Året er 1922, det er november. I et stort hvitt hus på Hemnesberget, kjent for mange som «Myhrerhuset» blir et lite guttebarn født. Barnet får navnet Thorleif Hake Myhrer.
Sitat 1: I de dager, var det ikke slik at man gikk på et apotek for å få tak i det man trengte for å hjelpe syke dyr. Thorleif Myhrer
Sitat 2: Jeg hadde lært så mye hos far, og følte meg nærmest som en dyrlege og var klar for det, det var fortsatt planen min. Thorleif Myhrer
Sitat 3: Pappa var dratt i krigen, mor var alene med meg og dyra. Kitty Mediå
Sitat 4: Kristine var med med fra begynnelsen på livet mitt. Kitty Mediå
Sitat 5: Joda jeg sendte inn skjemaet og glemte bort hele greia. Thorleif Myhrer
Sitat: 6: Jeg var ved laboratoriet i 25 år. Her var det en liten gruppe som absolutt ville ha meg med på å bygge verdens største vitenskapelige atomknuser. Thorleif Myhrer
Sitat 7: Vi er nok på mange måter ulike, men vi har det veldig godt i lag. Kitty Mediå
Sitat 8 : Nå er vi glade for å ha et sted på Hemnesberget å innlosjere oss på om sommeren. Oddmar Nogi Sjåvik
Sitat 9: Det vil naturligvis være en stor jobb med å restaurere og bevare huset på en god og respektfull måte, men vi har heldigvis tiden til hjelp. Oddmar Nogi Sjåvik
–––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––-
Det som den gangen som var en liten gutt har nå fylt 93 år.
– På dåpsattesten står det Thorleif med h, men med Amerikansk uttalelse ville det ikke klinget likt som i Norge, det blir mer som som thhhhårleif, derfor bruker jeg ikke den h`n der borte, men skriver Torleif.
Thorleif har bodd «over there», altså i Amerika i mange mange år. Når Avisa Hemnes utsending møter han, er han på langtidsferie nyter gode dager og enkel livsstil på Nylund i Sætern i Hemnes sammen med kjæresten sin, Kitty Mediå.
Historisk sus
Den lille stua på Nylund der de to huserer, ligger som en oase fra tider som har passert like ved en forholdsvis travel RV 808 mellom Finneidfjord og Hemnesberget. Nesten usynlig for de som reiser forbi, om man ikke kikker ekstra godt etter. Verdens kjas og mas synes langt unna i det øyeblikket stien opp til huset bestiges. Stemningen tiltar når foten settes over dørkanten. Her er alt som det en gang var. Det moderne interiørordet «rustikk» får en annen dimensjon-det er ekte, virkelig og nært.
– Huset er Kittys barndomshjem, det er hundre år. Her har vi ikke innlagt, men utlagt vann forteller Thorleif lattermildt, mens Kitty viser vannkilden i form av en krane ved inngangspartiet. Et sjarmerende godt gammeldags utedo befinner seg rødmalt inne ved skogkanten i selskap med et gammelt, men like velholdt båtbyggerskøt.
– Her ble jeg født og her var jeg til jeg som ung flyttet hjemmefra, forteller Kitty.
Opplært som man er til å ikke spørre om damers alder, lar journalisten høflig det være, men spørsmålet blir ikke hengende i luften;
– Jeg er 84 år, og det skjemmest jeg ikke av kommer det kontant og skrattende, fra den alderløse Kitty.
Thorleif og Kitty husker en annerledes hverdag enn den vi i vårt moderne samfunn er vant med. Tidsreisen starter.
Barndom
Thorleif vokste opp på Hemnesberget sammen med storesøster Arnhild, lillebror Erling og foreldrene Åsta og Arnt. De tre barna kom som perler på en snor i løpet av 4 år. Arnt Myhrer var dyrlege og viden kjent for sin kunnskap og sitt lag med dyr. Thorleif var ikke store karen da han begynte i lære hos sin far. Faget fenget han, drømmen var å bli dyrlege selv en dag.
– I de dager, var det ikke slik at man gikk på et apotek for å få tak i det man trengte for å hjelpe syke dyr, for apotek fantes ikke. Den gangen blandet dyrlegene selv medisinen på sitt eget hjemmekontor. Far blandet medisiner etter oppskrifter som dyrleger hadde utviklet og prøvd opp gjennom årene. Her lærte jeg meg tidlig å se i mikroskop etter bakterier og parasitten trikiner for å nevne noe, den som man kan finne hos gris, forklares det for det skrivende besøket.
– Jeg jobbet ofte på kontoret, og var med far på alle mulige slags oppdrag.
Med Hemnesberget som utgangspunkt hadde dyrlege Myhrer ingen snarvei til jobben sin. Dyrlegedistrikt favnet vidt omkring som nordlige Røssvatn, Bleikvasslia, Korgen, svenskegrensen i øst, Sandnessjøen, Træna i vest, og helt til Ørnes. Det som ble kalt Nordre Helgeland distrikt.
– Dette var fars arbeidsområde i 50 år, forteller Thorleif.
Her var det ikke snakk om hverken kortreist det ene eller andre. Hver tirsdag hadde dyrlegen kontordag på Mo. Før det ble vei dit, benyttet Myhrer båtskyss for å komme seg til Rana. Kledd for alskens vær og vind la den voksne og unge Myhrer utallige ganger avgårde.
– Øyene langs kysten er i seg selv tallrike. Det var gjerne slik at det ble avtalt et oppsamlingssted, der bøndene for eksempel kunne komme for å få hestene sine kastrert. Utover det var far på hjemmebesøk overalt og hjalp alle slags husdyr med forskjellige plager og sykdommer. Det var kyr, hester, griser, høns, katter og hunder og alle hadde som regel navn. Jeg minnes så godt en gang, da en «Dagros» hadde blitt kjempesyk etter å ha kalvet, hun bare lå der og så død ut i båsen. Juret ble pumpet opp med noe som så ut som en sykkelpumpe, og når det var gjort sa far at vi kunne ta oss en pause å gå inn. Kona på gården så forferdet ut, men stelte i stand kaffe. Karfolket røkte på snaddene sine og pratet om løst og fast. Alle tenkte nok sitt om denne «merkelige» behandlingen, så sa far at nå var det på tide å gå ut. Når vi kom ut stod Dagros der og så langt sprekere ut, det ble stor lykke og glede. Dagros hadde hatt kalvesyke, og når juret ble pumpet opp, trykket luften i juret blodet tilbake til kroppen.
Minnene er mange, historiene mangfoldige og fargerike. Thorleif forteller som om det var i går det hele hendte, det er lett å reise med.
– Til besøkene langs kysten leide far lugar på skøyta hos Oluf Jonsen i 20- årene, og Tomas Mathisen på 30-tallet. Hver vår måtte lugaren ombord utrustes med nødvendig utstyr for disse besøkene. Jeg fikk være med på noen av turene, en gang var hele familien med. Det var spennende. Kona til Mathisen pleide å ta seg av matstellet ombord. I begynnelsen av sitt virke syklet far innlands. Utstyret han måtte ha med seg var ofte veldig tungt. Det ble også brukt hest og vogn. Jeg minnes en rand av gress midt i veien og at det gjerne lå hestebæsj i alt det grønne, mens vi humpet i vei, forteller Thorleif.
Borte er grønne render og klatter med liflige dufter avlevert som friske visittkort fra arbeidsomme gamper, asfalt og raske biler har for lengst overtatt.
– Hesten var den viktigste arbeidskraften på den tida, det var før den mekaniske hesten, traktoren ble vanlig. Nå til dags er det sjelden å se en arbeidshest i drift. I 1920 kjøpte far seg en motorsykkel, men det var langt i fra ordentlige veier til alle stedene som skulle besøkes. I 1930 kjøpte han sin første bil, forteller Thorleif.
Krigen kommer
Thorleif vokste seg stor, lang og sterk. Etter et år i tredje middelskole i Mosjøen, ble Steinkjer valgt for å ta gymnaset, der var han fra 1939 til 1942. Dyrlegedrømmen var fortsatt det store målet. Våren 1940 kom krigen.
– Jeg hadde lært så mye hos far, og følte meg nærmest som en dyrlege og var klar for det, det var fortsatt planen min.
Den unge gymnasten er 17 år og langt hjemmefra når Norge okkuperes av fremmede makter.
– Joda, jeg så da de bombet Steinkjer, det skjedde mens jeg var der.
– Ble du redd…?
– Vi var jo ikke vant til slikt, og viste ikke hva som ville hende fra dag til dag, og måtte juster oss etter det nye livet. Jeg kom meg på en buss på vei nordover.
På Nylund i Hemnes der Kitty og foreldrene Hans Lauvbakk og Gudrun Lauvbakk Nylund bodde, fikk de også merke krigens herjinger på nært hold. Kitty var 9 år og ei lita jente.
– Pappa var dratt i krigen, mor var alene med meg og dyra. De hadde ikke flere barn, det var bare oss. Jeg ble sendt sammen med noen naboer til andre siden av fjorden når de bombet her omkring, der oppholdt vi oss i tunnelene. Mamma valgte å være hjemme å ta seg av dyra. Grønnvikmoen, rett overfor huset her ble truffet, heldigvis traff det ikke hjemmet vårt. Fremdeles er det hull i bakken etter bomben, forteller Kitty.
Krigen og dens synlige og usynlige merker synes med et så håndgripelig nært for gjesten…
Dagliglivet
Tyskerne tok seg ikke bare inn over land, men også hjem.
– Soldatene holdt hus på her på Nylund hos oss noen uker. At de ikke ble lengre tror jeg var fordi de syns det var så liten plass, forteller en tankefull Kitty.
Tyskerne tok seg også til rette hjemme hos Myhrer på Hemnesberget. Thorleif selv dro etterhvert fra Steinkjer til Sætern og ble Kittys store helt.
– Her hadde jeg slekt og her kunne jeg gjemme meg bort og være «usynlig» Kitty diltet etter meg hele tiden mens jeg arbeidet, som en liten hund, ler Thorleif.
? Vanlige folk måtte leve side om side med tyskerne. Jorda måtte dyrkes og mat måtte skaffes. Vi kunne ikke tillate oss å stoppe opp, men måtte fortsette. Det var ikke alle som hadde gård, og tilgang på melk, kjøtt og korn. Maten ble etterhvert rasjonert, og vi måtte gå med pass som sa hvem vi var og hvor vi hørte hjemme. Det var harde tider for folk, og vi pleide å lure med oss mat forbi tyskerne til de som ikke hadde så mye selv, minnes Thorleif.
En annen som sørget for at dagliglivets gjøremål gikk avbrutt, var Klemet Persons datter, Kristine Klemetsen. Kristine kom fra Leirskardalen som breier til Oppigarden hos Anton og Kristine Sæther.
– Når andre gjemte seg, holdt Kristine stand! Hun gikk fra Sætern til Finneidfjord morgen og kveld for å melke kyrne på gårdene langs ruta. Tyskerne lot henne være i fred, de hadde respekt for henne! Hun var ikke så stor av vekst, men hadde en helt egne utstråling og enormt med energi, forteller Kitty, med en stemme full av kjærlighet og beundring.
– Kristine var med med fra begynnelsen på livet mitt. Jeg var bare 5 mark, noe som tilsvarer bortimot en kilo og på lengde med en bordkniv da jeg kom til verden. Den eneste som turte å ta i meg før mamma kom seg på føttene og kunne begynne å stelle meg selv, var Kristine.
Det var mye skog i Sætern, og Kittys bestefar Edvard Nylund, fikk bygget et krypinn til Kristine.
– Hun var utrolig seig og sterk til å arbeide. Jeg besøkte henne ofte, jeg var så glad i henne. Hun pleide å gi meg kamferdrops om hun hadde det, eller disse små mariekjeksene som vi hadde før i tiden. Var det fritt for de også så fikk jeg en sukkerbit med en dråpe nafta på, det var så godt.
Godteritilbudet i lettvinthetens tidsalder farer gjennom hodet på journalisten. En sjokolade ble fortært på veien til Nylund og en timestid etter huskes den knapt…
– Det var mye hardt arbeid, gresset måtte slåes helt ned i fjæresteinene. Det var vanlig at vi samlet våt torv som vi tørket. Når den var tørr, knuste vi den og hadde det som strø bak dyrene. Den var genial, den sugde opp alt som var vått og fuktig, minnes Thorleif.
# På flukt
På bygda og gårdene var det vanlig å treske korn. Et arbeid som måtte gjøres, krigsårene var intet unntak.
– Ved nyttårstiden 1945 holdt vi på med dette og jeg var uforsiktig og fikk i meg veldig mye støv. Etterhvert ble jeg fryktelig dårlig, jeg hadde fått lungebetennelse. En natt da jeg var på det verste var jeg hjemme hos mine foreldre på Hemnesberget. Feberen raste i kroppen. Far vekket meg og sa at vi måtte få meg ut av huset så fort som mulig, for tyskerne eller om det var nazistene, skulle komme å hente meg neste dag. Jeg minnes at mor stod på kjøkkenet og laget nistepakke til meg som jeg fikk med meg i rompetaska. Jeg ble kjørt til øverst i Bjerkadalen. Herifra gikk jeg på ski til Johan i Målvatn. Det var en skikkelig ful stormnatt. Hos Johan hvilte jeg noen timer. Johan ville ikke at jeg skulle dra, og ba meg la være, men på godværsdager var det østeriske skiløpere som sjekket grensen, derfor var det best å dra i uværet. Etter å ha trasket og slept meg frem, fant jeg gressvasshytta. Hytta var begravd i snø, bare pipa syntes, men ved døra var det heldigvis en fokkskavel som hadde lagt seg slik at jeg kunne komme meg inn der. Inne i hytta fant jeg en kaffekjel med en isklump i, den fikk jeg smeltet slik at jeg fikk noe å drikke, så segnet jeg om i en køye og sanset ingenting før jeg ble båret ut av to svensker. De dro meg på en skikjelke til et hus ved Uman. Det var snille folk, de skaffet doktorhjelp. Hadde jeg ikke funnet hytta, og svenskene meg, hadde jeg vært ferdig…
Hjemme satt det en engstelig familie som lurte på hvordan det hadde gått med sønnen deres.
– Det gikk en stund før jeg fikk formidlet at det stod bra til med meg. Det måtte gjøres på en slik måte at det ikke ble oppdaget at det var meg av andre. Høsten før hadde de vært gjennom det samme med min bror, Erling. Han gikk omtrent samme ruten, men han gikk seg gjennom isen. Han ble berget, men klærne måtte skjæres av ham. Den dag i dag har han merker etter frostskadene…
Det gikk bra med begge guttene, men foreldrebekymringen er nok langt forbi det man kan forstå.
– Når jeg kom til Sverige ble jeg tatt inn i sanitetstroppen, der vi trente for å være klar til å ta over Norge når tyskerne gav opp. Det gikk dårlig for tyskerne overalt, før eller siden måtte de gi seg.
Krigens slutt etterlot seg lykke, hurrarop og et hav av vaiende norske flagg, men også et sørgelige bakteppe av tap og menneskelige tragedier.
– Da krigen sluttet i mai 1945, dro troppen først til Trondheim og så nordover til Mo i Rana for å hjelpe til med de tyske fangene og bistå i arbeidet med å ta rede på syke og døde fanger fra Serbia og Russland. Det var sterkt og mye leit, forteller Thorleif ettertenksomt.
Krigen snudde opp ned på mange ting. Det gjorde den også for Thorleif, uten at det spores saktmodighet over fremtidsplaner som måtte forandres etter bomberegnet og invasjonen av tyskerne.
– Etter at krigen var slutt, var jeg bestemt på å fortsette med utdannelsen, men det viste seg at jeg var blitt 3 år for gammel til dyrlegestudiet.
Ungpike glede
Sankthans 1946 står det som da krigen startet var en liten Kitty for presten. Det er høytid, sol og ung jubel. Gresset er kommet på hesjene og det lukter friskt av markblomster og nyslått høy. Kitty er snart i ferd med å forlate barndomsredet på Nylund.
– Det var en uforglemmelig sankthansfeiring. Når ettermiddagen kom, dro fullt av folk til Grindvika. Vi brente mose og det ble etterhvert så mye røyk at den lå som et teppe utover fjorden. Noen spillemenn dro slått etter slått med trekkspillene sine, og vi danset oss inn i sommerkvelden. Det var småregn i luften, men neida det brydde vi oss ikke om. Jeg elsker å danse, det har jeg alltid gjort ler Kitty, mens hun tar en liten svingom og forteller i levende bilder.
– Midt i all røyken så vi et konturene av et par som kom gående, det var Herr og Fru Myhrer. Myhrer selv gratulerte meg med konfirmasjonsdagen med en dans, og før de to gikk ønsket de meg alt godt for fremtiden og livet. Det er rart med disse livsveiene, der man møtes på ulike måter, til ulike tider…
Kraftutbyggingen og den nye tiden var i gang i Hemnes og Korgen var senteret for den voksende virksomheten. Etter å ha trådt inn i de voksnes rekker, dro Kitty til Korgen for å jobbe.
– Jeg fikk arbeid på kafeen hos Maren Ås og var der i et år, det var en koselig tid med masse folk, liv og røre. Det kom jo mennesker fra hele Norge for jobbe på det store kraftverket. Etter det dro jeg på det som var ment å være en snartur til tanta mi på Namsos.
Slik ble det ikke. Den fryktede poliomyelitten lurte i bakgrunnen.
– Mamma ville ikke jeg skulle komme hjem, hun var redd jeg skulle bli syk. Dermed ble jeg værende.
Kitty får arbeid i Namsos. Arbeidsgiveren er en dame med hele 5 forretninger, tre småbarn og et hus som trenger sitt daglige stell.
– Jeg skulle ta meg av husholdet og ungene. Oi, oi, det var litt av en overgang for meg som var enebarn og uvant med slikt, men både barna og hun var veldig snille. Hos henne lærte jeg meg enormt mye. Når det trengtes hjalp jeg til i butikkene også.
Kitty ble gift og ble værende i Trøndelag, der hun i mange år jobbet på det lokale legekontoret og i skolen, mens hun var aktiv med frivillig arbeid på fritiden. Et lite jentebarn kom til og etterhvert barnebarn.
Reisen mot havet
Thorleif på sin side måtte vinke farvel til dyrlegeutdanningen, men satt seg langt fra ned av den grunn. Han var kunnskapstørst, noe som i 1946 førte han til storbyen Oslo.
– Her kom jeg inn på Otto Treiders handelsskole, samtidig tok jeg fag ved universitetet i i Oslo. For å livnære meg, jobbet jeg på Jordan børstefarbrikk. På universitet hadde de ikke de forelesningene jeg ønsket meg mest, jeg hadde nemlig nå lyst til å utdanne meg til flydesigner. Som liten var hobbyen min å lage flymodeller, smiler Thorleif lunt og med guttaktig iver forklares det hvordan man ved hjelp av en gummistrikk kan få de små flyene til å lette og fly avgårde. Jeg har alltid hatt dårlig hørsel og ble nok noe innadvent av det, men jeg tror det var med på at jeg fikk slik interesse for det for tekniske og mekaniske.
Sommeren 1948, får den unge eventyrlystne Thorleif seg jobb som turistguide blant annet for reisebyrået «Danmark» som hadde hovedsete i København og hans verden ble gradvis større og større.
– Det var gjerne dansker, franskmenn og engelskmenn ombord. De yndet å se fossene, det norske bondelandet og spasere i naturen. Når turen mellom Oslo, Telemark og Kristiansand var over, dro vi med ferge over til Jylland og buss tilbake til København. En favorittgjest var bryggerisjefen for Carlsberg. Jeg skal si deg det var stas en kveld det banket på romdøra, og vi guttene fikk 38 flasker med øl levert, og en hilsen med takk for god service fra bryggerisjefen, humrer Thorleif.
Om det var barndommens snakk om det forjettede landet, lukten av saltvann, de vide horisontene eller en samtale mellom Thorleifs far og en av hans studiekamerater som hadde emigrert til Amerika noen år tidligere som førte Thorleif over det store havet, vites ikke, men verden lokket.
– Jeg tok tog til Rotterdam, og deretter bar det med lastebåt til New York. Vi var tolv passasjerer ombord, og av dem to norske. Jeg hadde 65 dollar med meg. Mesteparten av disse hadde jeg skaffet meg da jeg var med far på dyrlegerunder om sommeren. Mange av de vi besøkte hadde fått sendt hjem penger fra Amerika, disse vekslet jeg til meg. Det dukket til og med opp en gullmynt, ler Thorleif som må ha vært en ung grunder.
Fremmed land
I Thorleifs lomme ligger det også en bussbilett, kjøpt i Oslo. Den skal sørge for at han kommer seg fra New York til San Francisco og Seattle. Vel fremme blir han ønsket velkommen av sin fars kusine. Han blir boende hos henne den første måneden. Thorleif lar seg oppmuntre til å søke på universitetet.
– Joda jeg sendte inn skjemaet og glemte bort hele greia, jeg kunne da ikke studere på universitet i Amerika, tenkte jeg.
Verden er stor, men tidvis også bitteliten.
– Så bar det til Seattle, på en buss der en dag hørte jeg en høg stemme som sa, «ke fan, snakk du norsk din tosk» det var jammen en Hemnesværing ombord. Et av mange minner som bringer frem latter.
– Jeg var ikke noe særlig i engelsk, så det måtte jeg lære meg i faderlig fart og jeg tok alt jeg kom over av kurs. Hver dag var jeg i byen og lette etter jobb. En dag så jeg et skilt hvor det stod at de trengte arbeidskraft. En fyr satt lettere henslengt på en av disse «pickuptruckene», som vi kaller det. På gebrokent engelsk sa jeg at jeg trengte en jobb. Han dro frem et rødt eple, og lurte på hva det var. Jeg svarte; «its a red apple» og fikk beskjed om at det var riktig og at jobben var min. Etter det plukket jeg epler i et dalføre. Når høsten kom fikk jeg meg jobb ved en av disse store forretningene- der de solgte dameundertøy. Jeg lærte snart å kjenne på kvaliteten, skratter Thorleif.
I januar kom postbudet med et spesielt brev til Thorleif. Han var kommet inn på universitetet i Berkeley som han ikke hadde tenkt på etter søknaden ble innlevert mens han var der.
– Jeg takket ja, og studerte i mange år og holdt på å bli en evig student. Etter 5 år, ble jeg uteksaminert som arkitekt og hadde i mellomtiden tatt mange kurs blant annet i vitenskaplige fag som fysikk. På den tiden var jeg blitt gift og kona mi skulle studere nær Pasadena i Los Angles, så vi dro dit. Der fikk jeg jobb som ingeniør og forsker ved elektrodynamisk laboratorium og fabrikasjon. Vi var der 1 år, og da vi kom tilbake til Berkeley, ble jeg ansatt på ved Lawrence Berkeley laboratorium, som ble forkortet til «radlab» på grunn av radioaktiviteten som var forbundet med forskningen. Deretter ble jeg prosjektarkitekt og forsker, der det første store prosjektet, var å bygge den velkjente 88 tommers cyclotron. Den har vært i bruk i 50 år nå. Det siste den har vært brukt til er å etterligne miljøet ute i verdensrommet for å se hva man må gjøre for at menneskene skal kunne overleve på den lange reisen til mars.
Tidsreisen går med et i forrykende tempo i retning verdensrommet og fremtiden. Bykset fører til at undertegnede må klamre seg seg fast til nåtiden for ikke å ramle av. Dette er et felt som ikke kjent, referansene er særdeles få.
– Jeg var ved laboratoriet i 25 år. Her var det en liten gruppe som absolutt ville ha meg med på å bygge verdens største vitenskapelige atomknuser, som vi kalte Superconducting Super Collider-SSC. Du skjønner når atomene slår imot hverandre som to snøballer så prøver forskerne å identifisere hva bruddstykkene er, og det skjer i de store atomknuser-maskinene, forsøker Thorleif med allverden av pedagogisk innsikt og omsorg å forklare gjesten som nok best kan beskrives som et spørsmålstegn.
Thorleif har møtt mange mennesker. Han har mange års bakgrunn som forsker og han kan mye, DET trenger man ikke store innsikten for å skjønne.
– Vi arbeidet i 2 år i Berkeley, etter mye planlegging rundt hvor dette prosjektet skulle utvikles, falt valget på et område like syd for Dallas i Texas. Bygningen måtte være konstruert slik at de som bodde og arbeidet der ikke skulle bli utsatt for farlig radioaktivstråling. I løpet av de 5 årene vi jobbet med dette, var jeg 3 år i Texas. Det var planlagt en tunnelring på 86 kilometer langt nede i jorden, der milliarder av protoner ville gått rundt i to magnetringer i motsatte retninger og så møttes og kollidert. Etter fem år ble prosjektet nedlagt av Kongressen, som sparte 10 milliarder dollar den gang.
For å unngå ytterligere forvirring og blekhet, besørges det en rask avsporing til hvordan Kitty og Thorleif møttes igjen etter så mange år.
Veiene møtes
Thorleif levde sitt liv i Amerika, med jobb og familie. Kitty levde sitt på Namsos, med jobb, mann og barn.
– Livene våre har nok på mange måter vært forskjellige, og joda det hendte opp gjennom årene at jeg lurte på hvordan det hadde gått med barndomshelten min, forteller Kitty.
I 2000 mister både Kitty og Thorleif sine maker gjennom 40 år, begge av kreft. Det går noen år, og så finner Kitty ut at hun skal sende et brev til Thorleif for å høre hvordan det har gått han i livet og hvordan han har det. Hun har hørt at også han er blitt alene.
– Brevet var på hele meg 6 sider, ler Kitty. Mange år var gått og det var mye å berette.
Spent venter journalisten på fortsettelsen og det som videre skjedde.
– Det kom ikke noe svar, neida, humrer Kitty.
Men langt om lenge kom det et brev. Posten hadde surret med adressen, derfor tok det hele slik tid. Deretter kom Thorleif selv på besøk til barndomsriket. Siden har det vært de to.
– Vi er nok på mange måter ulike, men vi har det veldig godt i lag, forteller Kitty, mens Thorleif nikker varmt og samtykkende.
De to kjærestene bor sammen på Namsos. Reisetrangen er dog langt ifra borte hos Thorleif.
– Nå holder jeg på med å arrangere en tur til Amerika, forteller Thorleif som ikke lot seg stoppe som ung, og slett ikke lar seg stoppe som godt voksen.
Nye eiere
Myhererhuset på Hemnesberget står like traust og majestetisk som det har gjort siden det ble reist i 1921, men i 2015 overtok Oddmar Nogi Sjåvik og Laila Johansen nøklene til hoveddøra.
– Vi tok faktisk kontakt med Torleif og meldte vår interesse for huset allerede da vi flyttet tilbake fra Bergen til Finneidfjord i 2006, men da var huset ikke til salgs. Når sant skal sies trodde vi nok aldri at det noen gang skulle komme i vår besittelse heller, men vi lot neimen ikke sjansen gå oss «hus forbi» da vi fikk høre at det var snakk om visning i fjor sommer. Det må sies at vi aldri har opplevd så mange folk på visning og vi har sannelig vært på en del. Vi stilte derfor med svært så nøkterne forventninger og overraskelsen ble dertil stor da vi forstod at huset kunne bli vårt. Hvor mange ganger hadde vi ikke kikket drømmende opp på dette staselige og myteomspunne huset og sett for oss en framtid der? Fortsatt virker det ganske surrealistisk, forteller den lykkelige huseieren Oddmar Nogi.
Oddmar Nogi er oppvokst på Hemnesberget, og hans mor er i slekt med Kitty. Nok en livsvei har møttes. Laila på sin side lekte deler av sin barndom og sin ungdom på Finneidfjord, der paret er bosatt idag. Planene fremover er klare.
– Det vil naturligvis være en stor jobb med å restaurere og bevare huset på en god og respektfull måte, men vi har heldigvis tiden til hjelp. I flere år framover vil det først og fremst fungere som sommerhus, mens vi planlegger hvordan vi ønsker å ha det og hvordan vi skal gå til verks, steg for steg. Det første vi gjorde da vi hadde kjøpt huset var imidlertid å feire dette skikkelig ved å arrangere 20-tallsfest. Det ble en uforglemmelig aften, der gjestene stilte i flotte og svært så for-seg-gjorte 20-tallsantrekk. Her spradet vi rundt i «sort-hvitt», nøt kanapéer, portvin og 20-tallsmusikk i autentiske omgivelser. Litt livemusikk ble det også, med husets gamle «grand piano» fra 1901 i sentrum. Nå er vi glade for å ha et sted på Hemnesberget å innlosjere oss på om sommeren. Ungene trives og har stor tumleplass på den fine utkikkstomta. Folk sier vi har kjøpt oss mye arbeid. De har rett, men vi har også kjøpt oss et fantastisk og unikt framtidsprosjekt, som vi vil ha glede av resten av livet.
I det lille huset på Nylund i Sætern, befinner det seg et staselig billedgalleri. Det rommer mange historier fra ulike tider. Midt i det hele befinner det seg et bilde fra en 20-tallsfest i 2015, en tidsreise i seg selv. Kan man reise i tid, javisst! På så uendelig mange måter!
