Mange mennesker i Hemnes ble på hvert sitt vis involvert i raset som gikk på Finni for tjue år siden. En av disse var Hilde Linda Bjørkheim som var en av de nærmeste naboene til Finnistranda.
– Det var en sjeldent nydelig sommerdag. Sola skinte og det var tilstelning med mange folk på stranda på ettermiddagen. Rundt huset der jeg bodde i Varpen på Finni var det masse anleggsvirksomhet. Tungtransport hadde passert opp og ned Stasjonsveien i «evigheter» og det var virkelig som å bo midt i et anleggsområde. På stasjonsområdet oppom huset var det en brakkerigg hvor mange arbeidere bodde, og der stod en stor industrihall med maskiner og sånt, forteller Hilde Linda Bjørkheim fra Korgen, som tar leserne med tjue år tilbake i tid, til dagen da katastrofen inntraff.
Sildestim på fjorden
– På ettermiddagen denne varme dagen ruslet jeg opp på stasjonsområdet og tok meg en kopp kaffe sammen med en bekjent. Vi tok med oss kaffe og satte oss litt utpå bakkekanten og såg utover stranda og fjorden. Jeg ble gjort oppmerksom på av min venninne at det boblet så masse, masse, ganske langt ute på fjorden. Det minnet om en sildestim, men det syns vi var rart. Vi satt og undret oss over dette fenomenet. Ikke før senere forstod jeg at det kunne være noe helt annet vi så opptakten til. Vi undret oss over mengden av disse boblene som det kralet av i vannet. Etter kafferasten tok vi avskjed med hverandre og jeg ruslet det lille stykket hjem igjen.
Dur og drønn
Hilde Linda ønsker ikke å framheve sin historie som mer spesiell enn noen andre sine historier om denne spesielle kvelden og natta, men har likevel sagt ja til å fortelle.
– Det hendte smått at jeg tok meg en kjøretur alene seint på kveld for å lufte meg når ungene var lagt seg. Noen ganger dro jeg til stranda og satte meg og filosoferte alene. Denne nydelige varme kvelden var gått over til tidlig natt og jeg fant jeg ut at jeg skulle ta meg en kjøretur. I det jeg kom til krysset ut på E6 hørte jeg at det duret og drønnet, og jeg husker at jeg undret meg over at de virkelig holdt sprenging SÅ seint? Jeg spekulerte på om jeg skulle kjøre til Finni eller om jeg skulle mot Bjerka. I siste sekund valgte jeg å svinge ut på E6-en mot Bjerka. Jeg møtte en bil like etterpå som var på tur nordover mot Finni. Det skulle vise seg å være bilen til en av de som omkom. Drønnet jeg hadde hørt, var nok fra raset. Jeg grøsser ennå når jeg tenker på dette tilsynelatende tilfeldige valget mitt om å svinge sørover ut på E6. Fortsatt var det en nydelig, lys sommernatt, og da jeg kom hjem igjen etter ei lita stund så ser jeg at det ligger mye rart på fjorden før jeg kom til Nyholmen. Jeg fikk det ikke til å stemme. Merkelig at det flyter så mye på fjorden nå når været er så vakkert?! Det er jo ingen storm, tenkte jeg. Jeg møtte ambulansen og politiet rett nedenfor huset der jeg bodde og jeg ble vettskremt. Jeg stoppet og snakket med dem, og noen fortalte at veien hadde raset ut, og at ett hus var ført på fjorden og det andre var på tur samme vei. Fremdeles forstod jeg ikke omfanget av det som hadde skjedd. Jeg var innom heime en sving, og dro etterhvert opp på stasjonen og såg utover rasområdet. Et helt surrealistisk syn møtte oss som var der. Det som før var ei nydelig strand og en vei og et boligområde var bokstavelig talt «sunket i jorda» og det gjenstod bare et massivt leirekrater fra stasjonsområdet og nedover bakken. Mine naboer og venner var blitt borte. En stor industrihall med masse maskiner var blitt borte. Det var et grusomt og uforståelig syn. Det glemmer jeg aldri, sier Hilde Linda og blir litt fraværende i blikket ei stund. Det er tydelig at det fortsatt så lang tid etterpå gjør inntrykk å gå tilbake i minnene til natta da raset gikk. Hun fortsetter:
Hverdagen etterpå
– Tida etterpå gikk på et merkelig vis. Karl Bernhard Opstad dro fram og tilbake foran huset der jeg bodde med skyssbåten sin som la til på flytebrygge på Nyholmen. De som ikke tok båten gikk fra Varpen via en sti gjennom skogen fram til Tuvsletta for å komme seg. Folk kjørte til Nyholmen, Varpen og stasjonen for å parkere bilene sine. Folk måtte til Mo og Hemnes på arbeid, og noen måtte andre veien. Pendlerbiler ble ordnet og ble stående på Finni-sida, og noen hadde biler på Varpen-sida. Slik kom folk seg i mellom. Etterhvert gikk også vi over stasjonen og til Tuvsletta for å komme oss til Finni. Denne trafikken av mennesker rundt hjemmet ble daglige påminninger om det fæle som hadde skjedd, og som synliggjorde så tydelig at katastrofen påvirket utrolig mange. Letefartøy i full aktivitet på fjorden gikk også natt og dag utenfor stuevinduene. Denne katastrofen var jo ikke minst veldig skremmende for ungene. Det var akkurat blitt skoleslutt hvor de små var dratt hver til sitt for sommeren, men etter raset var det flere samlinger på samfunnshuset i bygda som ivaretok folk i sjokk og i sorg. Slik felles minnestund og informasjonsmøter samlet folket i sorgen. Mine barn var 6 og 9 år gamle da, og de mistet folk som de var vokst opp med som naboer. Tiden etterpå handlet en del om å trygge dem. Men forøvrig er mange helt konkrete ting borte for meg. F.eks. hvordan vi ordnet oss med skyss og slikt, hvordan ungene kom seg forbi anleggsområdet og til skolen igjen ved skolestart, når ble tunnellen og veien åpnet for trafikk igjen og sånt, undrer Hilde Linda seg.
Sjokk og sorg
– Det jeg lettest kan fornemme nå 20 år etterpå er følelsene jeg hadde da. Sjokk, vantro, sorg. Sorgen over at mine naboer og venner var blitt borte i raset, og også det at dette berørte hele Norge som i praksis ble delt i to på sekunder. Det å være blant de nærmeste naboene til dette var veldig sterkt. Jeg vil likevel igjen presisere at mine følelser og belastninger i dette var ingenting mot de pårørende som stod midt oppi dette, de som ble direkte berørt ved å miste sine kjære, avslutter Hilde Linda ettertenksomt.
