Det privateide kapellet i Sundslia ble oppført på 1990-tallet og innviet i påsken 1996. Det var brødrene Johan, Arnt, Kåre og Jakob Sundsli som ga midler til kapellet.
Brødrene, som lokalt gikk under betegnelsen Sundslikaran, var kreative og framsynte folk. Blant aktiviteter de drev med, var motorbåtskyss om sommeren på Røsvatn. Vinterstid drev de trafikk med Snowmobil.
Ingen av brødrene var gift og hadde etterkommere. I forbindelse med oppdemningen av Røsvatnet fikk de utbetalt en erstatning for flytting av gårdsbruket. De var nevedyktige folk og gjorde stor egeninnsats med bygging av nye hus og dyrking av nytt land til erstatning for det som gikk tapt. Da de var ferdig med denne jobben, hadde de en del midler igjen.
Midlene ble satt inn på konto uten noen klare planer om hva kapitalen skulle brukes til.
Så kom det tanker inn om at det var langt fra Sundslia til kapellet i Bleikvasslia, og at det hadde vært fint med et kapell mer lokalt.
Den eldste av brødrene, Johan, omkom i snøskred den 28. januar 1960 under en jakttur i Hjartfjellet.
De 3 gjenværende brødrene skrev så et gjensidig testamente der det ble bestemt at de midlene som ble igjen, skulle brukes til å bygge et kapell/samfunnshus/forsamlingshus.
Opprettelse av stiftelse
Håkon Økland flyttet til Steikvasselva i Nord-Røsvatn i 1986, og han forteller om sin befatning med saken.
– Da vi kom hit, var det bare Kåre som levde, de andre var borte. Vi ble kontaktet av han der han var noe stuss med bruken av midlene fordi det var ganske lite folk i området. Vi var helt klar på at avgjørelsen om hva midlene skulle brukes til, den lå hos han. Han landet på at midlene skulle brukes slik som de var tenkt fra lenger tid tilbake.
Det ble opprettet en stiftelse der alle fastboende på Hemnessida av Røsvatn utgjør generalforsamling, og som velger styre hvert fjerde år. Håkon Økland er styreleder i stiftelsen, og var i stor grad vært med under byggingen og i senere drift av kapellet.
Opprinnelig var tanken at bygget skulle oppføres etter at Kåre var gått bort. Kåre ble anbefalt bare å sette prosessen med byggingen i gang snarest mulig. Det ble gjort, og bygget sto ferdig til innvielse i påsken 1996.
–Til innvielsen der Bjørn Stien var gjestetaler var det kjøpt inn 100 stoler, men det møtte mellom 120 og 130 personer. For å få sitteplass til alle måtte det tas i bruk campingstoler og litt forskjellig som ble satt i trappeoppgangen og andre passende steder. Det var stinn brakke, husker Håkon.
Det ble søkt om vigsling, men biskopen og bispedømmerådet var litt reservert til vigsling av private bygg. Det endte med at det ble gitt en vedvarende dispensasjon for kirkelige handlinger.
Allsidig bruk av kapellet
– Her har vært barnedåp, bryllup og begravelser. Kåre Sundsli døde i 1999 og ble gravlagt herfra. Bygget kan leies ut til andre formål enn kirkelige handlinger. Det kan være runde dager, konfirmasjonsselskap og lignende, fortsetter styrelederen.
Da bygget sto ferdig, disponerte stiftelsen en del midler som sammen med inntekter i forbindelse med arrangement brukes til vedlikehold og andre utgifter til bygget. Det kommer også inn en del gaver. Men slik situasjonen er nå, tærer det på kapitalen. Det finnes ingen offentlige støtteordninger i slike tilfeller. Stiftelsen er derfor avhengig av frivilligheter.
– Lokalbefolkningen og en del av hyttefolket er flinke til å støtte opp om kapellet. Det holdes to gudstjenester i kapellet hvert år, en i forbindelse med påsken og en om sommeren. Til disse kommer det også mer langveisfarende slik at da er frammøtet rimelig godt, avslutter styrelederen.
Sommergudstjeneste
Søndag den 31. juli 2016 ble årets sommergudstjeneste avholdt i kapellet som innvendig er utført i en meget smaklig stil og med fine materialer. Deler av inventaret er også meget heldig valgt og er med på å gi en fortreffelig ramme rundt gudstjenesten.
Noe i overkant av 40 personer var møtt fram der sokneprest Hans Christian Håland forrettet. Han var godt fornøyd med frammøte og avviklingen.
– Det er alltid koselig å komme hit, det blir litt mer intimt her. Folk møter opp, og så har vi kirkekaffe slik at det blir et sosialt samvær etter selve gudstjenesten, sier soknepresten.
Det kommer alltid en del folk fra andre deler av kommunen som kombinerer gudstjenesten med en utflukt. I Hemnes er det tre ordinære kirker i tillegg til kapellet i Sundslia.
– Hva synes soknepresten om å ha et privat kapell i sitt sokn, medfører det ekstra arbeidsbelastning?
– Slik det fungerer her er det veldig hyggelig. Kapellet er veldrevet og tatt godt vare på. I og med at det er en privat stiftelse har ikke menighetsrådene noe ansvar for driften. Gudstjeneste her går inn i gudstjenesteplanen og er dermed en ordinær gudstjeneste. Derfor blir det ikke noe ekstra arbeid med dette, forteller soknepresten.
Han er veldig imponert over de som er i styret og klarer å skaffe nødvendige midler til driften samtidig som de gjør dugnad og arrangerer kirkekaffe.
