Norsk helsevesen er et av verdens beste. Slik oppfatter jeg i hvert fall Bent Høie og andre åndshøvdinger som tilhører posisjonen.
Det må her innskytes at jeg blir noe i villrede når jeg registrere at synet på helsekøens omfang er sterkt sprikende mellom posisjon og opposisjon. Her har jeg registrert en forskjell på 40 000 personer mellom statsminister Erna og påtroppende landsfader Jonas. Kanskje det er flere enn lærerne som trenger påbygging i rekning.
Nå er jeg i den situasjonen at jeg, uvisst av hvilken grunn, har vært skånet for utstrakt bruk av helsevesenet så langt i livet. Tanken på at jeg må være gudenes yndling har slått meg, men andre disposisjon fra Fru Fortuna får meg fort til å forlate denne teorien.
Men det har jo forekommet situasjoner der jeg har valgt å søke medisinsk bistand for en nærmere vurdering av sider ved mitt jordiske hylster. I så måte husker jeg at jeg en gang oppsøkte min daværende fastlege. Denne ga uttrykk for bekymring for det utslaget som kom fram da han målte mitt blodtrykk. Medisinmannen tok dette på så stort alvor at han rekvirerte en døgnkontinuerlig overvåking av blodtrykket ved et av våre lokalsykehus.
Ventetiden på slik kontroll var ikke nervepirrende lang. Etter relativt kort tid fikk jeg innkalling til fastlege for å bli gjort kjent med de funn som var gjort. Jeg møtte fram til avtalt tid, og etter de obligatoriske fraser om hvordan jeg følte meg gikk legen i gang med en nærmer gransking av min epikrise.
Denne må har vært ganske dyster lesning sett fra min side. For plutselig gjorde legen meg i klare ordelag oppmerksom på at: Dette er det verste jeg har sett. Du burde ha vært død.
Diagnosen stemte dårlig med min oppfatning av situasjonen, så jeg måtte klype meg i armen for å bli sikker på at jeg var våken. Jeg kunne fort fastslå at legens tolkning av min død var sterkt misvisende.
Legen forordnet noe piller, og jeg var ute av denne helsekøen.
Så er jeg usikker på hvordan helsekøen skal beregnes i dette tilfelle. Sto jeg i samme helsekø fra den datoen jeg først opp søkte fastlegen til jeg sto med blotrykkdempende piller i handa? Eller startet jeg i en ny kø etter besøket ved lokalsykehuset for å vente på å få resultatet hos fastlegen?
Når åndskapasiteter som Solberg og Gard Støre har ulik oppfatning er det vel forståelig at en middels kapasitet på området føler seg usikker.
Et annet eksempel er da jeg følte på sviktende oksygenopptak ved moderate anstrengelser. Etter å ha forelagt min fastlege mine betenkeligheter, ble leg sendt til videre utredning, først ved et lokalsykehus. Her ble det en økt på ergometersykkel med tilhørende måling av oksygenopptak, puls, blodtrykk og kanskje mer. Legen som overvåket det hele, virket rimelig fornøyd, men da han var av den yngre garde konsulterte han tyngre ekspertise. Det følte jeg som betryggende.
Resultatet ble imidlertid videre utredning ved en høgere instans. Jeg fikk beskjed om å dra heim og vente på innkalling.
Det gikk ganske lang tid før jeg hørte noe om videre tiltak, men min tilstand var slik at jeg følte ingen engstelse. Situasjonen kunne jo ha ledet til bekymring, men jeg var relativt komfortabel med den. Noen ganger bør man jo sette sin lit til høgere makter.
Når det gjelder min livstro så er jeg så absolutt ikke ateist selv om min filosofi neppe ville oppnådd laud ved menighetsfakultet. Så jeg tok det hele med fatning.
Etter noen måneder fikk jeg omsider innkalling til et mellomtrinn på den medisinske skalaen. Ved frammøte fikk jeg en kort innføring i planene for meg. I korte trekk gikk det ut på videre aktivitet på ergometersykkel og røntgenfotografering for å fastslå om blodpumpen gjorde skikkelig arbeid. Nytt var det at radioaktivt materiale skulle tilsettes blodet. Jeg mener man snakket om kontrastvæske.
Da jeg nevnte det med radioaktivt stoff for kvinnen som Herren i en fjern fortid skjenket meg, var reaksjonen at jeg kom til å bli selvlysende. Jeg måtte bare svare at det kanskje var på tide at jeg ble et lyspunkt for nærmiljøet.
Utredningen av min medisinske tilstand ble ikke avsluttet på mellomnivået, jeg ble ekspedert videre til høgeste nivå innen fagfeltet. Her holdt det ikke med radioaktivitet og utvendig røntgen. Etter et kort forarbeid, inklusive bedøvelse i mitt høyre handledd utført av stilige pleiersker, kom overlegen inn og ga meg en kort og forståelig innføring i hva som foresto.
Han skulle gå inn med en sonde i handleddet og føre den opp gjennom rørsystemet til hjerte for evt. å avsløre uregelmessigheter. Jeg kan ikke trives med fremmedlegemer i kroppen så jeg ble noe betenkt. Mannen i kvit frakk hadde nok sett liknende reaksjoner før for han beroliget meg med at det kom til å gå fint. Og at det ikke kom til å gjøre noe ondt. Han visste hva han snakket om. Det mest ubehagelig med hele seremonien var da jeg fjernet plaster over nålestikket for blodprøven.
Undersøkelsen avdekket at det måtte settes inn to stenter i systemet for å lette blodsirkulasjonen. Og det ble gjort samtidig med at man var på de traktene.
Hva slags materiale de omtalte stentene er lagd av er jeg usikker på. Så ved første flytur etter hendelse var jeg spent på om de kunne gjøre utslag i sikkerhetskontrollen. Jeg kom fint gjennom uten utslag. Så systemet tar klart høyde for folk i min situasjon.
Utførende lege var meget forståelsesfull. Da jeg fortalte om min unike interesse for video, og ba om en kopi videoopptakene som viser deler av mitt indre fikk jeg positivt svar.
Nå kan jeg sitte å se på video av hjerterytme og sondens bevegelser i systemet. Alene. Dama som jeg har felles postkasse med, har avslått alle tilbud om å overvære en framsyning.
Nå stiller jeg spørsmål om hvor mange helsekøer har jeg vært innom fra mitt besøk hos fastlegen og til jeg nå kan sitte og se på sondens ferd i mitt indre.
Jeg vurdert å forelegge Erna og Jonas problemet. Men har slått fra meg tanken. Det er vel tvilsomt om jeg ville ha fått en entydig avklaring.
