Når vi har bodd omtrent hele livet på ett sted er det mange personer vi ser ofte, som vi får kjennskap til gjennom skole, jobb og aktiviteter i bygda. Et sånt menneske er Harald Horgen. Han har vært med på å oppdra de fleste av oss i generasjoner gjennom sin konfirmantundervisning og gjennom andre aktiviteter i menighet og skole. Hvem er så denne mannen, sånn egentlig? Går det an å komme litt under huden på han? Joda, Harald deler gjerne noen erfaringer, noen tanker og minner fra sitt rike liv.
Harald Horgen bor i sentrum av Korgen. Nærmere bestemt i Korgsjøen, i et gammelt, historisk hus, nært kirke og menighetshus, altså midt i smørøyet for sitt virke som kateket i kommunen. Han er en sjeldent vital 72-åring som fortsatt har stor glede av sitt arbeid i menigheten, og avslutter i disse dager atter et år med konfirmantundervisning i Bleikvasslia, Korgen og på Hemnesberget.
— Jeg har virkelig aldri en kjedelig stund, og skulle ønske at døgnet hadde mange flere timer, sier han energisk. Dette demonstrerer han til fulle allerede ved oppstart av dette intervjuet ved å ha problem med å finne ledig tid. Når tidspunkt er fastsatt og vi til slutt treffes tar han imidlertid hjertelig i mot i sitt koselige hjem. Han er da imidlertid veldig tilstede, tydelig forberedt med fotoalbum og andre ting som betyr mye for han. Skinnbuksa og ullvesten fra Svalbard har han kledd på seg til ære for journalisten. Han åpner gjerne sitt hjem og sin mentale minnebok fra sitt velfylte liv.
Barndom i fattige kår
— Jeg ble født i februar 1944 i Oslo. Andre verdenskrig pågikk, og jeg har hørt min mor fortelle om hvordan det var under krigen. Da jeg var tre måneder gammel var hun ute og trillet meg i barnevogn i Slottsparken for å se på et stort bombekrater der. Mens vi stod der ved kraterkanten og kikket, gikk flyalarmen, og mor løp hjemover med meg i barnevogna så fort hun kunne for å unngå bombeflyene. Det var en skremmende opplevelse for mor. Jeg var halvannet år da krigen var over. Fra noen år senere husker jeg godt at mor og far satt med rasjoneringskort til mat. Kortene var for å sikre fattige og familier med små barn ernæring, og hjalp oss med mat i de dager, minnes Harald. — Vi levde i trange kår. Min far var materialforvalter på et verksted på en liten fabrikk som het Tekno, der de produserte mekaniske leker. Noen av mine første leker lagde min far egenhendig til meg der. Senere arbeidet min far på et vedlikeholdsverksted for fly på Fornebu, og ble etterhvert bestyrer der. Far var veldig systematisk, og var kjent for sin orden på verkstedet. Kanskje er det noe av dette som videreføres i mitt eget arbeid med å lage systemer og se ting og forhold i en stadig videre sammenheng, filosoferer Harald. -Jeg vokste opp midt i Oslo sammen med min 2 år yngre lillesøster. Vi var nære hverandre, det var meg og henne, vi var ute og syklet sammen, på sykler som far laget til oss av materialrester på verkstedet. Vi besøkte bestemor på Horgen sammen, og lekte mye ute der på småbruket. Etterhvert gikk vi også sammen til og fra Ila skole. Jeg husker at jeg faktisk gikk glipp av to dagers skolestart i første klasse. Jeg var nok ikke så god på kroppens anatomi da, ler Harald hjertelig, og forklarer: — Du skjønner, jeg fortalte min mor at jeg hadde vondt i hjertet, og det bar rett på sykehuset. Der lå jeg i to dager og fikk forskjellig utredning, men de kunne ikke finne ut hvorfor jeg hadde vondt i hjertet. Da legen etter to døgn spurte meg: Hvor er hjertet? Så pekte jeg på magen. Og en noe skamfull mor tok meg i hånda og vi dro hjem. Det var nok spenningen over skolestarten som gjorde at jeg hadde vondt i magen, og jeg trodde det var hjertet, ler Harald godt, og humoristisk innrømmer han at slik har han jo faktisk belastet helsevesenet helt unødig i to dager!
Tidlig musikk fra mor
— Min mor betydde voldsomt mye for meg. Hun var alltid til stede og hun fulgte meg alltid opp. Det var hun som lot meg sitte på sitt fang og som sang sanger med meg fra Margrethe Munthes sangbok. Det var hun som tok meg med til musikalsk barnehage. Til tross for trang økonomi hjemme var hun fast bestemt på at jeg skulle lære meg å spille, og vi dro sammen til Musikk-konservatoriet for innskriving da jeg var 8 år gammel. Da observerte jeg noen som satt og spilte piano, og det tente meg til å få lyst til å mestre pianoet. Jeg gikk på konservatoriet i alt i 5 år og spilte orgel og piano. Orgel- og pianospill er noe som har fulgt meg gjennom hele livet senere. Det har vært med på å prege mitt liv, både i fritid og senere også som del av min tjeneste, først som skolelærer og senere som kirkelig ansatt. Jeg er derfor veldig takknemlig overfor min mor som var så tydelig på at jeg skulle lære meg å spille instrument, forteller Harald. I det gamle familiealbumet fra Haralds barndom ser vi en flott korpsuniformert ung gutt med sin tuba på armen. –Ja, jeg spilte i korps i mange år, og det var alltid «noe med musikk» jeg var opptatt av.
Fars betydning
— Min far betydde også svært mye for meg. Jeg husker godt den gang Albert Schweitzer, som var en meget habil orgelspiller, fikk prøve Eivind Grovens renstemte orgel i Trefoldighetskirken i Oslo i 1954, i forbindelse med at han kom til Oslo for å motta Nobels fredspris. Min far tok meg med på den lille konserten som Schweitzer holdt sammen med Groven etter en gudstjeneste der. Jeg var da 10 år. Da hørte jeg Schweitzer og Groven spille på orgel med kvart-toner for første gang. Det var fascinerende, med små hørbare klikkelyder hver gang en tone automatisk ble korrigert med primitive elektroniske teknikker for å få lyden renstemt. Neste spilletime på konservatoriet spurte jeg min lærerinne ut om kvarttoner, og hun fortalte villig om teorien bak. Dette gjorde at jeg i all tid senere har vært interessert i ulike skalatyper, og å prøve å finne ut av hva som gjør at tone- og klangmønstre harmonerer med hverandre.
Der er visst ingenting halvgjort med denne mannen. Det han vil lære seg det gjør han dypt og inderlig.
Astronomi, esperanto og gresk
Harald forteller videre historier fra sin barndom:
— Min far lærte meg også å se på stjernehimmelen. Da var jeg 10-11 år gammel. Og det var slik min interesse for astronomi startet. Jeg trålet hele det Deichmanske bibliotek i Oslo og jeg leste alt de hadde der om astronomi. Da jeg var 12 år gammel hadde jeg lest alle astronomibøkene de hadde på det biblioteket og det er jo Norges største og eldste bibliotek, humrer Harald. Han liker tydelig ikke å skryte av seg selv, men synes samtidig det er artig å fortelle slike historier om sine særegenheter.
— Jeg brukte også mye tid da jeg var liten til å tegne stjernekart. Fortsatt tenker jeg på nye spørsmål om stjernene, og det er også god sovemedisin! Et par år senere, da var jeg 14, begynte jeg å lære meg esperanto, helt på egen hånd. Dette språket hadde et grammatisk system som var både enkelt og fascinerende, og som tiltalte meg mye. Da jeg var 16 begynte jeg å lese gresk på egen hånd. Jeg fant ut av grammatikken underveis, etter hvert som jeg leste. Den tidlige fasen fra min ungdom med lesing av gamle, greske tekster har nok preget meg hele livet siden. Det vekket en iboende trang til å finne ut av det som på gresk heter tidenes «arkjé», deres opprinnelse, og jeg leter stadig etter historiske røtter og sammenhenger. Alt kan settes inn en historisk sammenheng.
For Harald er det å forstå språk noe som faller han lett og som han har en umettelig interesse for. Han ramser opp språk han har kjennskap til, og mener selv at når man kan ett språk og forstår det grunnleggende, så er det lettere å lære seg nye språk. Han forteller at et par dager før en matematikkeksamen på universitet begynte han å studere gresk med forelesninger morgen og kveld. Det var sånt bare en Harald Horgen kunne finne på å gjøre sånn «på si», i tillegg til de øvrige studier han var i gang med. — Hver dag studerer jeg ett nytt ord i et språk. Det har jeg holdt på med i flere år, sier Harald, som både skjenker kaffe, henter ordbøker, viser fram ting han har lest og er opptatt av, og demonsterer for meg grammatikken i flere språk, viser fram oppbygging av ord og setninger. Det å skrive notater til et portrett av et så kunnskapsrikt intervjuobjekt som øser og øser av sin kunnskap er ingen enkel oppgave. Kaffen blir kald, mens det skrives så blekket spruter. Harald henter fram flotte stjernekart han tegnet da han var liten, forteller om sol, måne, planeter og lysår, og filosoferer gjerne rundt sin egen iherdighet og nysgjerrighet som igrunnen alltid har fulgt ham. Det å knekke lesekoden da han var liten gutt gav han tilgang til hele universets hemmeligheter. Umettelig slukte han både bokstaver og tall. Torbjørn Egners barnebøker var yndet for en liten gutt, mens det å skrive stil var en heller vanskelig oppgave. Da måtte hans mor trå til og få lost stilen i havn. Hun beskrives som en alltid tilstedeværende mamma, ressurssterk og myndig. Journalistens skrivekrampe har tatt overhånd og det oppstår ei tid til å bare gi seg over og bare lytte. Og det passer igrunnen godt. Harald liker å fortelle til den som vil høre på.
— Jeg har også laget et eget språk. Det er veldig få kolleger å snakke med i dette språkmiljøet, humrer Harald selvironisk: –Vi er bare én!
Barnetroen
Hvor kom den sterke gudstroen fra? Hvordan kom det til at den tok så stor rolle i hans liv? Kateketen vår forteller gjerne om tidlige barneår hvor gudstroen hadde en sentral rolle:
— Det var kristendomsundervisning og søndagsskole. Min mor var sterkt personlig kristen. Barnetroen har fulgt henne hele hennes liv, og hun er nå over 100 år gammel, og jeg minnes godt hennes alltid så sterke sangstemme. Min far var frivillig lekpredikant. Han gjorde dette gratis på kveldstid. Han måtte ha med egen matpakke når han dro ut på møter. Da var det møter for sjelen. Og jeg var med innimellom. Vi syklet gjerne lange avstander for å komme fram. Fra barndommens søndagsskole fortsatte jeg som studentlagets kristne søndagsskoleleder i mange år, og jeg spilte ofte orgel for menigheten i Aker kirke. Den kristne delen av livet har dermed fulgt meg som en rød tråd gjennom hele mitt liv helt fra jeg kom til verden.
Oppdagelsen av Nord-Norge
I 39 år har søringen fra tjukkeste Oslo bodd i Nord-Norge, og han elsker det! Som pur ungdom underviste han i pedagogikk og psykologi på sommerkurs for kommende yrkeslærere (såkalte Pedagogisk Seminar). Dette varte i 6 somre på rad og på ulike steder i Nord-Norge, mest i Kabelvåg, Målselv og Alta. — Disse oppdragene i nord, med spennende folk og en storslått natur, gjorde at det åpnet seg en ny verden for meg hvor jeg følte meg hjemme på en helt annen måte enn i Oslo. Pga studier ble jeg innkalt til militæret først som 24-åring, og jeg var den eneste av flere tusen ungdommer sørfra som faktisk søkte meg til Nord-Norge. Jeg var dermed sikret å komme meg nordover for å si det slik! De andre rekruttene mente at det var galskap av meg å søke meg frivillig til Nord-Norge, humrer Harald videre, som kom til Skjold og Heggelia ved Bardufoss i Troms. Han forteller en historie om da han kjørte opp til bil i militæret.
— Da måtte jeg dra til Finnsnes for teoriprøve og 12 timers kjøreopplæring. Jeg var der i to dager. Først var det teoriprøve. Jeg hadde èn feil for mye på prøven. Så var det noen timer kjøring første dag, med overnatting på et gjestehus. På kvelden overhørte jeg kjørelærer og sensor borti gangen som mumlet sammen: «Vi lar han stå, for han har jo artium!» Ja, dette syns jeg er virkelig en komisk måte å få bestått teoriprøve på, ler Harald høyt! Han forteller videre om dag 2: — Da skulle jeg kjøre rundt på Finnsnes, og det var jo ikke store trafikale utfordringer der. Det var kun 2 trafikkskilt på hele Finnsnes. Det ene skiltet var en mann med hvit stokk. – «Hva betyr det?» spurte kjørelæreren meg. «- Ja, det betyr en mann med redusert syn, eller at han er blind», svarte jeg. Og så var det ett skilt til, og det var ujevn vei. Så fikk jeg spørsmål om jeg kunne lukeparkere? Det hadde jeg lite erfaring med, men det var ingen andre biler å se på Finnsnes i de dager, så kjøreskolelæreren fant noe på stedet som skulle illustrere biler, og så skulle jeg forsøke. Ja, slik fikk jeg sertifikat i de dager, skratter Harald, og skuldrene rister på sin velkjente måte.
— Ja, det var andre tider da. Men til mitt forsvar må jeg bare få poengtere at jeg har kjørt skadefritt altså, så jeg har klart meg godt, selv med èn feil for mye på teorien, humrer han lett. Og flere historier fra tiden i militæret fortelles, både om bruk av skarpladde våpen, kjøring av militære farkoster, helikopterturer, telting og primus. Kjærligheten til Nord-Norge fikk atter et skikkelig feste etter dette spesielle året.
Om å komme til Korgen
Da han ble gift med kona Ragnhild bodde han først et par år på Myken i Rødøy og jobbet som lærer, og de flyttet deretter til Korgen i konas barndomshjem. Han begynte først i lærerjobb i Bleikvasslia, men fikk etterhvert kateketjobben i kommunen som han fortsatt har i dag, 72 år gammel! Harald forteller at han veldig tidlig forstod at når han skulle flytte til Korgen, så ville folk lage en regle om «Horgen fra Korgen», og lenge syntes han at dette ikke var særlig morsomt. Nå synes han imidlertid det er greit å høre det, og spøker sågar av og til med det selv, forteller han.
— Om kirkelivet i Nord-Norge så vil jeg si at jeg er imponert over hvor rotfestet troen og gudslengten ofte er blant folk. Hver gang vi har spesielle opplegg i Hemnes prestegjelds tre kirker, opplever vi at folk slutter opp om gudstjenestene i hopetall. Et eksempel er «Hemnesnatta», som er et helt unikt arrangement som vi arrangerer for konfirmanter fra hele regionen, sammen med foreldre og enda flere aktører. Foreldre er flinke til å følge opp barna sine her. Jeg syns at vi har en så flott bygd, hvor mange har sin tro. Men enda mange flere kunne hatt nytte av det flotte samholdet vi finner her hos oss i menigheten. Derfor skulle jeg ønske at flere kom til kirka mer jevnlig. Her er det høyt under taket og veldig trivelig. Arthur Arntsen, kjent som Oluf, sa det så godt om nordlendingens forhold til Gud, havet og naturen: Gudstroen ligger så nært nordlendingen på grunn av naturens store kontraster og vekslinger, nært havet og med lunefullt vær og tøffe kår. Og de har lært seg å gi seg over til Gud og å ha tillit av den grunn. Det tror jeg Arthur Arntsen har mye rett i. Denne direkte måten å være på har jeg sansen for. Helt fra dag èn har jeg følt meg tatt godt i mot her, forteller han, og på spørsmål om han ikke savner Oslo så benekter han dette.
— Nei, jeg er virkelig ferdig med Oslo-tida. Der var det veldig upersonlig, med låste ytterdører, låste gjerder og låste bygårder. Alt var så fremmedgjort. Og Oslo var allerede da preget av et sterkt konkurransepreget samfunn. Frihet fra dette fant jeg i Nord-Norge. Og jeg ønsker å framheve også at kirkevergen i Hemnes gir oss ansatte stor frihet. Vi er godt sammensveiset i staben. Den største kontrasten til bylivet i Oslo fikk jeg oppleve for bare noen år siden, da jeg var så heldig å få jobbe som kateket på Svalbard i en periode på fire år. Det forandret meg på flere måter og gjorde varige inntrykk.
Kjærlighet til Svalbard
Da familiens fire barn var blitt større, tok Harald i 2002 en pause fra kateketjobben i Hemnes. Eventyrlysten overtok, og han gikk over i en fast jobb som kateket og organist på Svalbard. Der ble hans kjærlighet til Nord-Norge bare enda mer forsterket.
— Ja, der ble jobb og fritid vevd sammen. Å gå ute og ta bilder av karrig natur i midnattssol, var en flott opplevelse. Gjennom hele året var det lett å bergtas av intense naturopplevelser, forteller Harald med stor glød. Til og med en frossen journalist som i utgangspunktet ikke er glad i snø og frost, kan kjenne kjærligheten han formidler for dette lille øysamfunnet, og som folk gjerne blir hekta på når de først har vært der.
— Kateketstillingen i Svalbard kirke var rik på variasjon og å beherske orgelet fra mine gamle dager, kom godt med. Et år spilte jeg visst til 32 brylluper, om jeg ikke husker feil. I fire år fikk jeg gleden av å lede barnekoret Polargospel med 30 barn. Det var spilling, dirigering, kor, teaterspilling, og jeg lærte også opp barn og ungdom til å spille keyboard i ei lita delstilling i kulturskola. En gang ble jeg satt til å spille keyboard ute i det fri i en «snøscootersymfoni». Der var kor, trommegruppe som hamret løs på Longyearbyens livsviktige fjernvarmerørledning, samt snøscootere som ble brukt som instrumenter. I satsen «Scooterne kommer» prøvde man å få variatorreima til å finstilles slik at visse toner kom fram fra motoren, og alt ble samstemt med lydbildet fra de andre instrumentene. Ja, det var virkelig en unik opplevelse å være med på noe så sært!
Konserter på Svalbard
–Vi hadde flere konserter ute i bitende kulde. Jeg husker en annen spesiell konsert. Vi skulle opptre ved et russisk-ortodoks kulturminne ute i blåst og snø. Dette var langt utenfor allfarvei, men keyboardet var selvsagt med. For å få strøm til keyboardet koblet vi det til scooterens 12-voltsbatteri, mens snøkoven stod rundt oss. Vottene mine var avklipt på fingertuppene så jeg skulle greie å spille på tangentene. Det var virkelige en hustrig opplevelse, men samtidig så utrolig morsomt, forteller Harald og ler hjertelig. Han ler lett og ofte og viser tydelig glede over sine eventyr. Han fortsetter:
— Det var mange fremmedspråklige på Svalbard og mange deltok i Longyearbyen Blandakor. 90 prosent av menigheten i Svalbard kirke var turister som skulle være i Longyearbyen bare et par dager. Det medførte at vi fikk en helt annen arbeidsform enn det jeg var vant med. Jeg fikk en nærhet til folk som var enda mer intens enn i Hemnes. Og vi var ofte nødt til å improvisere for det kunne lett oppstå uforutsigbare situasjoner, både med mennesker i nød og som da trengte kirkens nærvær, og med det hardføre været. Ikke minst måtte vi jo være obs for isbjørn. Vi hadde skytekurs, og var bevæpnet når vi var utendørs. Det var påbudt for alle fastboende. Signalpenn, for å skremme isbjørn med, og isbjørnbørsa, en «rugger», var fast med meg når jeg kjørte rundt på scooteren på Svalbard. Ikke sjelden var det timesvis med utflukter på scooter til ulike turistmål, hvor vi skulle ha gudstjeneste, konserter, sanginnslag og sånn. Jeg hadde faktisk ikke EN kjedelig dag på Svalbard!
Harald Hårfagre
–En annen gang spilte jeg i et bryllup på Bjørnøya. Jeg kjørte sammen med Sysselmannen som også dro dit, med fly og helikopter. En kjempefin opplevelse! Jeg fikk også besøke fangstfolk på Mushamna og Austfjordneset, samt den meteorologiske stasjonen på Hopen. Også der var keyboardet med. En gang brukte vi sågar en vindmølle som energikilde, da batteriene til keyboardet var frosset fast. Utendørs musikk var sånn sett høyt prioritert, ler Harald igjen. -De fire årene på Svalbard kjenner jeg var virkelig med på å forandre meg som menneske. Jeg fikk satt ting inn i nye perspektiver. Og jeg lærte meg å være mer fri, mer åpen, ta meg selv enda mindre høytidelig. Det var mange såkalte «turn over» der. På tre år var de fleste fastboende der nye. Det var sterke bånd mellom de som bodde der, og det var også sterke avskjeder, som var vondt for mange. Det ble en nærhet til egne og andres følelser som en del av arbeidshverdagen. Folk var mer dristige, mer utadvendte, og dette har jeg tatt med meg til Korgen i ettertid. Livet der gjorde også meg dristigere. Det var mye scooterkjøring, landskap og samfunn var fritt og åpent, kulturlivet var helt utrolig, og et flott kirkeliv. Jeg fikk faktisk takkebrev fra en som hadde vært innom kirka der en gang. Det stod på brevet: «Til Harald Hårfagre, Svalbard». Og det kom fram! Hahaha, ja Posten tippet at det var meg! Ja, slik er det i små og åpne samfunn. Harald ler hjertelig over de mange artige historiene som han har på lager når han ser tilbake på årene på Svalbard, og viser gjerne fram bilder og effekter fra tida der. På loftet har han sågar innredet et eget Svalbard-rom, fylt av bilder, historiske kart, og andre minner fra de fire årene som satte så uslettelige spor.?#Historisk eiendom
Harald har mer på hjertet, og mye energi, så vi går fra det koselige kaffebordet i stua og tar en tur ut i hagen via den flotte vinterhagen. Han viser gjerne rundt på den staselige eiendommen. En flott restaurering av det gamle huset førte til at de fikk tildelt den kommunale byggeskikksprisen for noen år tilbake. Han forteller historie knyttet til huset og til hele det gamle handelsstedet i Korgsjøen. Foran vinterhagens inngang ligger ei steinhelle med innrisset tekst fra 1884, som minne om en laks fisket i Røssåga av en rik, engelsk dame. Han fyller på med lokalhistorie og er igjen et levende oppslagsverk. Det sies at vi mennesker bruker bare noen få prosenter av vår totale hjernekapasitet, men jeg undres over om ikke Harald har evne til å bruke noen flere prosenter enn de fleste av oss? Atter en gang tar skrivekrampa overhånd, og jeg bare lar meg lede rundt på eiendommen og lytter og forestiller meg levende hvordan det var i Korgsjøen i gamle dager. I perioden etter oppholdet på Svalbard har ekteparet gjort mye hjemme både med selve huset som er restaurert og på tomta rundt. Hagen er blitt bygd opp i to omganger med brostein, murer, trapp og beplantning som er nøye sammensatt. Ingenting overlates til tilfeldigheter i det Horgenske hjem.
— Det blomstrer i hagen vår til ulike tider fra tidlig på våren helt til høsten, og jeg tror at det som oftest er fem planter i blomst samtidig. Her er ikke en dag uten en blomstrende plante i hagen. Det betyr mye for oss. I hagen ser jeg mot fjellene Klubben og Kangsen og imellom fjellene opp mot Leirskardalen. Her er åpent og fritt, og gir meg en god følelse. På steinmuren er planter som minner meg om tiden på Svalbard. Her er også epletre, i den ene enden, som fra starten i Edens hage, og mange spennende planter langs hele muren hvor det ender i en gran som kles med lys som juletre hvert år. I hagen er det også steiner fra fjellene i mitt barndoms rike og fra 12 av Svalbards landskaper som jeg har samlet stein fra, forteller Harald og viser og forteller så selvsagt om steinenes grunnstoffer og opprinnelse.
Astronomi og latin i hagen
Teknologisk kunnskap har Harald også godt grep om. Data, smartphone, og app`er håndterer han enkelt. De siste årene har det vært tilgjengelig app`er der en kan følge rom-bilers utforskning på Mars på nært hold. Dette følger selvsagt Harald med på. Sammen med gode kart har dette resultert i en ny interesse for landskaper og geologiske formasjoner på vår røde naboplanet og deres latinske navn. Slike navn fra Mars har han så overført til små og store formasjoner på eiendommen heime.
— For eksempel er det høyeste punktet på Mars en skikkelig fjellnabbe som heter Olympus Mons. Det finner jeg igjen her som flaggstanga står fordi toppen av flaggstanga er høyest i hagen vår. Så området i hagen hvor flaggstanga står heter derfor Olympus Mons. Her i hagen har jeg astronomi, geologi og historie samlet på ett brett. Jeg kan holde på med steiner og planter. Ved siden av bokhylla er hagen mitt fristed.
Pensjonisttilværelse
— Jeg kan ikke få fullrost nordlendinger nok. Det har nok med min fortid i Oslo å gjøre, med statusjag og stress, om å albue seg fram på tett område, og dette stresset passet meg bare ikke. Nord-Norge har en raushet, særlig mot folk som er litt annerledes. Det er OK å være litt utenfor en A4-ramme. Og jeg er også litt annerledes. Her er rom for meg, og det er godt. Enda føler jeg at jeg har mye ugjort her. Jeg trives med babysang, konfirmanter og å være reserveorganist i våre tre kirker i Hemnes, Korgen og Bleikvasslia. Når jeg en dag blir pensjonist, håper jeg å få arbeide mer med historie. Da er det områdene språkhistorie, idèhistorie, slektshistorie og kirkehistorie som vekselvis vil stå i fokus. Etter snart 40 år i Korgen er jeg blitt veldig hjemmekjær. Her er så rike muligheter i nærmiljøet! Unntaket er når vi en sjelden gang i blant oppsøker historiske og litt utypiske steder rundt om i verden, steder som har tilknytning til ting vi har arbeidet med. Jeg kunne for eksempel godt tenke meg en gang å besøke Ugarit, der bokstavene ble ordnet i et alfabet for første gang i historien. Jeg har for øvrig egne fonter med gammel ugarittisk og fønikisk skrift på min PC, og skriver gamle tekster på klassiske språk med de arkaiske fontene, som altså henger tett sammen med noe av selve grunnlaget for vår moderne kultur, forteller Harald. For journalisten blir dette «helt gresk», men forstår at dette er jo helt enkle, selvfølgelige ting for Harald. Han er full av idèer og har flere tanker om det han ønsker å gjøre når han en gang skal slutte å jobbe:
–Vi er så heldige at vi har blitt tildelt tre barnebarn, i tillegg til våre fire barn, som bor på ulike steder sørafor, så vi vil få mer enn nok å bruke tiden på framover, sier han med glede i stemmen. – Og jeg er i tillegg så heldig å få bli pensjonist sammen med min kone, som også er min aller beste venn. Og vi har fortsatt mye ugjort. Jeg er ikke opptatt av penger, og jeg tenker at økonomi bør kun være en tjener, aldri noe som skal styre oss. Regnskapet skal jo til syvende og sist gå opp, men materialistisk overflod må ikke bli noe mål. Det å være sammen med min kone, barn og barnebarn er for meg det virkelige gull! avslutter Harald Horgen med sitt lune smil.
Takk fra flokken
Mye mer KUNNE blitt fortalt om denne unike mannen. F.eks. om da han delte ut saft til norges konge da han var i militæret, om hans mange studier og ulike grader i flere fag ved ulike universitet, om tildelingen av Kongens fortjenstmedalje, om hans reiser til eksotiske steder i verden, om hans kjærlighet til små barn, om sine år med Babysang, om hvorfor konfirmantundervisning fortsatt er så morsomt, om sin store lidenskap for kirkehistorie, om en lokal fanklubb for Horgen som ble startet opp av tidligere konfirmanter for noen år siden. Brønnen er utømmelig. Så også Harald Horgen. Men strek må bare settes. Vi som har vokst opp med «hainn Horgen» har mye å være takknemlig for med alt han har bidratt med til små og store i kommunen i snart førti år! Fortsatt når det foregår noe i menigheten kan vi være rimelig sikker på at Harald har vært delaktig. Og er det noe han liker så er det nettopp å få ha sine fingre med i spillet, gjerne på et keyboard, piano eller orgel!
