klokka tilbake noen uker. Det mases om jeg må være med på maraton, vi kaller ham rett og slett Erlend for enkelthets skyld.
Aksjon overtalelse
«Nja, vet ikke helt? Det er masse å gjøre med det der sykkelrittet, og det kolliderer sikkert med noe annet jeg må dekke?» Jeg forsøker å prate det bort, samtidig tenker jeg at formen vel er bedre enn for to år siden? Den husker jeg selvsagt ingenting fra, det var vel ikke så tungt? Det ender med at både jeg, Erlend og enda en som regelrett ble lurt inn i dette intetanende melder seg til marsj, sistnevnte lar vi seile under anonymt bekvemmelighetsflagg som Bjørn.
Grunntrening? En spasertur i fjellet i begynnelsen av juni og noen kortere sykkelturer. Pulsen er fin den, dette går så greit. Fredag kommer de første signaler om at Erlend faktisk har ligget i treningsleir i mange måneder. Intensiv høydetrening, tusener på tusener av høydemeter på kort tid har gitt ham noe vi mangler, men mer om det senere.
Turen starter lørdag morgen med busstur fra Korgen til Røssvatnet. Med en klar intensjon om å tyvstarte lørdag morgen dro jeg til Røssvatnet allerede fredag kveld. Sekken var pakket, både den jeg sendte med kontainerfrakt til Kjennsvatnet og den jeg skulle gå med selv. Jeg hadde pakket helt alene, jeg ønsket å tilbakevise konservative kjønnsrollepåstander. Selvsagt kan menn pakke. Storsekken ble faktisk helt full, den ville aldri gått gjennom vektkontroll med sine 50 pluss. Hva som veide har jeg sant og si enda ikke funnet ut av, den burde nemlig veid mye, mye mer.
Sekk nummer to skulle være med på ryggen gjennom samtlige kilometer. Det var enkelt, hva annet en ei drone tar man vel med på fjelltur? Og med spesialinnkjøpt sekk. Hva mer trenger man, tja, tørre sokker, jakke, ja og selvsagt mat. Iherdig forklaring og overbevisning medfører at Erlend og Bjørn påtar seg sherpajobb.
Skoløs
Skotøy er viktig, det er det eneste jeg husker fra forrige marsj. Det gikk veldig galt, et par fjellsko som hadde sett sine beste dager sprang lekk veldig tidlig, de slapp inn uante mengder myrvann, men til gjengjeld holdt de på varene, ikke en dråpe rant ut.
Slik skulle det ikke bli i år, testvinnersko var innkjøpt, og selvsagt inngått på alle mulige måter. Planen var superlette fjellsko med dobbeldempet såle med hurtigpustende høyteknologisk overdel. Skoene var merkelig nok ikke å finne hjemme ved avreise, det betydde selvsagt at de var på hytta på Røssvatnet, absolutt ingen varsellamper var nær tenning. Det bar dermed til Røssvatnet i sandaler, snodig, ingen fjellsko å spore der heller.
En melding hjemover om at «noen» har rotet bort skoene utløste overraskende lite empati, men de fant mine fjellsko fra 80-tallet, type fem kilo pr sko, dog uten innersåler. Disse ble brakt til arrangørene som sendte dem med buss til startpunktet hvor de høytidelig ble overlevert Erlend som ekstra ballast.
Imens hadde jeg tyvstartet for å klargjøre det flyvende fotoapparatet, og på beina hadde jeg et par særdeles utgåtte joggesko uten såler jeg fant i uthuset, de måtte vel holde 400 høydemeter?
Sekk fra helvete
Jeg labbet av gårde med godt mot en halvtime før resten ankom. Etter 200 meter innså jeg at sekken og jeg umulig kunne bli særlig gode venner. Å kalle det sekk er muligens både drøyt og injurierende overfor sekkeindustrien. En kasse med noen reimer på er en bedre beskrivelse. Enhver tanke om ergonomi, støtte, magebelte, brystbelte, innstillinger og så videre – glem det! Om reimene ble strammet slakket de seg selv i løpet av sekunder.
Det hører med til historien at Yr.no har blitt fulgt nøye de siste dagene. De har hatt klokketro på at denne helga skulle bli noe helt spesielt, varmt og tørt, rett og slett supert sommervær i fjellet. Merkelig nok er det vått overalt på veien opp Artfjellet, det hadde tydeligvis blitt satt nedbørsrekord om natta. Det samme skal vi oppleve hele veien fram til Kjennsvatnet, og i tillegg skal det regne, stort sett hvert eneste minutt. Merkelig nok viser nærmeste værobservasjon som er halvannen mil unna 1 millimeter hele siste uke, vi gikk rett og slett under en svært lokal og velfylt regnsky.
Toget med marsjdeltakere kommer sigende, og jeg får «nye» sko. Det er ikke en millimeter oppbygging, bare et flatt stuegulv. Men tette, det er de. Ingen lekkasje, her slipper ingenting inn, eller ut vil det vise seg.
Teknikken med å ta bilder av et tog som går er enkel, du må være på stasjonen. Det betyr å ta bilder og deretter løpe forbi så mange som mulig. Hvis ikke havner man bakerst og kan i beste fall ta selfie. Ingen problem, formen er jo meget god. Selv ikke da Bjørn pådrar seg en lei strekk allerede før mila var passert var det redsel å spore i egen kropp, tvert imot.
Tøft arbeidsmiljø
Arbeidsvilkårene begynner å bli vanskelig, det er vått, vått og vått. Den helsikes flymaskinen tåler ikke vann og forblir for det meste i den helsikes kofferten. Jeg har derimot fotoapparat. Riktignok reservekamera etter at mitt egentlige kamera var inne til reparasjon, etter min forrige fjelltur. Ingen varsellamper nå heller. Plystre-plystre. Reservekameraet har vært utlånt til mange ulike personer, og vært med på en ferietur. Absolutt «alle» har trykket på ulike knapper, men det er jo bare så enkelt i bruk at det er ikke nødvendig å sjekke innstillinger. Det er rett og slett bare å trykke i vei.
Og jeg trykker, tar både bilder og video, bare jeg holder kameraet litt høyt ser det jo ut som luftbilder? Gressvasshytta passeres, det går unna. Det er da jeg kjenner den, lilletåa. Den verker, og jeg som dro på apoteket, hva var det jeg kjøpte? Sjokolade! Nettopp, ei stor sjokoladeplate, som havnet i storsekken med kontainerfrakt. Meget lurt, da blir den ikke oppspist. Samtidig betyr det at jeg ikke var innom apoteket, og dermed ingen gnagsårplaster. Ikke sko, ikke såler, ikke plaster. Men det ordner seg selvsagt, det gjør det jo alltid. Medvandrer Bjørn har plaster, han plastrer noen vonde tær han ikke har kjent på grunn av strekken, og jammen har han et til overs for meg.
Jeg lusker videre, et par minutter med oppholdsvær gjør at flymaskinen i «sekken» får luftet seg, bare for å tiltrekke seg nye regnskyer. Det er bare å komme seg inn til mål dag 1. Lettere sagt enn gjort. Stive bein og bratte nedstigninger er ingen god kombinasjon. Nedover fjellsiden passeres en del personer med samme plager. Alle merkelig nok menn.
Telt?
Endelig inne, nå er det bare å finne sekken og få opp teltet. Jeg har lovet medvandrer Bjørn overnatting i teltet, og glad og fornøyd tømmer jeg ut alt innhold i teltposen. Jeg kjenner øyeblikkelig en kulde som slår inn, dette var merkelig. Teltstenger, teltplugger, innertelt og?? Ja, så var det ikke mer. I høyeste grad besynderlig, hvordan kan en pose som skal inneholde alle elementer være full når det største elementet mangler? Jeg ymter frampå om feilkonstruksjon, det oppstår en situasjon der jeg oppfatter å bli mistrodd.
Jaja. Å mangle telt er vel ingen undergang? Galgenhumor blir avløst av hånlatter, det påstås noe urettferdig at dette er det bare jeg som får til. Slikt kan skje den beste, det er åpenbart. Jeg har faktisk sett på tv at Lars Monsen flere ganger har manglet telt.
«Vi» melder inn behov. Det ristes på hoder, «manglet ikke du sko også?». Hva som var hensikten med å blande skoene inn i et manglende telt fikk jeg aldri helt tak i, og mens arrangørene utsettes for mer stresstesting tester vi badevannet. Helt framifrå, absolutt kaldt nok, noe aluminiumsboksene som duppet i strandkanten fikk nyte godt av.
Deretter tørre klær, hvem trenger vel telt når det er oppholdsvær? Jo, Yr meldte litt regn på ettermiddagen, de bommet altså nøyaktig 100 prosent med varselet, intet mindre enn imponerende. Dessverre har de meldt pent vær søndag, betyr det regn?
Feststemt
For mange er det nå turens egentlige formål starter. Det sosiale samværet der alle er like ille ute å kjøre, et lidelsesfellesskap rett og slett. Først er det middag, det krangles om antall kjøttboller, hvordan noen blir mett av fire er for meg uforståelig, men jammen har de byttet ut Pokal-ølet fra sist, og to vinsorter å velge mellom. Stemningen løftes til nye høyder, og heller ikke her er det et eneste surt ansikt å spore. Maten smaker fortreffelig, de mest utspekulerte tar en påfyllrunde, andre må ta til takke med en Isbjørn ekstra.
Selv om alt for øyeblikket er perfekt gnager dette med soveplass en smule. I tillegg hevder Bjørn at han trenger massasje, men den eneste massøren som er å se ymter bare frampå om at teip er fine greier. Arrangøren har ingen flere massørkort å spille ut, og lurer på om en prest kan gjøre nytten. «Det enkleste er nå at du oppsøker en av de mange teltene litt utpå, kanskje blir det både massasje og sengeplass?» Bjørn lar seg ikke lokke, å rote ute i buskene med stive bein frister merkelig nok ikke.
Etter hvert er de fleste i arrangørstaben engasjert i aksjon sengeplass. Det hele løser seg da folkehjelpa etter en opptelling kommer fram til at de har to plasser ledig. Jammen blir det madrass, til store protester fra de mange som har benyttet anledningen til å blåse det lille avviket opp som en stor sak. Istedenfor å glede seg over at ting løser seg truer de med å glemme teltet ved neste marsj.
Stemningen langs bredden av Kjennsvatnet blir løssluppen utover kvelden. Morgendagens strabaser er langt unna, og fortsatt er det mye godsaker det er mulig å innta.
Dag 2 – overlevelse
Smerter. Første tanke, første følelse, smerte. Siden ble det bare verre. Jeg forsøker å få med alle eiendeler før kontaktlinsene er på plass. En kjapp opptelling viser at batteriet til kameraet er på avveier. Har «noen» stjålet det? Folkehjelpa lever igjen opp til navnet, de søker, sikrer og bringer tilbake.
Å få linsene på plass blir også en utfordring, det sto ingenting i pakkelista at speil burde medbringes. Riktignok fant jeg aldri noen pakkeliste, men arrangøren var veldig klar på at den finnes da de ble urettmessig beskyldt for å ha slurvet.
Klokka nærmer seg åtte, tidspunktet som er oppgitt som det tidligste startpunktet. Erlend maser, «vi må komme oss av gårde, nesten alle har dratt!». Det er selvsagt like feil som at vi var desidert sist dagen før, selv om han klokket inn en god time før undertegnede og Bjørn.
Livreddende engler
Etter dokø og frokost bærer det av gårde, rett til værs. Det blir ingen løping, her må det tenkes ett skritt av gangen. De fleste ser ufordragelig friske ut. Er virkelig alle i så god form, selv føler jeg meg som om jeg har passert femti. Det innkalles til krisehjelp. Folkehjelpa har stasjoner utplassert i tillegg til vandrende pleiere. Det føles som ren livredning, jeg får plaster og teip. Bjørn har derimot vært på svartebørsen og hentet inn hvite piller som skal være både smertestillende og betennelsesdempende. Doping.
Været er fantastisk, Yr rakk aldri å hente inn mer uvær. Naturen er om mulig enda mer fantastisk, hadde det ikke gjort så sabla vondt ville alt vært perfekt. Vondter fortrenges mens høydemetrene kommer tettere og tettere. Det sosiale elementet henger med, alle smiler og oppmuntrer hverandre. Vel, det er vel stort sett vi som trenger oppmuntringene, men allikevel.
Enda ei kneik forseres, og rundt der og så?. I det fjerne skimtes Rabothytta. For noen blir det så sterkt at det kommer noen gledestårer, i stolthet.
På Rabothytta brytes litt av trolldommen, det hele er på mange måter over. Det er urbant, folk overalt, turfølget blandes med folk på tur opp fra Leirskardalen i finværet. Resten blir bare en transportetappe.
Vi nærmer oss Leirbotn, Bjørn har gått på ren overlevelsesinstinkt de siste timene. Jeg skotter bort på ham og spør forsiktig: «Du vet at det er fem kilometer å gå etter anleggsveien?..?».
Vel hjemme viser det seg at kameraet har hatt noen uforståelige innstillinger, i tillegg er blokka med intervju helt blank. Hvem har overskudd til å snakke med folk når man samtidig skal overleve? Hva i all verden skal jeg skrive fra turen?
Enkelt
Når det gjelder selve turen er det hele egentlig veldig enkelt. Følg oppskriftene som turistforeningen gir. Finn gjerne fram pakkelister også, og ikke minst: Sjekk at hele teltet er med, det må være en selvfølge, fra nå av. Tar man noen fjellturer, sjekker at sko både fungerer og er med, ja da er det meste på plass for en fantastisk tur. Du blir glimrende ivaretatt av ei helproff turistforening som sammen med folkehjelpa stort sett har tenkt på alt du selv ikke har tenkt, og litt til.
Takk for en fantastisk tur, om to år er alt glemt, da er vi tilbake!
