Fredagskvelden med stor F startet med Jarrod Lawson og band på Bluesfabrikken.
Bluesfabrikken var ikke fullstappet, men mange av de tilstede var enten allerede kjent med Lawsons musikk fra før eller godt inne i «stilen(e)» han opererer i, som vel kan kalles noe sånt som Soul med kraftige snev av R&B, funk, blues og jazz.
Det var et formidabelt mannskap Lawson hadde med seg, og fra første låt viste de seg å være ytterst «tight», samspilte og eksperter på sine instrumenter. Backingsangerne (ordlyden «korister» yter ikke dem full rettferdighet eller anerkjennelse, mer om det senere) har også fantastiske røster å skilte med for egen del, og sammen var dette en gjeng som virkelig behersket Lawsons mangefasetterte musikalske univers til fulle.
Låtene er vel å regne som «gjennomarrangerte» til fulle med lite muligheter til spontane innfall. Og dette var noe jeg ganske tidlig i konserten begynte å fundere på om var en fordel eller bakdel. Kom ikke helt til noen konklusjon, men det er jo helt «innafor» i musikken Lawson både presenterer og er påvirket av (jfr. band som Steely Dan), så jeg bestemte meg for å bare ta dette for det det var og la det stå til.
For til tider var det imponerende prestasjoner på scenen, gitarist Santimone vartet opp med flere
lange og gode solopartier, Lawson selv er minst en like god spillemann som sanger, backingvokalistene, og i særdeleshet Shawn Taylor (som var et studie verdt i seg selv med sin musikalske innlevelse, nesten dansende der han satt) gjorde vel egentlig skam på selve ordet «backing» (vel så ofte utgjorde Lawson og disse en fullstendig enhetlig, trestemt klangmasse) og bassist og ikke minst trommer hadde et slikt drivende groove at det nærmest fysisk kjentes i kroppen (og anmelder er ikke akkurat den første som hopper opp på dansegulvet, for å si det mildt…).
«Kordame» (ikke mye bedre ord, det heller…) Tahira Memory er også soloartist, og etter en presentasjon av Lawson sang de duett på en av hennes egne låter (fikk aldri med meg hva den het, dessverre) med «bare» tangentkomp (riktig lekkert var det, så «bare» er også et lite understatement) fra hovedattraksjonen på kveldens plakat. Memory har en mye mer gospel-influert samt en ørliten tanke råere stil enn Lawson, og sammen med den reduserte besetningen utgjorde denne låten et fint «brudd» i kveldens settliste.
«Faren» med denne typen musikk er som antydet ovenfor at den blir for «glatt» og nesten forutsigbar i det at ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Store solistiske sprell av enkeltmusikerne er ikke en del av gamet her, og solopartier er tross improvisasjon innad i disse strengt avtalt regien på på forhånd hva angår oppbygning og lignende. Noe av kveldens reportoar kom farlig nær å kunne bli beskyldt for dette, men dette er også en type musikk denne anmelderen har nokså begrenset forhold til (for en stor del pga. nettopp det med «tendenser til glatthet», vi snakker altså om en ond sirkel her man muligens må jobbe litt med på egen hånd), så jeg lar det ligge med dette.
Fansen lot i alle fall til å være stort sett fornøyde, men også der var det ett ankepunkt som gikk igjen; Lawson virket litt «isolert» fra salen der han satt mer eller mindre ubevegelig foran sin synth med
hatten godt trukket ned i panna, så den store kontakten med publikum var det ikke snakk om. Dette i sterk kontrast til f.eks. Helle Hansen Kvartett tidligere på kvelden, og selv om man i så måte snakker om to vidt forskjellige musikalske verdener her er god kommunikasjon mellom artist(er) og fansen «på gølvet» (bokstavelig talt) ofte noe som drar en konsert opp det lille ekstra. Dette aspektet manglet for en stor del denne fredagsaftenen, og det trekker ned helhetsinntrykket en god del for meg.
Så samlet sett var det aldri noe mindre enn veldig bra spilt og sunget av Jarrod Lawson m/band samt i «sin» stil upåklagelig i alle tenkelige ledd, men om han dro så mange flere fans på Hemnesberget enn «meningheten» han og hans musikalske påvirkningskilder sogner til tror jeg er tvilsomt. Det inkluderte i alle fall ikke meg.
