Nå er kanskje ikke Kroatia et land som forbindes med å være langt borte, og for mange er det ikke et fremmed land heller.
Det å feire 17. mai borte, og langt fra hornmusikk og festkledde mennesker,er noe mange gjør akkurat i dag.
Det må nok innrømmes at mangel av korpsmusikk og marsjer setter et noe uvant preg på dagen. At det heller ikke er fridag her, gjør at vi som ønsker å feire dagen, må finne på noe selv.
Om ikke hele Norge var samlet, så følte vi at representasjonen var meget god. En liten gjeng på sju stykker, fra Oslo, Hamar, Trondheim/Korgen, Hemnesberget/Hammerfest, hadde på forhånd bestemt seg for å møtes her i Promajna for å feire dagen.
Godt kjent med mangel av hornmusikk, så var nettradioen god å ty til på morgenkvisten – akkurat nok til å komme i 17. mai-stemning. Det norske flagg var tatt frem, og finstasen lå klar til dagens dyst. Nasjonalfølelsen var kommet.
Vi hadde imidlertid tatt utgangspunkt i noe helt annet et pølser og is denne dagen. Etter en enkel frokost, med dertil hørende sprudlevann, gikk turen ut i en ventende taxi. De to siste gjestene skulle nemlig plukkes opp på flyplassen i Split. Helt uvitende om dagens program ble de møtt av en vennlig taxisjåfør, og ført tilbake til en ventende bil nesten fullstappet av slektninger. Om de hadde ventet å bli befraktet hjem for å skifte og slappe litt av, så tok de feil denne gangen.
Noen av oss hadde nemlig, på demokratisk vis, bestemt at første del av dagen skulle feires med et besøk på en vingård i nærheten av en by som heter Imotski. Å få lov til å se på hvordan denne edle drikken produseres ute på landsbygda i Kroatia, var en ny opplevelse for de fleste. Vingården Grabovac er ikke så veldig stor, men har allikevel en produksjon som gir gjenklang her i Kroatia. Dette fordeles da på røde, hvite, rose,og musserende viner.
At denne vingården var verdt å besøke fikk vi erfare da den forhåndsbestilte lunsjen kom på bordet. Dette er nemlig et av høydepunktene med et besøk her. Hjemmelaget mat, hvor måltidet består av fire retter, med tilhørende viner, smaker virkelig godt. Ja det er lunsj. Et slikt besøk varer to til tre timer, og gode og mette gikk ferden videre, og tilbake til Promajna. De to siste ankomne måtte jo få sette fra seg kofferten.
Med norske flagg, og servietter fra Gardermoen, også med flagg, ble kvelden avsluttet med nok et vellykket måltid.
Denne gangen i en naboby som heter Bratus. Kanoba Bratus, jazz cafe, er en liten og idyllisk restaurant som serveres den beste mat. Denne restauranten rager høyt på Trip Advisor sine målinger, noe vi skjønner godt.
At det samtidig med feiringen av 17. mai, ble feiret en 60-årsdag, gjorde det hele enda mer spesielt. En fin dag ble avsluttet på en verdig måte, og det må legges til at det går fint an å feire 17. mai i et annet land. Og det uten hornmusikk.
