MiN-ensemblet stilte mannsterke opp på Jernvaren mandag.
En to-tredjedels full sal tok entusiastiske imot musikergjengen som hadde den litt vanskelige oppgaven med å sparke i gang Hemnes Jazzforums høstsesong samt riste litt løs i jazzører det nettopp har sluttet å ringe i etter årets festival tidligere denne måneden. Men hva angår publikum vet de fleste musikere at det ofte dreier seg mer om kvalitet enn kvantitet, og det var såvisst en veldig lydhør og interessert gjeng som hadde troppet opp for å høre musikk av herrene Onslow og Brahms, spilt av noen av de beste nordnorske musikerne som er å oppdrive.
Engelsk-franske George Onslow (1784-1853) er ikke nevneverdig kjent i dag, men i sin samtid gjorde han til tider stor suksess, ikke minst med sine mange kammermusikkverker (flesteparten av disse for diverse strykeinstrumentkombinasjoner). Et av disse var Nonetten i a-moll for fem blåsere og fire strykere fra 1848, og det er ganske interessant at MiN «tør» å fylle en halv konsert med såpass totalt ukjent (også for de fleste «eksperter») materiale, noe de skal ha honnør for.
Onslow kan vel heller ikke sies å være noen «forsvunnet Beethoven» (selv om musikken hans bærer litt preg av hans store samtidige), men en halvtime i hans selskap er absolutt å anbefale.
Nonetten byr på mange muligheter for alle involverte instrumenter til å «skinne» samtidig som at den krever et godt samspill og presisjon hos de musiserende; I førstesatsen merket jeg meg særlig klarinettist Ole Kristoffersen og fløytist Inge Rolland i tillegg til alt det fine og velbalanserte samspillet hele ensemblet imellom.
Så får man skylde på Onslow selv for at formen på satsen blir i overkant forutsigbar med «alt på rett plass» og lite mer enn det; Fine enkelttemaer og godt skrevet for besetningen er det utvilsomt.
Scherzo-satsen er plassert som nummer to i dette verket, og krever mye presisjon musikerne imellom, Onslow byr på stadige dynamiske vekslinger fra svakt til sterkt og kontinuerlige rollebytter mellom instrumentene, noe som ble løst brilliant og (hos musikere av sådant kaliber) tilsynelatende enkelt (noe det ikke er, til orientering).
Den langsomme tredjesatsen er formet som et tema med variasjoner, hvor nok en gang komponisten gir mange solistiske muligheter til de spillende, muligheter de tok tak i med begge hender, så og si. Her følte undertegnede for første gang at jeg kjedet meg litt, satsen er ALTfor lang til sitt materiale, og interessen opprettholdes utelukkende av kvaliteten på de som faktisk spiller den; Kudos til MiN-ensemblet igjen for å greie å gjøre maksimalt ut av denne.
I finalen var humøret både hos Onslow og musikerne på topp, noe som også smittet over på publikum. Nok en gang fine enkeltprestasjoner (nevner spsielt både fiolinist Tor Johan Bøen og
bratsjist Lazar Miletic her, sistnevnte især gjorde en veldig god figur hele konserten igjennom) og godt gruppespill skapte en mer en tilfredsstillende avslutning på et verk som kanskje ikke når de store dypder eller høyder, men så absolutt har underholdningsverdi både for de lyttende og spillende.
Johannes Brahms (1833-97) sin pianokvintett i f-moll fra 1864 er en av kammermusikkens grunnpillarer, og for mange musikere er verket nærmest avskrekkende; Det ligger på svært høyt teknisk nivå og krever i tillegg veldig mye musikalsk intelligens fra samtlige musikere involvert for å ro det i land. Flere i salen, inkludert undertegnede, var riktig forventningsfulle i forkant av konsertens andre del for å høre hvordan musikerne fra MiN skulle gripe denne saken an.
Første sats er konstruert som en stormfull affære med «øyer» av ro spredt utover, trikset er å balansere dette og få det helhetlig, selv om på mange måter komponisten har gjort den jobben for musikerne allerede ved å la alt musikalsk materiale springe ut fra de første taktene. Pianist Dimitris Kostopoulos har jeg ikke hørt spille før i dag (men har hørt OM ham, i positiv forstand), og han viser seg å være en svært så kapabel musiker for akkurat dette reportoaret. Jeg nevnte «høyt teknisk nivå» ovenfor, men man må faktisk ha en voldsom stamina i tillegg (på godt norsk; «Spille sterkt og tungt, ofte og mye»), noe som ikke så ut til å by på nevneverdige problemer for ham. Men alle involverte gjorde en tvers igjennom strålende jobb i denne lange og komplekse satsen, både indiviudelt (nevner i særdeleshet 1.fiolinist Øivind Nussle, som først kom på scenen til dette verket) og ikke minst som gruppe.
Et eksempel: Midten av satsen er formet som en gradvis oppbygning som etter hvert leder til returen av hovedtemaet (fra starten av satsen), her beviste de fem på scenen både hvor samspilte de er og at de ikke bare har satt seg ned og spilt uten å tenke over saken/stykketførst; Inntrykket av passasjen var nesten fysisk.
Andresatsen har en tendens til å bli litt «nedspilt» i mange fremføringer, men MiN tok ingen hensyn til at de hadde holdt et h..vetes liv i foregående og dro ut alt av «pasjon» (i den grad det ordet i det hele tatt kan brukes om Brahms) som var å finne der, samtidig som de mer fragmenterte passasjene som satsen også inneholder ble spilt med tung konsentrasjon og til tider var nesten uhørlig.
Tredjesatsen er vel den mest komplekse i verket rent rytmisk og for den del også teknisk, her var presisjonen og samspiltheten nesten til å miste pusten av, ikke minst fra pianist Kostopoulos. Og trøkket i satsens tunge akkordiske sekvenser fikk nesten orkestrale dimensjoner ut av de fem musikerne på scenen.
I fjerde sats kunne man for første gang i denne avdelingen ane en viss «slitasje» fra musikerne, ovennevnte trøkk var litt borte her og der hvor man ville/kunne forvente litt mer av dette. Men i satsens siste tredjedel kom da også siste innspurt med et sånt driv og slik fremdrift at svetteperlene skvatt av musikerne, og etter de siste akkordene var de høyst fortjente hurraropene og den stående applausen et faktum fra kveldens lydhøre publikum.
Så her kan man bare glede seg og gå mann av huse i Mosjøen, på Mo og Sortland de nærmeste dagene, hvor gjengen fortsetter sin turné. MiN-ensemblet i storform? Ja, så absolutt!
