Hemnesjazz startet med et bestillingsverk fremført i Hemnes Kirke. Det var en fin opplevelse, men helt toppscore får det ikke hos vår anmelder.
Årets Hemnesjazz startet musikalsk i Hemnes Kirke med bestillingsverket «Helgeland Suite», skrevet i trespann av Gary Hoffman, Briana Cowlishaw og Gavin Ahearn. Trompetist og komponist Hoffman er bosatt på Nesna og har vært en kjent og aktiv figur i Helgelands musikkmiljø i en årrekke, og han hadde fått med seg sine australske musikkvenner Ahearn og Cowlishaw på å skrive et helaftens verk inspirert av Helgelandsnaturen. Til å fremføre verket hadde man samlet et 12-mann-/kvinnes stjernelag av musikere, majoriteten av disse fra nettopp Helgeland.
Først litt om selve presentasjonen av verket publikum fikk i umiddelbar forkant; Jeg ble en tanke skeptisk da jeg oppdaget at det hadde blitt utlevert «bruksanvisning» på et tettskrevet A4-ark i benkeradene, hvor låtenes bakgrunn og ikke minst underliggende «mening» var beskrevet i detalj i ordlyd som «In this silence, the composer feels we can appreciate the hidden gems in our lives and minds» og «[The composer] also relates this to his experience of time». Vel. Kan instrumentalmusikk være så «konkret» i måten den er skrevet på at alle publikummere «føler» nøyaktig dette når de lytter? Svaret er selvsagt nei, og jeg mener faktisk man bør ha såpass tillit til publikum at man lar disse tenke og assossisere fritt rundt det man hører helt på egen hånd, en evokativ tittel på stykket (som man jo hadde flust av her med eksempler som «From the Summit» og «Nordlys») bør være mer enn nok i slike tilfeller. Men nok om det.
De første tre låtene («Into the long night», «Hidden in the hills» og «Ebb and Flow») satte standarden for resten av konserten; Vakker musikk med fine harmonier understøttet av en halvlangsom grunnpuls i bunn som gir musikken et noe «flytende» preg. Mye bruk av vokaliserende klangtepper hos de fire sangerne (på «norsk»; Utholdte, flerstemte klanger sunget på «Oo», «Aa» og lignende) samt rytmiske ostinati (rytme som «går og går») vekslende med langsomt skiftende akkorder i strykerne. Det rytmiske grunnlaget holdes stødig av bass og trommer og Hoffman og Ahearn legger seg oppå alt dette med solistiske innslag på sine instrumenter. Cowlishaw veksler mellom å være solist i forgrunnen sammen med disse (noen ganger med en type scat-sang som mange norske lyttere, ikke minst de som har vanket på Hemnesjazz tidligere, vil kjenne igjen fra Come Shine sin vokalist Live Maria Roggen) og legge seg litt i bakgrunnen sammen med de tre andre sangerne i vokalgruppa.
Det er som sagt vakkert, det er pent, selve den musikalske utførelsen er fullstendig upåklagelig
(ikke minst hva angår sangerne!), men det er heller ikke nevneverdig originalt, det blir fort repetitivt, formelbasert og etter hvert rett og slett noe kjedelig. Det virker også som om at låtskriverne rett og slett ikke har prioritert å lage noe særlig av melodier/tema, men heller basert seg på å bruke korte, repeterende motiver; Ingenting galt med det (heller) og det er for alt jeg vet meningen fra opphavspersonenes side (vi snakker tross alt om en velbrukt og velprøvd musikalsk teknikk her), men over tid blir det med dette ofte vanskelig å finne en knagg å henge resten av musikkopplevelsen på for lytteren.
Først på slutten av tredje låt kom det første «bruddet» i den gradvis innsettende monotonien; En veldig god pianosolo av Gavin Ahearn som skapte etterlengtet variasjon og fremdrift.
Den femte låten i ettermiddagens sett, Cowlishaws «Moving Seats» var hennes klart mest nevneverdige kompositoriske bidrag i konserten, og bruken av de fire sangerne i en slags a capella-kvartett (dog med litt forsiktig komp av bass og trommer) var et veldig morsomt og godt utført innslag. Men det skal og må sies at de tre øvrige «syngedamene» skal ha veldig mye av æren sammen med henne her. «Nordlys» av Gary Hoffman brakte med seg noe så etterlenget som et konkret og memorabelt tema, dette spilt av Hoffman selv på trompet understøttet av vokalistene.
Det mest interessante med Hoffmans «The Sea and the Mountain» var hans skipsfløyte-imitasjon på flygelhorn, men låten hadde i alle fall en tekst (sunget av Cowlishaw), om enn kort (på dette punktet var ørene mine noe slitne av o-ing og a-ing). Ahearns «Mountain Walk. No path.» sluttet overraskende med en lang fiolinsolo fra Trond Wika før man gikk over i selvsamme komponists «Brother Gary» (henspeilende på Gary Hoffman), som greide å ta prisen for konsertens desidert beste låt. Det virket også som om at resten av bandet «våknet» litt her, muligens inspirert av at tempo, puls og temperatur steg noen hakk. Artige rytmiske effekter, som forventet sømløst utført av de på scenen, og nok en gang tok sangerne prisen med sin imponerende presisjon både rytmisk og harmonisk.
I Ahearns «Østavind» vendte man tilbake til noe av musikken fra fra første låt, noe som kanskje ikke mange ville ha fått med seg hvis det ikke hadde vært presisert i programmet/»bruksanvisningen», såpass lite umiddelbart memorabelt var som antydet mye av det musikalske materialet denne kvelden.
Avslutningen, Cowlishaws «Fjord», var tilbake i den mer «flytende» folden majoriteten av verket hadde beveget seg i, så sånn sett var det en tilfredsstillende avrunding av seansen.
Oppsummert kan vel Hoffman/Ahearn/Cowlishaw sin «Helgeland Suite» sies å være en kraftprestasjon hvis man ser på den plettfire musikalske utførelsen av verket og alt arbeidet som tross alt er lagt ned i det, men som antydet ble helhetsinntrykket av selve komposisjonen til tider svært ensformig og ikke minst motstandsløst. Det fantes ikke «rufs i kantene» å spore, alt var så gjennomplanlagt og arrangert ned til minste detalj at forutsigbarhetsfølelsen ganske raskt satte inn hos herværende anmelder. En viss omorganisering av låtrekkefølgen ville ha trukket opp hva angår kontrast, men selve materialet var til tider såpass lite distinkt («inn i ett øre, ut et annet»-prinsippet) at dette likevel ikke ville ha gitt full pott. Overbruk av effekter kan også kritiseres,
ikke minst måten vokalistene ble brukt på. Synd, for sangerne (Brennhaug, Falstad og Brean Hovind) sin bortimot feilfrie utførelse av sitt til tider ekstremt kompliserte materiale var bare å ta av seg hatt, sixpence og eventuelt tupé for.
Lydmessig var det ett par ting som også kunne ha vært fikset på, til tider ble strykere og sangere overdøvd av kompet, og siden disse gjennomgående stod for den harmoniske basisen var det ikke helt heldig. Av samme grunn var det ikke alltid like enkelt å skjønne når Cowlishaw beveget seg fra forgrunn til bakgrunn av lydbildet heller, noe som av og til gjorde det litt uklart hvor det musikalske hovedfokuset faktisk lå.
Så jeg kan godt høre «Helgeland Suite» igjen, hvis den blir kuttet noe ned i lengde (man kan uten store kvaler kutte cirka halvparten av «rolig-låtene») og omstrukturert hva angår låtrekkefølge. Dette ville så definitivt ha gjort konserten til en høydare (ikke minst med et sådant stjernelag av musikere), nå satt jeg igjen med en følelse av «a missed opportunity», for å ta det på morsmålet til komponistene involvert. Dessverre.
