Rehabiliteringen av Røssågaverkene gir aktivitet over store deler av Hemnes. På Fagerbakken i Bleikvasslia drives tunnel på gammelmåten, med lokale fagfolk, se vår video.
På 1950 og 1960-tallet foretok Vassdragsvesenet kraftutbygging i Røssåga. 60 år senere ble det besluttet å rehabilitere og oppgradere Røssågaverkene. Kostnaden var beregnet til ca. 700 millioner, av disse skulle ca. 150 millioner brukes på Øvre Røssåga. Driving av ny utløpstunnel fra kraftstasjonen i Hallvardalen til Forsmoen er nå kommet over halvveis.
Røssåga-verkene har to kraftstasjoner, en i Hallvardalen der vatnet kommer i tunnel fra Tustervatnet. Herfra går så vatnet gjennom utløpstunnelen til Forsmoen og ut i Stormyrbassenget. Fra Fallforsen ved nedre ende av Stormyrbassenget går så vatnet gjennom tunnel til kraftstasjonen ved Korgen.
Øker kapasiteten
– Bakgrunnen for rehabiliteringen er delvis for å øke kapasiteten ved kraftverket uten å bruke mer vatn, forteller prosjektleder Erik Dahl Johansen hos Statkraft. – Utløpstunnelen ved Øvre Røssåga mellom Hallvardalen og Forsmoen er for trang, så derfor bygger vi ny tunnel også på den strekningen. Her har vi valgt å bruke konvensjonell drift, det vil si boring og sprengning i motsetning til fullprofilboring som ble valgt for driving av ny tunnel mellom Korgen og Fallforsen.
Utløpstunnelen for Øvre Røssåga er cirka 4,6 kilometer lang. Den har et tverrsnitt på 65 kvadratmeter så det skal sprenges ut cirka 300.000 kubikkmeter fast fjell. Noe som vil medføre en steintipp på nærmere en halv million kubikkmeter sprengt stein.
Av praktiske grunner med hensyn til driving av tunnelen og for å ha tilstrekkelig lagringsplass for stein, er det valgt å legge et tverrslag ved Fagerbakken mellom Hallvardalen og Forsmoen. Her driver man en adkomsttunnel inn til selve traseen, og dermed er det mulig å drive på to stuffer samtidig. Den ene mot Hallvardalen og den andre mot Forsmoen.
– Både tidsmessig og økonomisk er det en fordel å drive slike tunneler fra midten der det er mulig, sier prosjektlederen.
Det er Leonhard Nilsen & sønner som har entreprisen også på driving av tunnelen. Arbeidet foregår på skift, mannskapene arbeider to uker og har så en uke fri. Antall arbeidere på hvert skift varierer noe etter behov, men ligger på 6-8 personer.
Kortreist arbeidskraft
På det ene skiftet arbeider det tre mann fra Bleikvasslia, Steinar Berg, Kenneth Røsvassbukt og Robin Lillemo. Det er Steinar som kjører boreriggen, Kenneth har lading som hovedoppgave mens Robin kjører hjullaster og dumper etter behov.
– Når vi starter med arbeidet med en ny salve, kjører vi først inn riggen og navigerer den rett ved stuffen. Så må vi sikre området der siste salve ble sprengt med fjellbolter. Det er relativt stort behov for sikring, så vi bruker mellom 20 og 30 bolter for hver salve som er cirka fem meter lang. På de vanskeligste plassene brukes det også sprøytebetong for å hindre at løs stein faller ned. Sikkerheten tar vi på største alvor, forteller Steinar som er lagbas på skiftet.
Boreriggen som brukes, drives med strøm og er utstyrt med tre bommer for boring, og en bom med arbeidskurv. Steinar sitter høgt oppe i hytta på riggen mens han manøvrerer de to boremaskinene i rett posisjon for hvert hull. Her har han en ganske behagelig arbeidsplass, hytta er godt isolert mot støy og det er lun temperatur inne.
De som arbeider med andre oppgaver er betydelig mer utsatt både for støy og vatn fra tunneltaket. Selv om de bruker både regntøy og hørselsvern kan tilværelsen være tøff. Det forekommer alltid vannlekkasje inne i fjelltunneler, og det må legges et system for utpumping av dette vatnet og det vatnet som brukes under boring.
– Vi borer litt i overkant av 120 hull i et bestemt mønster for hver salve. Hullene er noe over fem meter dype så vi får cirka fem meters brytning pr salve. Til slutt bores kutten. Det er fire hull med diameter fem tommer plassert like ved siden av hverandre. Dette gjør det mulig å få salva til å bryte ut. Når de øvrige hullene er ferdig boret, kan ladingen starte mens boring av kutten pågår, opplyser Steinar.
Ladingen foregår ved at en dynamittpatron med tenner føres inn i hullene med ladeslangen som samtidig pumper flytende sprengstoff av typen slurry inn i hullene.
– Denne type sprengstoff består av to komponenter som blandes sammen samtidig med ladingen. Før blandingen er dette ikke sprengstoff, dermed er sikkerheten godt tatt hensyn til, fortsetter lagbasen.
Yrkesstolthet
For å få et vellykket sprengningsresultat, er det viktig med rett rekkefølge på når de forskjellige hullene i salva går av. Først går kutten av, og deretter følger hullene i en rekkefølge som gjør brytingen lettest mulig. Det
brukes tennere med millisekunds forsinkelse som gjør at hullene går av i ønsket rekkefølge. Dersom det blir gjort feil her, kan det medføre at ikke alle hullene bryter ut. Da oppstår det som kalles pilsalve, noe som er alle tunnelarbeideres store skrekk. Det medfører mye ekstraarbeid og kostnader, og går ut over yrkesstoltheten.
– Men vi får aldri pilsalve – det er det bare andre som får, fastslår Steinar til stor munterhet for de andre i forsamlingen.
Alt mannskap trekker seg tilbake til sikker avstand før salva sprenges. Selv om vi står inne i tunnelen to kilometer fra stuffen når eksplosjonen kommer blir lufttrykket såpass stort at det kreves en innsats for å klare å stå i ro.
Etter sprengningen blir det tid til en kort matpause før opplasting og utkjøring av den sprengte steinen kan starte. Gasser fra sprengstoffet må luftes ut, og steinstøvet må legge seg ned.
Presisjon
Opplastingen og utkjøringen er en imponerende opplevelse. Turen inn til stuffen som passasjer i førerhytta på en dumper er egnet til å overbevise om at føreren må kunne sitt fag. Under trange og mørke forhold suser dumperen av sted og møter andre kjøretøy av samme kaliber som bærer en last på 35 tonn stein. Kjøretøyene passerer hverandre som om man befant seg på en 4-felts motorveg rundt midtsommer. For en som er uvant med hurtiggående trafikk i denne kategori, er det bare å vente på et hardt og ublidt møte med grunnfjellet ? eller en annen dumper. Men det går bra.
Opplastingen av stein fra den sprengte salva og til dumperen foregår med en hjullaster som tar åtte kubikkmeter stein i slengen. Dumperen tar tre slike skuffer i hvert lass så det er gjort på få minutter å fylle kassen.
Hjullasteren er litt av et teknisk monster, den veier sine 65 tonn. Dimensjon på dekkene er formidable. Diameteren er på størrelse med en velvoksen mann. Føreren sitter tre meter over bakkenivå når han fyller skuffa fra røysa, og rygger bakover langs dumperen med en presisjon som kan skape tvil om det man ser. Med en klaring på få centimeter mellom hjullasteren og dumperen tømmer han så skuffa i kassen på dumperen. Et fabelaktig syn for en som må konsentrere seg for å treffe garasjeporten med en personbil i mellomklassen.
– Har du virkelig oversikt og beregning når du sitter så høgt og kjører hjullasteren?
– Ja, når man blir vant med det er det som å stikke handa i lommen, man vet hvor man har maskinen, svarer Robin Lillemo.
– Trives du med arbeidet?
– Ja, det er helt fantastisk. Jeg har arbeidet med dette i ti år. Jobben har en slik karakter at vi ikke kan gå slavisk etter klokka, vi må derfor være fleksible både når det gjelder matpauser og når vi kan avslutte dagen, beretter Robin.
– Hva med luftkvaliteten inne i tunnelen?
– Det blir nok noe eksos og støv. Men vi har god ventilasjon og så vanner vi røysa så det blir ikke ubehagelig, betror Robin oss.
Tunnelarbeid har en slik karakter at det foregår i begrensete tidsperioder på hvert sted. Så mye skifte av arbeidssted hører med til jobben. Karene forteller at de har vært på arbeid over store deler av landet. Fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Men karene fra Bleikvasslia er klare på sin tilhørighet.
– Vi er bleikvassliværinger og det kommer vi til å være fortsatt. Pendling er greit, men Bleikvasslia er stedet å bo.
Med på laget har karene en lærling, Robin Ellingsen fra Vesterålen. Etter som han har samme fornavn som en av de andre, må han finne seg i bære navnet Junior. Han trives godt og er klar på at dette vil bli hans yrke, helt sikkert i mange år framover. Allerede nå utfører han sine gjøremål med stor sikkerhet, dumperen oppfører seg helt eksemplarisk med han i førersete.
Ved bygging av slike anlegg oppstår det alltid mye støy som kan virke sjenerende på omgivelsene. Grunneieren der arbeidet foregår, Magne Fagerbakk er ikke helt fornøyd.
– Før arbeidet startet opp fikk vi inntrykk av at støy fra anlegget ikke skulle utgjøre noen stor ulempe for oss naboer til tverrslaget. I ettertid kan jeg ikke si at jeg er imponert over det som er gjort for å redusere støyproblemene, sier han.
Etter et besøk på anlegget, sitter en igjen med spesielle inntrykk av karene som har tunnelarbeid som levebrød. Tunnelarbeid er ikke et yrke – det er en livsstil.
