Sorg. Et noe «touchy» tema. Litt tabu. Sorg etter selvmord. Noe mer tabubelagt. Vanskelig å snakke om for mange. Både for den som er direkte rammet, og for de rundt som kanskje kan tenke seg å spørre. Men kvier seg. Så da blir det «det usagte», elefanten i rommet. Den er der, alltid til stede, men så vanskelig å snakke om. Men det skal det bli en endring på her i Hemnes.
Forrige torsdag var det mange mennesker samlet på menighetshuset i Korgen, det var faktisk fylt til randen. Oppmøtet sier kanskje en del om behovet for en arena der man kan snakke om og dele sin sorg. Mange oppmøtte kom også for å høre foredraget om sorgen etter selvmord, av prest i Bodø og leder av LEVE Nordland, Odd Eidner. Og ikke minst kom mange for å være med på oppstarten av LEVE Hemnes.
Foredrag
Leder av LEVE, Odd Eidner, holdt et glimrende foredrag om hva som kjennetegner sorgen etter selvmord, og hvordan man kan gå videre etter en slik traumatisk opplevelse. Han var så visst ikke redd for å sette ord på sine egne erfaringer, som prest og menneske, men også som far som hadde mistet to barn, dog ikke av selvmord. Sorgen over å miste sitt barn er noe universelt, og sitter i for livet. Han var tydelig på at tiden leger ikke alle sår. Den leger nemlig ikke, men tiden hjelper. Tiden hjelper oss til å LEVE MED disse sårene. Han tok tilhørerne gjennom en historisk gjennomgang som en forklaringsmodell på utvikling i økt psykisk nød etterhvert, og som dessverre ikke så sjelden fører til selvmord.
Velferdsstatens utvikling
Hvert år er det mellom 500 og 600 mennesker i Norge som tar sitt liv. Det er høye tall. De siste 70 år har vært en formidabel utvikling av velferdsstaten i Norge, vi har gått fra fattigdom til rikdom, og han siterte Ole Paus; «Vi har alt, men det er også alt vi har». Kampen for å overleve har i Norge skiftet arena, fra en ytre kamp om overlevelse, skaffe seg hus og heim, inntekt, mat og klær, dekke sine basisbehov, til en indre kamp om å mestre livet. Han fortalte at en ting er blitt bedre med årene, og det er at ungdom i dag kan snakke om vanskelige tema med sine foreldre. Det er en annen åpenhet på tvers av generasjonene som er gull. Likevel ser vi at unge mennesker i nyere tid særlig er utsatt for et stort press. Det handler om å gjøre det godt på skolen, på idrettsarena, blant venner, i sosiale medier. En skal være populær, strekke til på så mange måter. Noen måler sin «vellykkethet» i antall likes på Facebook. Ungdom har et utseendepress som er stort. Karakterpress. I det hele tatt er det et annet press blant unge mennesker i dag enn i «gamle dagers» fattigere tider. Eidner forteller fra sin nylige reise til Haiti, et av verdens fattigste land som attpåtil ble rammet av en jordskjelvkatastrofe for få år siden. Som leder av LEVE Nordland og veldig opptatt av temaet selvmord var det naturlig å spørre om det var mye selvmord på Haiti. Det kunne vi jo kanskje tro etter at flere millioner ble hjemløse og mange familiemedlemmer drept. Men Eidner fortalte om en nærmest uforstående mottakelse av sitt spørsmål. Selvmord er nemlig ukjent blant det fattige folket på Haiti. Der kjemper de fortsatt for å overleve. Og finner glede i små ting.
God nok
Mange unge mennesker sliter med en følelse av å aldri være god nok. Ei jente beskriver seg selv med tre ord: Aldri god nok. I Steigen skal de til sommeren gjøre noe med akkurat det. Der skal ungdommer arrangere en God-Nok-festival, som et opprør mot dette presset.
Sorgen etter selvmord er en kompleks sorg, den er annerledes enn etter andre dødsfall, fortalte Eidner til de mange tilhørerne på menighetshuset og fortalte om opplevelser fra sin første tid som nyordinert prest i Sandnessjøen/Dønna. Han opplevde da flere dødsfall av selvmord, tett etter hverandre, og det gjorde mye med han. Disse opplevelsene av å være prest for sørgende etter vanlige dødsfall i årene etterpå, gjorde at han så at sorgen etter selvmord var helt spesiell.
Under foredraget fikk han folk med seg i sine tanker om hvilke følelser som ofte er aktuelle rundt sorg etter selvmord. Vi ble loset gjennom resten av foredraget ved å beskrive følelser som etterlatte ofte kjenner på, gjennom ord på bokstaven S.
Følelser på -S
Først av alt er sjokket, som er dobbelt. Sjokket over at «han er død», og sjokket over at det er selvvalgt. Så er det selve sorgen, savnet av den som er død. Mange etterlatte kjenner også på sinne, på den som har tatt sitt liv, og noen kjenner på sinne overfor helsevesenet. Dette fordi f.eks. noen døde har vært suicidale, vært lagt inn på tvang, og likevel greidd å ta sitt liv, i situasjoner hvor de skulle blitt passet på. Mange etterlatte kjenner på skyldfølelse. Det er ofte sin egen etterpåklokskap, enn om…. hvis bare…. tenk om jeg hadde gjort… Dette er en følelse som Eidner anbefalte å legge bort med en gang. Den er ikke til gagn, kun til skade, og han anbefalte som «medisin» mot skyldfølelse å plassere skylda hos den som tok valget med å ta sitt liv. «Den ballen tok eg og plasserte der hos han», fortalte en pårørende på «fotballspråk». Skyld gagner ingen, poengterte han veldig tydelig. Så snakket han om skamfølelse. Og fortalte at akkurat skamfølelse så han stor forskjell på mellom de som nå er eldre, og de unge. Eldre har ofte mer skam når et selvmord skjer i nær familie. Det kan være skam over at de ikke selv strekte til, følelse av at de ikke var gode nok foreldre, at deres barn hadde så alvorlige problemer, mange ting. Også det en fæl følelse. Spørsmål er også noe som de etterlatte sitter igjen med. Og her spesielt de som ikke ante at deres nære hadde det vanskelig og hvor det ikke er noe selvmordsbrev med forklaring til de etterlatte. Dette er vanskelig å leve med videre. Det å ikke finne noen forklaring på det som utløste det. Til slutt tok han også opp styrken. Vi mennesker er sterkere enn vi tror. Det er styrke i fellesskapet, og det er virkelig sant i det at felles skjebne er felles trøst. Åpenhet hjelper å takle sorgen, og her kan sorggruppe være til god hjelp for mange etterlatte. Livsmotet kan komme raskere tilbake hvis man greier å være åpen og dele sin sorg.
Glassengel
Eidner var tydelig på at livet kan bli godt igjen, men det kan aldri bli det samme som før. Det vil alltid være et tomrom. Det som har gått i stykker kan settes sammen. Det kan aldri bli slik det var før det ble knust, men det bli noe annet vakkert, og fortalte konkret om vakre glasskår fra domkirka i Bodø som ble til en glassengel. Eidner har skrevet bok om sorgen etter selvmord, og har brukt glassengelen som illustrasjon på boka. Han avsluttet med at hver enkelt må sette sammen sin egen symbolske glassengel etter å ha blitt knust av sorg etter et selvmord. Hvordan den settes sammen, må imidlertid hver enkelt finne ut av.
Selvhjelpsgrupper
Birgit Fjelldal, leder av Mental Helse Hemnes fortalte om sitt personlige engasjement for spesielt unge menn som strever med at livet oppleves vanskelig, og er opptatt av hvordan vi kan forebygge selvmord. Hun fortalte om hvordan bl.a. selvhjelpsgrupper for folk som strever med tunge ting kan være en slik forebygging. I Hemnes har det vært to slike grupper som har vært aktive. Hun er tydelig på at LEVE Hemnes vil være en samarbeidspartner til Mental Helse Hemnes, men ikke en undergruppe. LEVE vil være en helt frittstående organisasjon i Hemnes. Hun hadde også en bønn til det lokale helsevesenet og kriseteam, som var representert med allmennlege og helsesøstre. Hun ønsker at de er mer på og tilstede når det er snakk om selvmord, både for det forebyggende og i det praktiske overfor etterlatte når selvmord faktisk har skjedd. Mange etterlatte etter selvmord har opplevd et savn etter noen som fanget dem opp, hvor de kunne få uttrykke sin sorg, forteller hun, og også andre unge jeg snakker med i pausen sier at de har savnet at noen fanget dem opp. Når de ikke selv greidde å etterspørre hjelp da selvmord i nær familie rammet dem.
Oppstart LEVE Hemnes
Arrangementet var fint lagt opp med innlagt pause med kaffe og kaker. Slik kunne de pårørende få anledning til å prate med andre i samme situasjon rundt bordet. Det skal sies at det var med en følelse av ydmykhet, sorg, kjærlighet, tristhet, så mange tanker og følelser som rørte seg inni meg, når jeg så så mange venner og kjente samlet under samme tak i et så alvorlig felles ærende, og faktisk se det så konkret hvor mange i min egen nærhet som faktisk er rammet av selvmord. Kanskje var det likevel bare «toppen av isfjellet» de mange som møtte opp? Når vi tenker på hvor mange som har mistet sin sønn, sin bror, sin far, sin datter, sin søster, sin mor, sin kjæreste, så er det mange etterlatte der ute blant oss alle. Og de er etterlatte med en stor sorg livet ut. Når vi legger til at disse har større familie, inngifte, venner, klassekamerater, kollegaer, så blir det veldig mange berørte av selvmord! Dette er med andre ord noe som angår oss alle. Noen vi kjenner er rammet av dette, og har et stort sår inni seg. Årene går og erfaringsvis kommer det nok dessverre nye etterlatte til.
Etableringen av LEVE Hemnes, som det første lokallaget i Nordland, vil ha mye å si for bearbeiding av sorg etter selvmord her lokalt i Hemnes. De er åpen for at også etterlatte i nabokommunene er velkomne som medlemmer. De engasjerte oppstarterne lokalt skal ha mye honnør for å være primus motor for at det nå startes opp LEVE Hemnes, som det første lokallaget av LEVE i Nordland! Det er til hjelp for dem selv, som direkte berørte etter selvmord, men ikke minst for det de samtidig vil bety for andres bearbeiding av sorg.
<3 <3 <3
