Torremolinos har fått navnet sitt etter et 12 meter høgt forsvarstårn som romerne bygde- Torre de los Molinos. Navnet viser til de mange møllene som var tydelig landemerker før masseturismen gjorde sitt inntog i landet .
Det var kanskje i dette området Don Quijote på sin stolte ganger, Rosinante, sammen med væpneren, Sancho Panza, hadde sine seriøse trefninger mot Spanias vindmøller. Kan hende var det her i dette landskapet han hadde sine fineste (imaginære) møter med jomfru Dulcinea del Toboso.
Det er tidlig morgen. Sola har så vidt dukka opp over blått Middelhav. Et førtitalls passasjerer med gjennomsnittsalder på minimum sytti, har samla seg i bussen og venter på at de siste skal komme seg om bord slik at vi kan sette kursen mot Sevilla.
Endelig har sistemann stavra seg inn på bussen, og Manuel, sjåføren vår kan gi gass og sette kurs for Sevilla. Landskapet vi kjører gjennom kan ved første øyekast ligne Norge, men likheta taper seg mer og mer for hver vinmark- og hver appelsinplantasje vi passerer, og skoger med oliventrær er vel ikke å betrakte som norske høgfjellsvekster. Husa er heller ikke mye lik våre norske trehus. Her går det mer i Casa Blanca-stil. Med andre ord kvite murhus.
Etter hvert som bussen suser innover den Iberiske halvøya, slår det oss at vi har fått en lite ettertrakta innvandrer herfra, Iberia-sneglen, eller brunskogsneglen som den gjerne kalles i Norge. Men skitt au, spanjolene må jo slite med Karl Ivar og andre kravstore pensjonister som sliter med bekvem økonomi, og forlanger at de innfødte skal lære seg verdensspråket norsk, så det kan vel gå opp i opp.
På turen til Sevilla, får vi en haug med input fra vår utmerkede guide. (Det er utrolig at et hode med så lite hår kan inneholde slike mengder med mer eller mindre interessante data). Byen vi skal til er hovedstad i den autonome provinsen Andalusia og har grovt regna 700 000 innbyggere, for det meste spanjoler.
Sevilla viser seg å være en veldig vakker by. Her er alt fra mauriske byggverk til europeisk byggestil fra forskjellige perioder. Det mest iøynefallende byggverket er Catedral de Santa Maria de la Sede, verdens tredje største kirke. Her var det opprinnelig en moske, men da maurerne ble kjeppjagd ut av landet, satte spanjolene i gang og bygde den om til kirke. Framgangsmåten er også brukt i Cordoba
Ombygginga har foregått i flere hundre år, og det bærer da også katedralen preg av. Her er det blanding av diverse byggestiler, gotikk, renessanse, nyklassisisme og sikkert flere. Inne i den svære bygninga er det fantastiske kunstverke, og det er ikke spart på gull og kostbare tresorter.
Nå må vi ikke glemme Colombus. Han var en stor globetrotter mens han levde, men det virker da vitterlig som om han fremdeles er på farten verden rundt. Det finnes i alle fall et utall statuer av fyren, fra Caribien til Kanariøyene og Hellas og Italia. Alle skal ha en del av berømmelsen hans, men sarkofagen hans befinner seg her i denne storslagne katedralen midt i tjukkeste Sevilla.
Nå er det jo en gang slik at denne Cristòbal Colòn urettmessig har fått æra for å ha oppdaga Amerika. Enhver opplyst nordmann vet at dette er reint vås. Den første europeer som satte sine føtter pent og forsiktig på kontinentet var selvfølgelig en nordmann. (Det var ikke noe som hette Amerika på den tida, så han oppdaga selvfølgelig Vinland). Mannen var Leiv, sønn av Eirik Raude, og begivenheten skjedde omtrent 450 år før lille Cristòbal for aller første gang glippa med øynene mot dagslyset langt sør i Genova.
Egentlig var det ingen av de to nevnte herrene som oppdaga kontinentet der langt mot vest. Det var beviselig befolka fra før, Og om de hadde kommet dit sjøvegen eller landvegen er ikke godt å vite.
Det Colombus slumpa til å finne, var noen caribiske øyer, og så lenge han levde, var det ingen makt i verden som kunne overbevise han om at han ikke var kommet til India. Det var som kjent det som var ett av målene med reisa. Et overordna mål var nok å skaffe gull og andre verdier til et utarma Spania. Det hadde jo kosta mer enn flesk å sparke maurerne ut av landet.
Når en først er i Sevilla, er det enda et par steder en ikke må gå glipp av. Plaza de Espana, er ett av dem. Dette arkitektoniske mesterstykket består for det meste av regjeringsbygninger, og det kan nesten ikke beskrives, det må sees. Fra utkanten av plazaen kan en ta hestedrosje hvis en vil ha en sightseeing i ro og mak, for eksempel til Torre del Oro.
El Alamillo er ei spesiell bru, som kan ligne litt på ei gigantisk harpe. Den har bare ett kabeltårn, som ligger på skrå fra enden av brua og innover byen.
På vår vandring videre, kan vi se rester etter gamle bygninger, som er bevart midt mellom ny arkitektur. Et eksempel på det, er de gamle bygningene der prinsesse Kristina av Tunsberg bodde den tida hun var gift med Alfonso X. Kristina døde for øvrig barnløs 28 år gammel.
Etter et hett møte med det spanske kjøkkenet, i form av en fireretters lunch, er det på tide å ta plass om bord i bussen for å la seg transportere tilbake til hotellet. Under vegs prøver den utmerkede guiden vår, Erik, å tette eventuelle hull i våre spanske historiekunnskaper. Etter først å fortalt litt om frøken Jette Strand, som han hadde til lærer på barneskolen, og som kjempa en forgjeves kamp mot Steinerskolen i Haugesund, legger han behendig inn ei lang historie om håret, som for tida er veldig kort. Og han forteller om mora som ville gi han et slips da han hadde mista det meste av håret og barbert bort de siste tustene.
Toledo var en gang hovedstad i Spania, og har vært en viktig by for landet. Dette er en by som arabere og jøder har satt sitt preg på, og det var visstnok her renessansen hadde sin begynnelse.
Det mest bemerkelsesverdige med byen er biblioteket. Ikke bare fordi det er gammelt, men her har det blitt oppdaga skrifter som man trodde var gått tapt for alltid. Her kan det nevnes skrifter av Platon og eleven hans, Aristoteles (kjent som læreren til Aleksander den Store) og Euklid, gresk matematiker.
Litt spesiell er historia om de spanske kongene av Habsburg-dynastiet. Om det var latskap eller andre årsaker, skal jeg ikke si noe om, men faktum var at de var eksepsjonelt selektive når det gjaldt valg av ektemake. De hadde ikke tanke for at graset kunne være grønnere på andre sida av gjerdet, så de valgte seg konsekvent ektemake i nærmeste omkrets. Det ble da fettere og kusiner eller onkler og tanter som slo pjaltene sammen for å føre dynastiet videre.
Etter to hundre år med dette systemet, var det vel innavlsdepresjon som ramma slekta. Den siste spanske habsburgeren var Kong Carlos II. Han ble gift med en kusine da de begge var i 14-årsalderen,og de lekte som barn flest, men den leken gav ikke noe avkom. Det påstås fra sikre kilder at den gode Carlos fullstendig mangla seksualdrift. Kong Carlos II. døde i år 1700 og satte strek for det habsburgske dynastiet i Spania.
Når en er i Spania, så er det umulig ikke å nevne økonomien. Guiden vår forteller at Spania har vært konkurs syv ganger, så jeg begynner å få en viss forståelse av hva det ?å ta en spansk en? betyr. Det må vel være å låne penger i øst og vest for så å peke nese av kreditorene når det ikke er mer igjen.
Det virker i grunnen ganske besynderlig at spanjolene skal behøve å gå konkurs, de som sitter på verdens ?heteste?, fornybare ressurs, sola. De har sol store deler av året, og kjøpere (les turister) har de overflod av. Det kan i hvert fall ikke være verdensrekord i økonomistyring i dette landet.
Før vi kjører inn til hotellet, får jeg med meg at det er et område i nord som aldri ble inntatt av maurerne. Astorias er kanskje en parallell til den gallerlandsbyen der Asterix og Obelix huserte. Kronprinsessen av Spania er prinsesse av Astorias, så området har uomtvistelig status.
Dette var nok en kortversjon av spansk historie, og hvis noen vil ha den repetert, så er det bare å reise til Spania og finne Erik, guiden over alle guider.
¬
