Det finnes mange hverdagsmennesker som har bidratt til stor nytte for samfunnet uten at deres navn er risset inn med gullbokstaver. Gulle Kristiansen som fant malmforekomsten i Bleikvasslia er en av dem.
Det er en klar og fin høstdag midt i september. Høgt til fjells begynner man å merke at sommeren er på hell. Naturen begynner å kle seg i de vakre fargene som er vanlige på denne tida av året, og rypa viser små kvite flekker når den blir skremt opp. Det er onsdag den 10. september 1952.
I Grønfjellet nord for Leirskardalen i nåværende Hemnes kommune går to mann. Den ene er den 84 år gamle skjerperen Gulle Kristiansen fra Korgen. I yngre dager drev han småbruket Budalsbakken mellom Korgen og Bjerka. Han og samboer Anna Larsen hadde en datter.
Med seg i dag har han den langt yngre Helge Holstad som er i 30-årene.
SMÅBRUKER OG SKJERPER
Skjerping har vært Gulle sin store lidenskap gjennom hele hans voksne liv, og det er skjerping son er formålet med turen som de to har lagt ut på i dag. De skal undersøke videre et funn som er gjort tidligere. Gulle har stor tro på at Grønfjellet inneholder store rikdommer. Han pleide å si at kalven var ved Bleikvassli Gruber, men kua befinner seg i Grønfjellet.
Han har tilbragt så mye av sin tid til skjerping at småbruket hans ikke bestandig har framstått som et mønsterbruk. Til tider har han lagt for dagen stor kreativitet for å berge seg unna utpantinger.
Etter å ha drevet med skjerping i en mannsalder rundt om i fjellene, er Gulle blitt en meget erfaren friluftsmann. Folk som kjenner han, har imidlertid registrert hendelser som får dem til å tvile på hans steds- og retningssans. En gang han var på skjerping i fjellene rundt Bleikvatnet, kom han innom på Smalsundmoen på turen heim. Da han skulle videre ned til Fjeldavlien, fikk brødrene John og Olav i oppdrag å følge han et stykke på vegen. På turen nedover benyttet han anledningen til å undersøke grunnen med tanke på malmforekomster. Han grov i lausmasser og slo laus en stein fra en berghammer. Denne steinen tok han med seg for å vurdere den nærmere.
BLEIKVASSLI GRUBER AS
Av de funn som Gulle Kristiansen har gjort og som har vist seg å være av verdi, er malmforkomsten mellom Bleikvatnet og Lille Bleikvatnet i Bleikvasslia. Her har det vært prøvedrift som viser at forekomsten er svært verdifull med sikte på utvinning av bly, sink og kis. Det er nå satt i gang ordinær drift på forekomsten, men Gulle nyter lite godt av det funnet han i sin tid gjorde.
Den formelle oppstartingen av Bleikvassli Gruber ble markert med en høytidelighet høsten 1952 ved gruva der mange prominente gjester var til stede. Gulle Kristiansen deltok også i feiringen, der han i likhet med mange andre holdt tale. Daværende ordfører Hellbekkmo siterte i sin tale hva skjerperen hadde sagt tidligere, nemlig at «Norges fjeld skal betale Norges gjeld».
Når vi nå i dag vet at våre oljerikdommer befinner seg i fjell, så er det klart at denne uttalelsen fikk større rett enn noen kunne ane den gang.
Det å få registrert et skjerp- en muting – krevde ressurser såvel økonomisk som kunnskap om det offentlig. Blant vanlige landsens folk var det en betydelig respekt for offentlige autoriteter som gjorde seg gjeldende. Gulle kom aldri så langt at han fikk registrert malmfunnet i Bleikvasslia på seg. Det ble registrert en forekomst den 27.12 1916 på Ro med tillatelse til å ta ut 1 mill tonn rågods totalt. Dette kan være den forekomsten som Bleikvassli Gruber AS senere ble drevet på, men dette kan ikke fastsettes med sikkerhet. Det hevdes at Gulle fikk en dress som godtgjørelse for de rettigheter som han solgte. Blant Gulle sine sambygdinger er det en klar oppfatning at han ble lurt, og det rår irritasjon og gremmelse over den måten han ble behandlet på.
LETEAKSJONEN
Oppe i Grønfjellet blir de to malmleterne enige om at de skal skille lag. Gulle føler behov for å kvile seg litt så han ber Helge gå i forvegen til skjerpet, så skal han komme etter. Helge gjør som avtalt. Han går til skjerpet og tar til med de gjøremålene som de to var enige om. Tida går uten at Gulle kommer til skjerpet som avtalt, og ved ett-tida synes Helge at det begynner å bli merkelig. Han går tilbake i retning det stedet han og Gulle skilte lag
Da Helge kommer tilbake til det avtalte møtestedet, finner han ikke Gulle der. Tvilen på Gulles retningssans dukker opp i Helges bevissthet. Han tar til å lete i området rundt, mens han hoier og roper for å påkalle Gulles oppmerksomhet. Han driver på med dette til høstmørket siger på.
Fortvilelsen blir større og større, men utpå kvelden innser han at han må gi opp og heller mobilisere mer folk neste dag.
Neste dag arrangeres det storstilt leteaksjon, bygdafolket samles og går manngard i området der Gulle var da han og Helge skilte lag. Etter hvert går letemannskapene nordover mot Vekthaugen. De vurderer om de skal gå mot Målvatnet, men de har hatt en lang og anstrengende dag så de er trette og slitne og all nista er oppspist. Kvelden nærmer seg, og selv om det er fint høstvær innser folkene at de må gi opp for dagen. Så de går ned mot Ånonlia. Letingen er resultatløs denne dagen. Neste dag fortsetter letingen der alle som har mulighet deltar som frivillige, men også denne dagen går uten noe resultat. Letingen fortsetter med store mannskapsstyrker også fredag og lørdag uten at Gulle blir funnet.
Søndag den 14. september blir leteområdet utvidet til også å omfatte terrenget på sørsida av Målvatnet. Været har slått om til kaldt og surt høstvær med sludd i lufta, men letemannskapene forsetter sin søking. Torleif Bakken og Johan Bjerkadal er blant de som deltar i leitingen i dette området. Så blir de to oppmerksomme på noe som vekker deres interesse, og ganske riktig. Halvt skjult mellom to ganske store steiner, og derfor godt kamuflert i terrenget finner de Gulle. For seint. Men ikke mye. En rask vurdering forteller at kroppstemperaturen ikke er helt borte.
Videre undersøkelser av terrenget der han ble funnet viser at han har forsøkt å holde varmen ved å gå rundt ei bjerk mens han han holdt rundt den med den ene hånden. Spor i bakken viser også at han har gravd en grop mellom noen steiner, og det var tydelig at han hadde tilbrakt en tid der i forsøk på å gjøre opp varme..
Målvatnet ligger langt fra det stedet der Gulle og Helge skilte lag fire døgn før Gulle ble funnet, og det er til dels svært krevende terreng mellom de to stedene. Det er ufattelig at han greide å forsere dette terrenget.
Gulle Kristiansen ble gravlagt på Korgen kirkegård den 24.september 1952.
Med tanke på den betydning hans funn av malmforekomsten i Bleikvasslia har hatt for samfunnet er det uforståelig at hans innsats ikke er mer markert.
