Vi sitter i stua på Krokmoen i Brygfjelddalen. Det er søndag formiddag, Svein Arne Brygfjeld nyter et av sine små øyeblikk — gjerne med kaffe, krenel og Hansen. Hvem Hansen er, får bli en offisiell hemmelighet.
Han strekker bena sine i sofaen. Robotklipperen Zapffe, rusler rundt og sørger for at gresset er velfrisert.
— Han er tenkeren i familien. Jeg har kjøpt lys til han så han kan se hvor han kjører, humrer Svein Arne.
«Jeg har nok en trang til å trø på gassen og styre, og definere hvor vi skal.»
«Jeg har lite behov for å beholde eierskap til ting. Når det gjelder Rabothytta ser jeg fram til å slippe den helt.»
«På kjøkkenet er jeg en ålreit praktiker, men jeg er ingen nyskaper.»
«Det å ha stått på kanten av grava gir noe til livet også, og jeg tror at mange som har vært alvorlig syk blir flinkere til å leve.»
«Jeg synes vi overforbruker naturen på en del måter, vi tar den bit for bit.»
____________________________________________________
Et produkt av vassdragsutbygging
Svein Arne ble født en junidag i Mosjøen i 1960. I likhet med mange andre er et produkt av vassdragsutbyggingen i regionen. Han forteller engasjert om tiden som barn i dette miljøet.
– Det er spesielt å bli knyttet til noe så flyktig som vassdragsutbygging. På 60-tallet og utover flyttet vi sammen med noen fra et anlegg til et annet, det var hele samfunn som reiste. Vi hadde en sterk tilknytning til hverandre, nesten som en storfamilie å regne, og vi utviklet nære og sterke relasjoner til hverandre.
Svein Arne tror at den spesielle oppveksten har gitt han mange kunnskaper.
– Som barn fikk vi anledning til å være en del av selve utbyggingen. Vi fikk være med inn i kraftstasjoner, på damanlegg, tunneler og verksted, vi visste hva en turbin var. Alt dette har lagt til grunn for at jeg er blitt en praktiker. Jeg interesserer meg for det praktiske, for teknologi og for hvordan ting fungerer, slike opplevelser i ung alder former oss. Vi hadde også en stor grad av frihet i barndommen til å gjøre det vi ville. Dette har gjort at jeg har hatt behov for å kunne ha en frihet til å kunne ta valg. Samtidig har jeg følt på ansvaret ved å ta valg. Frihet, ansvar og plikt er elementer som henger nøye sammen.
Studietid
– Hvordan vil du karakterisere din ungdomstid?
– Jeg kom tidlig inn i arbeidslivet, først i industrien hjemme på Mo. Etter ei tid følte jeg på behovet for å ta en utdanning, og startet på psykologistudier. Dette var et bomskudd, det varte ikke lenge før jeg hoppet av og begynte å jobbe som gruvearbeider på Svalbard, knappe 20 år gammel. Gruvearbeidet var en virkelig læring. Disse jobbene har gitt meg mye som menneske, jeg fikk praktisk erfaring. Man ble tvunget til å finne løsninger der og da, og uten muligheter til å utsette problemene, det var god trening i å bli løsningsorientert. I slike jobber var man i et arbeidslag og jeg fikk således god opplæring i det å jobbe i team.
– Psykologistudier og gruvearbeid er langt fra det du driver på med i dag. Det må vel ha vært andre studier underveis?
– Etter et år med gruvearbeid og et år som maskinkjører ved AS Norsk Jernverk, søkte jeg meg inn på informatikk. Det hele startet med at jeg kjøpte en kalkulator som var programmerbar, det var denne som virkelig tente meg. I dag har jeg hovedfag i informatikk fra Universitetet i Tromsø. I studietiden var jeg engasjert av Telenor og fikk delvis lønn under hovedfagsstudiet, og ble seinere ansatt i bedriften. Telenor sendte meg utenlands, for eksempel for å være hos Sprint International i USA. Jeg satt midt i radikale endringer i telesystemet og jeg var ønsket med mine nyervervede kunnskaper.
Det var på Mo vi ville bo
Da Svein Arne traff sin livsledsager Anne Karin jobbet de begge i Bodø. Med et klart ønske om at framtidige barn skulle få bo i nærheten av sine besteforeldre, tok det ikke lang tid før de satte kursen mot Mo i Rana. Jobben for Telenor kunne han ta med seg. Men etter hvert syntes han at jobben ble litt ensidig.
– Jeg kjente på et personlig utviklingsbehov. Til tider synes jeg at jeg stagnerte, ble lei av meg selv. Også i en faglig setting. Da ønsket jeg å gjøre noe som jeg synes alle skulle ha muligheten til, nemlig å jobbe med noe annet av og til. Jeg jobbet en tid i Helse Nord. Jeg ble «head-hunted» dit. I noen år arbeidet jeg med utvikling av elektroniske pasientjournalsystemer og IT-strategi for hele Nord-Norge. Etter hvert fikk jeg teknologiansvar for radiologi for hele Nord-Norge. Dette var ei veldig interessant tid. Det å få jobbe med sterke fagfolk og fagmiljø og med stor integritet.
Utviklingsrettet aktivitet
Svein Arne har snakket seg varm om ungdomstid, utdanning og jobb. Han fortsetter ufortrødent videre. – Entreprenøren dukket av og til opp i meg, som den gang da jeg og en god venn, dannet internettselskapet Monet. Vi drev på med dette en del år, før det gikk som det ofte går i den bransje. Vi ble kjøpt opp. Jeg var også leid inn av hurtigruteselskapene som «fritenker» Jobbet med dem på markeds- og økonomisiden. Dette var en morsom periode. Min arbeidsoppgave var å finne ut hvordan vi kunne bruke internett for å utvikle markedet for hurtigruten. Og andre veien, hvordan kom teknologien til å utvikle organisasjonen. Underveis hadde jeg også konsulentvirksomhet for Telenor og Alcatel.
Unik digitaliseringsstrategi
I 1994 ble Svein Arne ansatt på Nasjonalbiblioteket. Han kom inn i institusjonen nettopp da skulle i gang med utvikling av moderne digitale bibliotektjenester.
– Jeg fikk muligheten til å sitte sammen med mennesker som hadde beslutningsmyndighet og gjennomføringsevne, der fikk jeg muligheten til å være med å påvirke. Resultatet ble at vi i 2005 etablerte en digitaliseringsstrategi som i internasjonalt perspektiv er helt unik, en strategi som stor grad er gjennomført. Resultatet er at vi har digitalisert nesten samtlige bøker som er utgitt i Norge. Ingen andre land har gjort noe lignende. Dette har vi gjort her i Mo i Rana. Det er på grunn av folk vi har greidd det. Jeg skal være ubeskjeden nok til å si at jeg var en av de som virkelig har definert den muligheten. Både fordi jeg har lyst og at jeg mener at vi skal gjøre sånt.
Han er opptatt av å utnytte de muligheter som finnes, og ser gjerne sammenhengen mellom teknologiske muligheter og overordnete formål.
– Vi kan sitte i forhandlinger med rettighetshavere og forhandlingene har låst seg. Det utvikler seg et mulighetsrom mens vi sitter og forhandler, da kan jeg peke på teknologiske muligheter som igjen løser opp en knute.
– Er folk flink til å bruke de digitale ressursene?
– Sammenligner vi de fysiske besøk ved Nasjonalbiblioteket så er det rimelig konstant med 180.000 besøkende pr år. Vi kan måle bruken av våre tjenester nøyaktig, ser vi på de som henter ut en bokside i en slik kvalitet at den kan leses har vi flere besøk pr måned enn vi har fysisk besøk pr år – det kaller jeg en stor suksess. Ei bokhylle med cirka 230.000 titler ligger nå ute på nettet og kan leses online, av disse bøkene blir hele 85 prosent åpnet i løpet av en toårsperiode.
Bokhylla på nb.no er etablert i den hensikt å gi folk tilgang til kunnskap og kultur.
– Hva er det spesielt folk søker etter?
– Særinteresser er overrepresentert, strikkebøker og bøker om skyting er gode eksempler i så måte. Jeg har bidratt til denne strategiplanen, og i neste omgang har tretti personer utarbeidet tjenesten. Dette er et miljø med umåtelig frihet og kreativitet, og med stor ansvarsfølelse. Det vi har utviklet har gitt oss et internasjonalt miljø å samarbeide med, institusjoner som Cornell University, Stanford University i USA, Oxford University og British Library. Og en digresjon her, vårt miljø har hatt under en prosent sykefravær. Det sier litt om miljøet.
Det er først på spørsmål om hvilken tittel han innehar på Nasjonalbiblioteket at Svein Arne blir svar skyldig.
– Jeg har nettopp byttet oppgaver, så akkurat nå vet jeg ikke, men det har vært Utviklingssjef for IT. Vår nye nasjonal-bibliotekar, Aslak Sira Myhre, har bedt meg om å redefinere det som er nasjonalbibliotekets hovedaktivitet. Det handler om beskrivelsen av det vi har i samlingene, det vi kaller metadata. Jeg har vært i en lederstilling. Det er godt å fornye seg ved å få andre oppgaver, og det er også greit å slippe andre til.
Svein Arne blir en tanke filosofisk og legger til: – Vi mennesker har relativt rike muligheter til å forme og definere øyeblikket, det oppstår på et vis ikke av seg selv. Jeg har nok påvirket situasjonen som jeg har vært i, og selvfølgelig også hatt flaks. Jeg har vært villig til å definere situasjonen slik at den har passet meg. Det ligger et ansvar på mennesket til å påvirke ting i en retning som vi synes er greit. Noen velger å sitte i baksete å se på, mens andre har en trang til å sette seg ved rattet. Vi er alle forskjellige. Jeg har nok en trang til å trø på gassen og styre, og definere hvor vi skal.
Hel ved
Svein Arne er opptatt av røtter, og mener at mennesket blir definert av de omgivelsene de lever i. Han fortsetter med sine filosofiske betraktninger.
– Å ta verden videre ut fra det rotekte vi er, der vi mentalt tenker en forbindelse mellom det vi har vært i lang tid, genetisk, røtter og miljø ? og deretter å tegne en linje mellom dette og noe som er annerledes. Da er det lett for meg å komme inn på Rabothytta. Her har vi hatt evnene til å skumme fløten av de lange tradisjonene som vi har i området her, det å basere seg på det naturgitte slik som grana. Å ha kunnskaper om grana, og samtidig trekke inn mennesker med annen kunnskap, eksempelvis arkitektene fra Oslo som stod for utformingen av hytta. For å få det til må man ha et forhold til historie, et forhold til at folk har greid å lage usannsynlig vakre gjenstander av tre. Både fordi de hadde kunnskaper, og samtidig var svært flinke håndverkere. De laget det de trengte. Når man har gått barfot i sine barneår i slåttonna, år etter år, så har en fått disse kunnskapene og tradisjonene i seg på et vis. Det er en sterk tradisjon som er knyttet til det naturgitte.
Krokmoen
Svein Arne har ikke bare tatt tradisjonene videre under utviklingen av Rabothytta. Han kjøpte Krokmoen i Brygfjelldalen da han var student. Den har han restaurert og gjort funksjonell etter dagens krav.
– Jeg ville ha et hus som var mitt og som var i ro. Dette var nok en kontrast i forhold til det omflakkende liv som vassdragsvesen-tida var en del av. Herfra har jeg genene mine, jeg var her i slåttonna. Herfra har jeg sterke minner om liv og røre, om dyrene og ikke minst alle luktene.
Svein Arne tar seg en krenel og fortsetter: – Tenk å få lov til å ta ned dette huset for så å restaurere det, og skape vårt eget, ut fra det som vi er i dag. Det er ikke snakk om å lage et museum, men å kunne ta vare på de verdiene som ligger i bygget. Og samtidig få lov til å definere det inn i ei nåtid. Det var en umåtelig fin ting å få gjøre. Jeg kjenner at Krokmoen er ankerfestet i mitt liv.
Rabothytta
Enten man vil eller ikke, det er umulig ikke å komme inn på prosjektet Rabothytta. Svein Arne påpeker at idéen om å ha ei hytte på brekanten ikke er hans.
– Per Jomar Hoel, Eivind Leirskar og Paul Solhaug søkte ly bak en stor stein flere tiår før. De så for seg ei hytte der folk ofte overnattet i telt. Steinar Nyrud, Reidar Boldermo og flere sørget for at vi fikk ei tomt der. Vi hadde en plan om ei hytte der da vi satte opp Gråfjellhytta. Vi fikk det ikke til da. Da hytteplanene ble realisert kom det et krav fra Statskog om at Steinbua skulle bort, det har vi heldigvis fått avverget. Steinbua skal nå bevares som et kulturminne, takket være Statskog.
– Hvordan oppstod idéen om Rabothytta slik den framstår i dag?
Svein Arne ser opp i taket mens han tenker litt på spørsmålet. – Idéer er interessante. Hvordan oppstår egentlig ideer? Det er ikke godt å si. En idé er jo noe som ikke har vært, derimot er det noe som plutselig oppstår fra ingen ting.
Han forteller at idéen om Rabothytta skjedde da man var halvveis i ferd med å tømme flasker, som han så frimodig uttrykker det.
– Enn om vi tenker helt annerledes? Å slakke litt av på sine egne begrensninger er for så vidt en positiv effekt av «alkoholmisbruk». For min del handler dette om entreprenørskap, å være en nyskaper. Da vi restaurerte Krokmoen var det ikke så mange som bifalt det og som mente det var fornuftig. Vi laget energibrønn for 16 år siden, folk ristet på hodet og lurte på hvorfor i helvete vi drev og boret i grunnen, nå har vi jo omtrent gratis oppvarming. Jeg har nok en indre glede av å få til slike løsninger, og er veldig fasinert av mikro- og minikraftverk. Samtidig er jeg motstander av at vi skal ødelegge alt vi har av åpne vassdrag. Jeg kan ikke la være å være fasinert av teknologien, jeg vet hvordan ei inntaksrist i et mikrokraftverk ser ut, hvilke ventiler de har eller hvilke turbiner de har.
Svein Arne er utvilsomt Rabothyttas far. Han har tatt ideen videre og virkelig realisert den til fulle. Veien fram til ferdigstillelse har ikke bare vært en dans på roser. Selv om mange har hatt tro på prosjektet og støttet det med økonomi og dugnadsvilje, så er det ikke til å stikke under en stol at det har vært skjær i sjøen. Også innad i turistforeningen har kritikk kommet fram mot han. Hans lederstil har til tider blitt kritisert, blant annet for å ta egenrådige valg. Spesielt gikk Ingvar Tverå hardt ut i årsmøtet og mente det var svært uvanlig at leder skulle ha prokura og at regnskapet for 2012 ble godkjent ved andre gangs behandling uten at det ble fremlagt for opprinnelig revisor på nytt etter at styret hadde tatt anmerkningene til følge. Men på en annen side, et prosjekt som Rabothytta har kanskje ikke kunne blitt realisert uten en sterk, løsningsorientert leder med klare vyer og behov for korte kommandolinjer. Da er det kanskje ikke rart at man kan bli oppfattet som eneveldig og av og til i grenseland for hva angår demokratiske prosesser. I dag er alle regnskap og planer i foreningen godkjent av foreningens øverste organ, årsmøtet.
– Kan du si noe om den motgang, negativ respons, netthets og ufine betraktninger som du har møtt i byggeprosessen?
– Du har helt rett i at det har vært slike motbakker, og det er mange ting jeg kunne sagt noe om. Det har vært andre typer motbakker også, finansieringen kom ikke av seg selv. Det har vært mange våkenetter der jeg har tenkt på hvordan man skal løse opp i ting, og jeg har på egen hånd lagt ut penger for man skulle betale regninger for at man skulle være likvid som et apropos til maset om regnskap. Men igjen har jeg muligheten til å ta noen valg. Jeg er ikke villig til å la de som driver med hets, mobbing og trakassering definere samtalen. Ganske enkelt. Det koster mye å bestemme seg for at det er slik det skal være. Det er ikke det negative som skal få lov til å prege en positiv ting, vi kan ikke la det være sannheten – det er et valg vi må ta. Dersom vi skal la noe slikt definere samtalen graver vi oss ned i skitt og kommer ikke videre noen vei.
Svein Arne fortsetter. Temaet har virkelig engasjert han.
– Dersom man flytter fokus fra det negative kan man stadfeste at mye har skjedd mens jeg har vært leder av Hemnes Turistforening. Det var ingen grunn til å tro på at vi i en så liten forening som Hemnes Turistforening skulle få til Rabothytta, men vi har gjort det. Vi har fått større turaktivitet enn noen gang, og vi har bedre merkede løyper. Vi har flere hytter, inkludert Rabothytta. Vi har opparbeidet stor likviditet slik at vi kan bygge sikringshytta og gjøre det vi vil med alle hyttene. Vi har etablert «Turisten» i Korgen, og medlemstallet er økt fra vel 100 til 400 medlemmer. Det har skjedd veldig mye i denne perioden, det er ikke min skyld men jeg har bidratt med mitt lederskap, mye innsats og all min fritid. Jeg er ubeskjeden nok til å si at dette er bra resultater.
Svein Arne forklarer at han mener det er viktigere så se framover enn bakover for å finne gode løsninger.
– Årsmøtet i turistforeninga er organisasjonens høyeste demokratiske organ. Alle viktige avgjørelser har meg bekjent vært behandla der, sånn som det skal gjøres. Debatten om prokura og revisjon av regnskapet for 2012 er grei nok, men om det er det vi stadig skal bruke tida på, da går vi med ræva først inn i framtida. Når årsmøtet har sagt sitt i en sak er vi ferdige med den i foreninga. Både i Hemnes Turistforening og i alle andre frivillige lag og foreninger er det massevis av folk som vil arbeide gratis for et felles beste. Da må vi legge til rette for at det arbeidet skal være trivelig å holde på med, og at rammene er gode. Jeg har i stort prioritert arbeidet med å legge til rette. Og å samtidig skaffe penger nok til at folk kan gjøre arbeidet godt og effektivt. Ja, jeg har til og med betalt for alle mine overnattinger og dagsbesøk når jeg har arbeidet gratis for foreninga. Fordi jeg veit jeg står lagelig til for hogg.
Etter mange år er Svein Arne valgt å gå ut av styret i Hemnes Turistforening.
– Jeg vil fortsette å jobbe med mine ting i systemet og med dugnad, men jeg ute av styret og skal ikke bestemme. Jeg er fortsatt nestleder i Landsstyret DNT, dette er en rolle jeg skal ut av om ett år.
– Klarer du å slippe Rabothytta?
– Jeg har lite behov for å beholde eierskap til ting. Når det gjelder Rabothytta ser jeg fram til å slippe den helt. Nå er vi i en fase der vi skal kjøre den i gang, det tar nok lengre tid enn jeg trodde. Det handler om å få på plass alle mulige slags rutiner, sier han og ramser opp en rekke detaljer.
– Må hytta være betjent?
– På sommeren, ja. For å greie å holde en god nok standard er vi nødt til å ha et oppsyn på sommeren, dette er noe Hemnes Turistforening må lære seg. Å slippe Rabothytta blir ikke vanskelig, selv om jeg kan mistenkes for å tenke annerledes, jeg mener faktisk at Rabothytta er et felleseie. Jeg har fått til det jeg drømte om, men jeg kjenner meg forpliktet til å bidra til at ting kommer i godt system.
– Hva vil du bruke energien til når du har sluppet Rabothytta?
Det kommer en liten latter fra hans kone Anne Karin som tidvis overhører vår samtale. Svein Arne lurer på hva hun tenker på. Lattermildt svarer hun, – Jeg er bare spent på svaret.
Svein Arne blir igjen litt filosofisk og fortsetter: – Jeg har ikke noen planer på stående fot, annet enn at jeg har lovet å skrive en bok om Rabothytta. Den kommer kanskje til å handle om verdigrunnlag, om å ta tak i øyeblikket, å observere og definere øyeblikket. Å sitte på en stein som jeg ynder å kalle det. Kanskje mer å definere ennå observere. Å bidra til ei utvikling og ei endring.
Italia kaller
For familien Brygfjeld/Krogli har Italia i mange år vært deres faste ferieland. Svein Arne forteller villig om forholdet de har fått til landet.
– Bortsett fra at Italia har en politisk skyggeside som er nokså strevsom er vi veldig glad i Italia med sin kultur, historie, natur, mat og vin. Italia er et veldig godt ferieland, og vi er nok ekstra fokusert på dette med mat og vin. Det er ingen hemmelighet at vi har en liten vinkjeller hjemme som holder en forholdsvis bra kvalitet, den er tilpasset vårt forbruk. Vi har lagringsviner og gamle viner, rett og slett en forbrukskjeller. Jeg har stor interesse for vin og kunnskap rundt vin, og da er det morsomt å ha eksempler på den kunnskapen.
Anne Karin forteller til at de tar med seg ost, vin, skinke, krydder og olivenolje. Familien har hentet mye inspirasjon til matlaging gjennom turer og kulturopplevelser i Italia.
– Gjennom mange års ferier i Italia er vi blitt kjent med folk som vi besøker. Vi besøker en vinprodusent i Valpolicella. Der smaker vi på vin. Mor på gården tar godt imot oss, stryker meg på handa siden hun ikke kan engelsk. Mat og vin er en viktig lidenskap som barna våre også har fått med meg, legger Svein Arne til.
Interesse for matlaging
– På kjøkkenet er jeg en ålreit praktiker, men jeg er ingen nyskaper. Jeg evner å lese i en kokebok og svinge kniven, og jeg koser meg veldig når jeg er i den prosessen.
Ann Karin sitter ved siden og kan gå god for det Svein Arne sier. – Når vi inviterer til større selskap er det han som er førstekokk. Jeg følger opp, rydder, og tar oppvasken.
Svein Arne legger til at hun uttaler seg svært så beskjedent. – Etter å ha bodd sammen har vi blitt et godt team som utfyller hverandre.
– Hvilke retter synes du er spesielt morsomt å lage?
– Jeg liker best å lage lokal mat. Rein og lam er fantastiske råvarer. Kamskjell og kveite må også nevnes. Denne type råvarer er fantastisk å jobbe med, men så kan jeg bytte om til italienske råvarer og lage italienskinspirert mat.
Alvorlig sykdom
Svein Arne har vært gjennom en alvorlig sykdomsperiode. Han fikk kreft i mandlene med spredning til lymfene i halsen. Han ble operert ved at de fjernet en muskel i halsen, hvorpå de fjernet mandler og lymfeknuter. Deretter ble det stråling. Han karakteriserer det som en reise til helvete og tilbake igjen.
– Jeg var ferdig med behandlingen i 2005, er symptomfri nå og har vært det i noen år. Jeg har tatt et valg og definert meg som frisk og går ikke til noen kontroll lenger. Det preger meg med smerter og ubehageligheter i hverdagen, men vondt skal vondt fordrives. Jeg tror jeg har et bedre liv når jeg er fysisk aktiv, og til hverdags må jeg velge å si at livet er bra. Det å ha stått på kanten av grava gir noe til livet også, og jeg tror at mange som har vært alvorlig syk blir flinkere til å leve – Man får et nærmere forhold til mennesker rundt seg.
– Kan du gi et eksempel på dette?
– Jeg reiste en gang fra Oslo til Værnes med fly. Over midtgangen sitter en mann som ser på halsen min, han ser at jeg antagelig har vært gjennom det som han selv akkurat nå holder på med. Han åpner seg helt og folkene rundt som hører på samtalen blir helt stille. En rå og sterk samtale. Da vi lander på Værnes tar han rundt meg og tårene renner. En sterk opplevelse og en nær samtale som jeg ville vært foruten hvis jeg ikke hadde vært syk. Det å ha tid til de andre rundt meg. Plutselig fikk jeg tid til barna mine. Tiden ble på en måte viktigere.
– Var du mye sykemeldt i denne perioden?
– Nei ikke mye. Jeg prøvde å stå i jobben. Da jeg var til stråling bodde jeg på radiumhospitalet og prøvde å jobbe derfra også, men da var jeg nokså svak. Kanskje var det mere innbilning at jeg jobbet. Jeg var veldig trassig og nektet å ta inn sondemat eller intravenøst. Jeg brukte to timer på en brødskive på grunn av brannsår i munnen etter all strålingen. Jeg var avmagret og ikke mer enn rundt 50 kg. Det vanskeligste med å være syk var nok den dårlige samvittigheten jeg hadde i forhold til familien. I ettertid tenker jeg at min sykdom har gitt meg en drivkraft til å være aktiv og få utrettet saker og ting i dag som for eksempel drivkraften rundt Rabothytta.
Det blir stille i stua en stund. Samtalen ebber ut, før vi setter strek spør jeg om det er noe mer han har på hjertet.
– Det må bli noe på vegne av naturen. jeg synes vi overforbruker naturen på en del måter, vi tar den bit for bit. Det blir lite igjen av det rotekte og urørte, og vi tyr til lettvinte løsninger og prioriteringer. I et samfunn som i Hemnes eller på Helgeland, så sitter vi på en sjelden natur, også i internasjonal målestokk. Vi kunne tatt noen positive valg på naturens vegne, det ville gjort oss som samfunn og region mer attraktiv.
Jeg reiser meg og takker for meg. Jeg ser Svein Arnes drone som står i hylla for lading. Han skjønner mitt spørsmål som ennå ikke er forløst. – Vil du se drona mi, spør han uanfektet. – Ja, sier jeg begeistret. Sammen går vi ut, vi er begge tidligere vassdragsvesen-barn, og lar oss fascinere og imponeres av det nye teknologiske vidunderet.
Hva disse mener om Svein Arne
# Ingeborg Elvebakk
Svein Arne er en engasjert mann. Han står på for det han mener og tror på. Han ser ingen ting «olekt», men lytter kanskje for lite til andres meninger og ønsker.
Stig Bang
Svein Arne er på sett og vis et flågvét. Han veit mye rart. Det er på langt nær alt som er nyttig, men det er likevel en del som kan brukes til noe. Det er ikke tilfeldig at han sitter i internasjonale fora som er langt framme når det gjelder teknologi.
Han er ganske hàg, som vi sier, nevaflenk hvis du stikker en hammer i handa på ham, eller kanskje helst en skrumaskin. Han er en sånn irriterende fyr som skjærer hullkil-lister rett første gangen.
Svein Arne er kjent for å sette seg hårete mål. Restaureringa av Krokmoen og Rabothytteprosjektet er sånt som få andre ville satt i gang og klart å få gjennomført.
Det er bare å bøye seg i hatten, som det heter.
Ellers er han kvalitetsbevisst. Han kjøper aldri noe uten å ha pløyd forbrukertester og ekspertuttalelser. Som regel kjøper han det som tester best, hvis det ikke er noe som er enda dyrere, for da kjøper han det.
Og så skal de ikke glømmes at han er en trivelig og løyle fyr.
Per Jomar Hoel
Svein Arne har gjort en formidabel innsats for Hemnes Turistforening. Det gjelder Gråfjellhytta, Kjennsvasshytta og sist, men ikke minst Rabothytta. Der har han lagt ned årsverk med gratisarbeid. Motivasjon for å bruke så mye av fritiden sin for andre, er et oppriktig engasjement for å få folk ut i naturen. Han er en ekte folkehelseprofet. Svein Arne setter seg høge, hårete mål. Han er initiativrik, analytisk, arbeidsvillig og resultatorientert. Ingen andre enn han kunne hverken fått idéen eller realisert Rabotprosjektet. Mange flinke medarbeidere i Hemnes Turistforening har selvsagt støttet han. Men med et prosjekt på over 10 millioner kroner, og så stå gjeldfri ett år etter, det forteller at det og må ha vært en god ledelse. I enkelte konfliktsituasjoner så kunne han nok ha utøvd mer smidighet. Det ville ha vært best både for Hemnes Turistforening og andre. Uttalelser som kunne ha virket sårende er for lengst trukket tilbake. Likevel virker det som om noen sår ikke ville gro.
Han Svein Arne bør takkes langt oppover armene for det han har gjort. Han har løftet Hemnes Turistforening flere divisjoner opp. Han har gått i bresjen for å lage et fyrtårn som har fått stor betydning for hele Helgeland. Han har bidratt til at Okstindan har blitt mer kjent og har vært en positiv omdømmebygger for regionen. Jeg tror han har flere idéer så jeg håper at han vil stå på fortsatt. Vi trenger folk med initiativ og visjoner. Han er en av dem.
Christine Trones
Jeg liker Svein Arne Brygfjeld. Jeg kjenner ingen som er så snill som han eller som går så rett på målet som han. Jeg kjenner heller ingen som så til de grader legger folkeskikk til side for å oppnå det de mener er riktig. Jeg liker ofte måten han argumenterer på, eller jeg forstår den, selv om jeg ikke er enig. Men best av alt, han er minst like interessert i mat og vin som det jeg er.
Da jeg var ny som ordfører var jeg på Nordlandskonferansen med hundrevis av mennesker jeg ikke kjente eller ante hvem var. Der opplevde jeg at Svein Arne kom bort til meg, hilste og tok seg av meg. Han introduserte meg for de han kjente, og sørget for å gi meg trygghet og forståelse for minglingens kunst. Han gjør sånne ting, på en usynlig måte løfter han fram de han mener trenger det.
Vi havnet på samme timannsbord under festmiddagen i forbindelse med Bodø bys 200-års jubileum. Midtveis ble vi underholdt av to nydelige småjenter som sang Bodøsanger. Ved enden av bordet satt en person som pratet voldsomt under sangen. Jeg tror alle rundt bordet kjente kraftig irritasjon, men preget av folkeskikk som vi er var det ingen som sa noe. Plutselig reiser Svein Arne seg, tøyer seg fordi alle, og ber mannen holde kjeft mens sangen pågår. Han gjorde det alle hadde lyst til, men som ingen turte.
For meg er dette et eksempel på Svein Arne på godt og ondt, han tar vare på de som trenger det, uten å hevde seg selv, og gir blanke i om det er noen som står tilbake og føler seg litt tråkket på og irettesatt.
Jeg har stor glede av å dele et måltid med han, først og fremst fordi han har stor mat- og vinkunnskap. Jeg har møtt min overmann når det gjelder mat og vin, og det er det ikke ofte at jeg innrømmer at jeg gjør. Man serverer ikke en daff riesling til den mannen, og tror at det går upåaktet hen.
Helt på tampen. Han er genial festtaler. Jeg glemmer aldri «Fransk Aften» i Korgen, der han holdt tiårets tale. Med humor, bravur, og eleganse gjennomgikk han all den motgang byggeprosjekt Rabothytta hadde møtt, uten at det ble kleint eller ubehagelig å høre på. Dette krever talekunst, en talekunst få personer behersker.
