Nei, ikke under noen omstendighet, i alle fall ikke ifølge Bakksjøs faderlige opphav.
Om dette under oppussingen av artisten og hans families hjem i Bodø (da replikken sitert ovenfor falt likevel ble gjort eller ei, kom dog ikke frem under konserten på Hemnesjazz sitt ettermiddagsprogram lørdag. Men vi vil komme tilbake til nettopp den saken.
For Pål-Are Bakksjø, i praksis Hemnesværing trass i egen livslang usikkerhet rundt dette pga. sine utelukkende Sør-Helgelandske aner, var innom et vell av tekstlig tematikk i løpet av sine tilmålte fem kvartérs opptreden. Men han skriver IKKE om «damer, kjærligheten og havet» for å bruke hans egne ord, han kretser primært om «de nære ting», ofte så hverdagslige at svært mange mennesker aldri har tenkt så nøye over dem overhodet.
Paneling, kreativitetskriser og en stk. fylkesvei
I Bakksjøs univers finner man sanger som f.eks. nevnte «Koreapanel», som etter hvert også tar for seg mer enn bare husoppussing helt bokstavelig etter hvert som den skrider frem, konsertens tittellåt «Det e vel ingen kunst?» dreier rundt hans (høyst) personlige betraktninger rundt sin egen kreative prosess, og ikke minst «Omveien, sannheten og livet» som med litt godvilje faktisk KAN defineres som nettopp en (jfr. Bakksjøs lett kategoriske uttalelse over) «kjærlighetssang», men av alle ting dedikert til noe så prosaisk som «Præstengssvengen»(!). For ikke-lokalkjente og/eller -yrkessjåfører kan man opplyse at frem til fullførelsen av FV 808s sårt tiltrengte utbedring i 2007 vel var regnet som denne veiens aller verste flaskehals (og det var mye å velge mellom på denne strekningen i sin tid), plassert to km sør for Hemnesbergets «bygrense» på Åsen. Men også denne går dog tidlig i en dypere retning enn som så: Nok en sak anmelder vil komme tilbake til.
Avtagende mendge dødsfall og en Oldefar
I alle fall sorterer utvilsomt familie innunder definisjonen «De nære ting». Bakksjø fortalte litt om hvordan han faktisk begynte å skrive egne låter: Med stor slekt på begge sider var han som en av få i familien med over gjennomsnittet musikalske evner alltid den som fikk i opprag å skrive sanger samt fremføre disse til og ved flere familiære gravferder allerede som ungt og lovende pubertets-offer.
«Mæn så slutta fålk å sprekk!» fortsatte Bakksjø galgenhumoristisk og henviste til sin etter hvert avtagende egenproduksjon i tidlige tyveår. Men i en sang av betydelig nyere dato, «Tynn Symfoni», dukker likevel Oldefar Einar opp som hovedinspirasjon, nå observert på avstand gjennom en voksen manns øyne.
Oldefar var for unge Pål-Are en utgammel mann som bare satt i gyngestolen og (ja,) gynget, sitat: «EIN gång såg eg at hain røst seg, førr å lægg i åvn».
MEN. Kom det sigende en melodi den tilårskomne Einar hadde sansen for ut av husets gamle Kurér skrudde han opp lyden og plystret med, dog alltid helt på sida av melodien. For å ta det med selve låtas siste linjer: «Litt førrsekti å rart / litt romantisk, så klart / En tynn symfoni av ailt han ha’ erfart / og ein gammal mainn plystra / i heilt egen toneart!»
Fem stjerne blenk
Etter at egenproduksjonen som nevnt hadde stagnert av «naturlige årsaker» kom Bakksjø ved en tur på Hemnes Folkkebibliotek over diktsamlingen «Fem stjerne blenk» av Leirskarværingen Torstein Finnbakk, utgitt i 1982. Nærmere bestemt diktet «Sjølvurdering», et lite epistel vi her koster på oss i sin helhet:
«Di som trur di e tåpen / di e klok / Di som trur di e klok / di e tåpen / Eg trur eg e tåpen».
Boka gav Bakksjø såpass med ideer at han dermed tonesatte nok Finnbakk-dikt til å utgjøre en helaftens konsert titulert som nettopp boka, og undertegnede (da som «sivil» tilhører) var tilstede ved prosjektets premiere på nettopp Hemnesjazz i 2004 og ble mektig imponert over både rimsmed og komponist. Fra «Fem stjerne blenk»-konserten fremførte trioen «Løkka», som for komponisten symboliserte nettopp den lille, bortgjemte løkka på Hemnesberget hvor han spilte fotball, ofte helt alene. Før denne ble oversvømt etter lekkasje i et nærliggende rør og rett og slett forsvant med vannet.
Det bør også nevnes at for få år siden fikk låtskriveren følgende spørsmål av sin samboer Tove: «Er du voksen nok nå til å skjønne at ‘Løkka’ egentlig betyr ‘lykken’?», noe Bakksjø etter eget utsagn rett og slett ennå ikke hadde tenkt på. Men da ble f.eks. diktets sluttlinjer «Såg du ho, løkka mi?» atskillig mer omfattende enn «bare» et barndomsminne rundt nok en «hverdagslighet».
Korapanel og ingen/ingen kunst
«-Betyr denne sangen mye for deg? -Nei.» Dette var svaret en journalist fikk fra Bakksjø på spørsmål om låta «Koreapanel». Bakgrunnen for denne er omtalt over, og tar for seg oppussingsdilla samt den medfølgende nesten tvangspregede perfeksjonismen pregende svært mange nordmenns forhold til bolig, i sin tur ledende til et stadig økende huslån. Egentlig er sangen ubeskrivelig i ord uten å drukne leseren i teknikaliteter rundt både tekst, musikk og forhold mellom disse, noe en anmeldelse slettes ikke er tiden og stedet å plage folk med. Egentlig burde man bare ha lagt ved teksten separat og/eller be om at man rett og slett hører den selv: Låta er i likhet med store deler av lørdagens øvrige reportoar uansett å finne på opphavsmannens side på soundcloud.com. Uansett, noen sitater er kanskje på sin plass her:
«-I den hvitmalte stue heilt innerst i rommet / i vindue’, på ængelsk, sjå dær står det ‘Home’ / Kain du i mainns minne førtæl me å sei me: / E du ‘kje sekker på om du e heime?», «Fålk va jo gift før, de hadd ingen eks / hustruen vart behaindla med respatex» og «Eg sku kjøp ein melodi, førr eg e så gla’ i musikk / Ein nymodærne type sa: ‘Vi har ‘kje sånt i butikk, / dein sangen får du lasta ne’ på internætt.’ / Dein sangen ska ‘kje eg ha om hain ‘kje finns på kassætt!»
I tittellåta «Det e vel ingen kunst?» dreier det seg altså om den kreative prosessen sine evige frustrasjoner, man går i eget hode fra geni til komplett idiot på et halvt sekunds varsel. Denne evige krisestemningen kunstnerisk anlagte personer innenfor alle tenkelige uttrykksformer utvilsomt kjenner igjen formulerer Bakksjø med stor humor og selvironi, og presiserer den skjulte dobbeltbetydningen i selve tittelen: «De’ e næmle stor førskjell på ‘Ingen’ å ‘Ingen’… Og som det også sies i sangen selv: «Tænk ke fålk går glipp a’ vess eg ikkje bi berømt!». Men man skal trass i eget lett skuffede førsteinntrykk ikke alltid kimse av sluttresultatet heller når «Ailt eg står igjæn me’ e ein bittelitn sang».
Vredens hage og en omvei
I «Kaktus» tar man for seg tørrlagte stamgjester som fremdeles henger på puber og kafeer hvor de øser av sin bitterhet og sitt undertrykte raseri (for de som tror dette er en ytterst marginal nisjegruppe i samfunnet kan anmelde støtte låtsnekrer her og bekrefte at det er en atskillig større promille av befolkningen enn mange kanskje tror). Den typen som «veit ailt / å blomster kun når de’ e kaillt», og dyrker egen misnøye til et nesten kunstnerisk nivå (se også foregående avsnitt her).
Utvilsomt den mest «rocka» sangen på lørdagens settliste, bidro ikke minst Berggrabb med sitt slagverk sterkt til den bistre og insisterende beskrivelsen av fenomenet («Du veit, ein kaktus e ‘kje så vældi LIV-positiv! / Hain smile når det søte live’ smake sailt, / hain e ‘kje mørkreidd / blomstra kun når de’ e mørt å kailt!») hvor det til slutt konkluderes med at «I vredens hage hæng ein ensom hageslange…».
«Omveien, sannheten og livet» er tittelen på ovennevnte «kjærlighetssang til Præstængssvengen», og blir med det som utgangspunkt en liten livsbetraktning rundt det at man en gang ikke så for lenge siden ikke levde i «prestasjonssamfunnet» og/eller hadde et så voldsomt «travelt» (både i direkte og indirekte betydning), forhold til livet generelt. Dette blir da også så til de grader understreket og bekreftet i «Spesialkompedansen» omtalt nedenfor at Bakksjø virkelig IKKE er noen tilhenger av.
Som det da også sies i refrenget: «Du va ei frydefuill førrsiring fra ei ainna tid / ei tid da ingen skjæmtes av å snu.».
Mellomrom
Som nevnt er Bakksjøs register atskillig større enn definjonen av «hverdagsligheter» kan tilsi, slettes ikke alle sådanne er noe man bare trekker på skuldrene av og tusler videre i livet upåvirket. I «Mellomrom» gir låtskriver dette et sterkt og intenst uttrykk, en sang tilegnet «de som ikke ville være med videre». Vi har alle kjent følelsen, om ikke på veldig nært hold har de aller fleste et forhold til dette. Inspirert av en del konkrete tilfeller deler Bakksjø med sin trio sin vare, men dypt tankevekkende sang med publikum om denne tematikken, noe som gjorde mange øyepar på Jernvaren fuktige og gav mange en del ting å tenke på lenge etter konsertens avslutning. Et av ettermiddagens definitive høydepunkter, i den grad et sådant ord kan brukes i tilfellet «Mellemrom».
Spesialkompedansing og familiære privatforestillinger
Tilbake i mer humoristiske og sedvanlige folder (og Bakksjø skal virkelig ha som livemusiker og «pratmaker» mellom låtene at han greier å gjøre disse overgangene fra alvor til tøys uten at det blir i nærheten av plumpt) ble vi presentert for «Spesialkompedansen» hans (hittil offentlig presenterte) mest sarkastiske, ironiske, metoforiske, absurde låter, alt det ovennevnte innenfor en ramme med tilsynelatende tøys og tull og en halsbrekkende mengde ord-kløverier, -radbrekkinger og -spill, åpenbart allerede i sangens tittel.
Etter å ha sett seg grundig lei på å få fine, men betydningsløse ord og målsettinger samfunnstopper i alt fra politikk via utdanning til helt «ordinære» profesjoner både fremført offentlig og tredd nedover både sitt eget og andres hode kom sangen mer eller mindre spontant etter en del «evalueringsmøter» i det videregående skoleverket der Bakksjø til daglig trør sine «fast inntekt-sko» innen musikkfaget. Hvor han hadde måttet bite i seg mange sleivspark til målsettinger og vakker ordlyd uten reell mening, men hans fordel er jo at «Eg kain ikkje sei det så høgt på arbei’, mæn ingen kan jo «ta» meg om eg skriv ein sang om det!».
Mange kjente seg igjen i og lo så de gråt (jfr. foregående, hvor tårene kom av helt andre grunner…) av linjer i høyst allsangvennlig og hitpotensiell valsetakt som «Kunnskap, de’ e makt /ha ein tuilling sagt / tuillingen vart statsminister…», «Ønske deg a hjerte’ aille goe ting, si meg, vil du absorbere?», «Vi kain de’ ikkje, mæn vi ha studert de’!» og selve refrenget «Heile værdn i transe / kåm, så skal vi kompetanse!»
I «Dans, Karoline» er man bokstavelig talt «på hjemmebane», og inspirasjonen kom fra en høyst privat liten danseforestilling datteren på 9 med nevnte navn holdt i kjellerstua for bare Mamma og Pappa. Etter at hun hadde sett videoen tatt opp av foreldrene i den anledning sa hun med alvorlig mine: «Dein filmen va ‘kje så fin såm de’ såm va inni». Som inspirerte rørende linjer som «Dans no så fort at du fær me’ en strøm / fær ifra reglan å di såm vil døm / fær ifra de som samla å dokumentér / såm må ha bildebevis førr ailt de’ fine såm skjer…».
Bolig nok en gang
I «Boligboblebossa» er vi tilbake i de hjemlige og privatøkonomiske sfærer, disse formulert med omtrent samme adjektiver som «Spesialkompedansen», selv om jeg vil bytte ut «allsangvennlig» og «valsetakt» med «veldig god og i alle fall for anmelder hjerneinvaderende melodi» (for ordens skyld:
Som alle de øvrige presentert her inkludert «Dein dær kompetansesangen», for å sitere en ekstatisk publikummer) og (ja,) «Bossatakt». Inspirert av sin saksbehandler i Bakksjøs bank med stor og ivrig ulånsiver kan man her høre tekstbrokker som «Boligbåblebåssa / Såmmer å sol å ferie å avdrags-fri…», «Tør du ta en sjans å ha litt framtidstru / kain vi bo så dyrt at ‘Ingen skulle tru at nåkon skulle bu’…» / samt «…så dainsa vi litt såm vi gjor i nettn-åttisju…». Publikum lo nok en gang så tårene spratt og muligens bittelitt pinlig gjennkjennende her og der…
Ekstranummer og ett par bemerkninger i lett krtisk format
Med foregående var vi kommet rundt «Det e vel ingen kunst» sin settliste, og med en gjentagelse av «Koreapanel» som ekstranummer tar jeg sats med nettopp dette som utgangspunkt: Pål-Are Bakksjø bør muligens vurdere å ta eller for den del skrive en låt utenom det allerede fremførte programmet som nettopp det: Latteren satt ikke like løst hos mange i publikum her, rett og slett fordi spesielt denne (men gjelder for den del resten av reportoaret også i varierende grad) er såpass spesielle og tekstlig komplekse og dermed krever en del «meditasjon» hos publikum for å sige ordentlig inn, så å gjenta en sang/låt/et musikkstykke realtivt umiddelbart generelt sjelden er måten å gjøre dette på. Denne «regelen» gjelder i mindre grad ren instrumental musikk og enda mer for relativt enkle VG-listelåter hvor ordene «baby og yeah» er blant de mest brukte ordene i teksten. Mener nå jeg, da, men lener meg her også på selve lyden av publikum i tillegg til egen lyttererfaring. Så var DET sagt.
Siden det er ganske vanskelig å sette fingeren på alt fra musikalsk og tekslig kvalitet og perfeksjonisme på låtene, konserten, og ikke minst musikernes utførelse av dette legger jeg her også til, dog noe mer subjektivt, at jeg egentlig skulle ha hørt flere musikalske eskapader og fra Sandberg og Begrabb, altså at de rett og slett «gjør» og slipper til mer utenom sine respektive solopartier. Stoffet er såpass tekstbasert at den musikalske biten utmerket godt nettopp kan øke en del på kompleksitet og mengde informasjon med god margin, låtene vil tåle dette helt fint da publikums primærfokus automatisk vil ligge på det tekstlige plan av ovennevnte grunner: Her kan man nevne Øystein Sunde som et eksempel på at akkurat dette utvilsomt er fullt ut gjennomførbart.
For det er ikke musikerne her sin kompetanse det står på under noen omstendighet, og da vil jeg vel vurdere det dithen at dette er bevisst valg trioen har gjort. På papiret er jo forsåvidt gode grunner til å gjøre nettopp det skissert tidligere i dette avsnittet, men her får det rett og slett en viss bomerangeffekt.
Uansett: Pål-Are Bakksjø, tidligere definert av undertegnede som «Terje Nilsen og Jan Eggums høyst uekte sønn», noe som er grovt generaliserende, men gir en viss pekepinn for de uinnvidde i hans univers, vil i alle fall jeg definere som en visekunstner av nasjonalt format uten noen reservasjoner.
Musikk og ikke minst tekster er så prikkfritt laget og fremført at man bare må gi seg over. Og heldigvis har de et helt album på gang, forventet ankomst innen juletider. Dette er høyst på tide og veldig godt «timet», herværende anmelder ønsker seg MYE mer fra Bakksjø med band og regner det som bombesikkert at en lysende fremtid i er nært forestående! På forhånd takk!
