Så kom det årlige, ventede og fryktet øyeblikk. Fra andre siden av frokostbordet falt dommen ? noe betinget riktignok: Dersom det blir høvelig tørrvær må vi ta plenen på mandag. Altså bare en mulighet, jeg måtte håpe på værgudene. Ved første anledning konsulterte jeg YR.no. Her viste det seg fort at de som styrere været har en stor grad av selvstendighet når det gjelder å ta hensyn til mine ønsker. Det var meldt strålende sol på mandag, og det slo til.
Så det var bare å ruste seg til den mest idiotiske, utrivelige og totalt hensiktsløse oppgave som en huseier må gjennom. Det er meg komplett umulig å forstå hvilke livskvaliteter som går tapt selv om det ligger noen lauvblad fra de lokale trærne på plenen. Det har derimot en liten positiv virkning, det sinker gressveksten litt og reduserer dermed behovet for plenklipping utover sommeren.
Nå er det slik at vår meget beskjedne hage er utstyrt med noe få buskvekster, for meg helt uvisst av hvilken grunn. Det gjelder noen få vekster av siviliserte arter som solbær, rips og syriner. Og så har vi i tillegg en folkefiende som smykker seg med navnet nypebusk. Normalt har jeg ærbødighet og respekt for skaperverket, men når det gjelder nypebusken så har tydeligvis skaperen hatt en dårlig dag på jobben. For busken er utstyrt med pigger som gjør den utilnærmelig for folk med vanlig smerteterskel.
Det har forundret meg at ingen i forsvaret har oppdaget nypebuskens egenskaper, og innlemmet den som en del av de våpen som er til rådighet i tilfelle en væpnet konflikt skulle oppstå. Kanskje forklaringen ligger i at slike torturvåpen settes på linje med klasevåpen og nervegass.
Alle våre buskvekster har en formeringsevne som gjør det nødvendig med en beskjæring helst hvert år. Tidsmessig kombineres slik beskjæring med det å rake plenen, men beskjæringen ligger heldigvis utenfor mitt kompetanseområde. Det å transportere bort alt avfall hører med til min del av hagefornyelsen. Da jeg var kommet et stykke på veg med å rake plenen kunne jeg konstatere noen hauger med avskårne busker, derav noen fra nypebuskene.
Ved tidligere anledninger har jeg prøvd meg med forhandlinger om en deling av ansvaret for å transportere bort de folkevonde greinene fra nypebuskene, men uten særlig suksess. Jeg blir bare møtt med det utspekulerte argument at: Men jeg har ikke styrke nok. Vi stakkars store sterke karer har ikke noe å stille opp med mot slik kvinnelig list. Det er bare å iføre seg høgeste grad av tilgjengelig panserutstyr, og gå i gang.
Jeg husker jo også Herrens noe kryptiske lovnad om at du skal være lydig mot hustru og andre foresatte, så skal det gå deg vel og du skal leve lenge i landet.
Jobben med å rake og kjøre bor avfallet er en engangsforeteelse hvert år så den er til å leve med. Jeg pleier å motivere meg med at når jobben er utført så skal jeg få en belønning i form av to grillbein fra Harrys varmdisk på COOP. Det fungerer godt.
Verre og mer langsiktig er klipping av plenen ? det arbeide går over så å si hele sommeren. Verst er det i starten på sommeren. Da er veksten så enorm at det føles som at det går bare timer mellom hver gang klipperen må hentes ut. I den mest intense vekstsesongen er jeg overbevist om at de som har sitt levebrød tilknyttet markens grøde kommer til å oppleve et kronår. Et lyspunkt er at jeg kjenner naturen såpass godt som jeg gjør. Den intense veksten avtar utover sommeren, og dette bidrar i stor grad til at jeg holder ut.
Behovet for frekvens på klippingen er sterkt avhengig av den enkeltes forhold til litt fyldig plen. Og her kommer nok nærmiljøet sterkt inn, og kan være en utfordring i harmonisk samkvem. Naboer som i alle andre hensyn er helt ukompliserte å omgås, kan være en utfordring når det gjelder å sette standard for hvor langt gresset bør være på plenen. Vi kan jo ikke skille oss ut fra omgivelsene ved å ha en plen som virker ustelt sammenlignet med naboene.
En god hjelp til å holde livsmotet oppe er vissheten om at om få måneder så kommer naturen meg til unnsetning. Da kommer snøen og dekker til all elendighet med et fint kvitt rent teppe med snø. Da kan jeg ta ut snøfreseren og gjøre et meningsfylt og trivelig arbeid.
Kom høst du kvite fine————–.
