Avisa Hemnes benytter lokal kompetanse for å lære mer om språk, navn og dialekt.
– Hva skal den nye spalten i Avisa Hemnes handle om?
– Den kommer til å handle om norsk språk, og alt som dette store emnet inneholder; jeg liker å improvisere og ikke legge for trange rammer med en gang. Nå er det navnegransking jeg har hovedfag i, så det kommer sikkert til å handle mye om navn, både stedsnavn og personnavn, men jeg kommer også til å skrive generelt om språk, og jeg kommer til å sette lokale dialektord i sammenheng med resten av det norske språket. Jeg har også interesse for runologi, norrønt og mange andre sære, gammeldagse språkfenomener, så det kommer nok til å bli litt av hvert.
– Når og hvordan oppsto din interesse for språk, og hvorfor valgte du en slik utdanning?
– Nå var jeg i den heldige situasjon å ha foreldre med forskjellig dialekt, så jeg fikk tidlig øynene opp for ulikhetene og særegenhetene i språket vårt. Jeg har alltid likt å sitte og lytte til «gammalknasan» og på den måten lært mye om den lokale dialekten vår her, i Saltdalen og med en bestefar fra Porsgrunn. Jeg trivdes også med å gå i naturen sammen med faren min og spurte og gravde etter hva det het her og der, så da vi skulle velge særemne på videregående, var det opplagt for meg å samle inn stedsnavn i Oksfjellelva. Da jeg siden studerte nordisk ved NTNU, ble det naturlig å fortsette med navnegransking som mellom- og hovedfag, samtidig som jeg tok andre språklige og litterære emner som interesserte meg. Språket vårt er i det hele tatt engasjerende, merkelig, og veldig fascinerende.
Da jeg skrev hovedoppgaven min skjønte jeg hvor kort manns minne egentlig er. Jeg sammenlignet onomastikon (navneforrådet) til representanter for ulike generasjoner av de samme slektene fra tre gårder, og oppdaget at det er utrolig mange stedsnavn som forsvinner etter hvert som landbruket endrer seg og lokalitetene får nye funksjoner. Jeg hadde en veldig fin og kunnskapsrik informant i arbeidet, gammelonkelen min, Erling Oksfjellelv, som jeg hadde mange gode samtaler med om språk og annet til han gikk bort for to år siden.
– Jobber du med språk til daglig? Hva er drømmejobben for en med språkutdanning?
– Akkurat i år gjør jeg ikke det, med mindre du vil klassifisere skrivelærerjobben min ved kulturskolen som språkjobb. Kanskje er det derfor jeg nå begynner med språkspalte; jeg får abstinenser. Etter endt utdanning og et mellomspill som lærer i videregående, hadde jeg ei stilling i Statens namnekonsulentteneste for stadnamn samtidig som jeg arbeidet i Norsk Ordbok. Det var lærerikt, og særlig i ordboka trivdes jeg godt. Hadde jeg kunnet flytte med meg redaksjonen opp hit hadde jeg tatt med meg jobben, men det lot seg ikke gjøre. Derfor har jeg hatt litt sporadiske arbeidsforhold her som har hatt med språk å gjøre; i Landslaget for norskundervisning, som lærer her ved skolen og ved det som da var Høgskolen i Nesna. Jeg må forresten nevne at da jeg jobba i ordboka hadde jeg den glede å få innlemme Mary Boldermos «Dialektord i Hemnes» i dette store verket som inneholder alle norske dialektord. Hva som er drømmejobben vet jeg ikke før jeg kan se tilbake på et avsluttet arbeidsliv. Jeg liker å stadig lære nye ting og prøve nye yrker, men norsk språk får jeg jo alltid bruk for!
– Selv skriver du mye på nynorsk. Hvorfor?
– Det har skjedd gradvis. Jeg har lest mye opp gjennom årene, og har følt meg mer heime i nynorske tekster, antakelig fordi «den nynorske humoren» appellerer til meg. Jeg opplever denne målformen som mer demokratisk enn bokmål, og det er mer plass til meg og min dialekt. Samtidig kan jeg bruke poetiske ord som «svevn» og «kjærleik», og det er jo alle tiders. Jeg prøvde tidlig å kaste meg uti å skrive nynorsk, lenge før vi fikk lov til å begynne å lære det på skolen, og jeg har ikke vært så nøye på om jeg følger rettskrivningsregler – bare språket mitt blir levende. Og det synes jeg det blir. Nå har det kommet så langt at når jeg skriver bokmål i dag, er det som om det er noen annen som sitter og skriver for meg og prøver å få meg til å bli en stiv byråkrat fra Oslo; så kunstig blir det. Jeg skulle ønske vi kunne komme enda litt lenger: at ingen tenkte på å stille meg dette spørsmålet, at det å lese nynorsk for hemnesværinger var like naturlig som det er for meg å skrive det.
– Hva er best med vår dialekt?
– Det som er skikkelig stilig, er at de eldste og de som er mest standhaftige av oss fremdeles bærer med seg rester av kasus, en språkkategori vi har hatt med oss fra norrøn tid. Det er jo egentlig en meget praktisk oppfinnelse som viser ordets funksjon i setningen. Dessverre eller heldigvis, alt etter hvilket ståsted man har, har mennesket en innebygd trang til forenkling, så de fleste av oss sluttet etter hvert å bøye substantiv og adjektiv etter kasus, og vi har derfor vanligvis verken akkusativ, genitiv eller dativ. Bortsett fra de mest treiske av oss, som ennå lar preposisjonene bestemme om vi skal si «Kongsdaln» eller «Kongsdalæ», «fjøsn» eller «fjøsæ».
BERIT OM HEMNES:
– Hva er aller best med Hemnes?
– Foruten fin natur og trivelige folk? At det er så lett å delta. Bor man i by er det høyere terskel for å ta plass i kulturlivet, på den politiske arenaen og så videre. Her i Hemnes er det så få folk at hvis alle posisjoner skal fylles og for at det i det hele tatt skal skje noe, må alle ta et tak og «synge med det nebbet man har», i overført betydning. Dermed får alle sjanse til å utvikle seg på flere felt, bare de bruker mulighetene som ligger til rette her.
– Hvilken hemnesværing fortjener en stor bukett blomster? Hvorfor?
– Oj, det er så mange at de på blomsterbutikkene ville blitt overarbeidet. Men jeg tror jeg vil si damene til herrene i Bleikvassli IL! De kan sikkert trenge en potteplante (de står seg lenger enn avskårne blomster, og man kan ta avleggere) til å lyse opp med på den tomme plassen i familien der far i huset vanligvis skal holde til. De siste årene har jo disse damene styrt hus og heim nærmest alene ettersom mannfolka har stått på med lysløype, akebakke, skitrekk og et stadig større antall bygninger som de har ført opp på dugnad til glede for fellesskapet. Jeg kan tenke meg at disse herrene også trenger mat, og hvem har laget den? 😉 Jeg synes i grunnen at alle som gjør bragder i hverdagen uten å komme i avisen kan få en blomst.
– Du får endre en ting i Hemnes, hva?
– Det er nok dessverre ikke bare èn ting, men jeg får si som Halvdan Sivertsen: «at vinden ifra høyre snart vil snu».
– Smul sjø eller evig snø? Hva er din favorittplass i Hemnes?
– Oksfjellelva med omegn – altså både evig snø og smul innsjø.
