Fredagens siste konsert ble avholdt på Jernvar?n med den svenske trioen Trinity. Trioen består av Andreas Hellkvist på orgel, Karl Olandersson på trompet og Ali Djeridi på trommer. Jeg må innrømme at denne trioen for meg var fullstendig ukjent.
På scenen kom tre unge menn i meget pene dresser og minnet mest om pappagutter fra beste vestkant. Mulig de er pappagutter fra beste vestkant, de kommer fra Stockholm og Uppsala og dette var faktisk deres første opptreden i Norge. Ikke rart at jeg ikke hadde hørt om dem før.
På scenen sto det et Hammond B3 orgel. Det lå også en trompet der med ett par muter og det var ett trommesett. Hva kunne dette være? Svaret kom allerede i den første låten «There’s a boat dat’s leavin’ soon for New York» fra George Gershwins «Porgy and Bess»
Det var gladjazz speedet opp til et nivå som til nå var ukjent for meg. Her var det tre individualister som fungerte flott sammen og den ene soloprestasjonen etterfulgte den andre. I tillegg var det visuell musikk. Nesten halve gleden var å se på gutta når de dro til med ville orgelsoloer, trompetspill i verdensklasse og et slagverk som minnet om et to-takts lokomotiv som bare ruset på i motbakkene.
Gutta kaller seg Trinity, eller treenigheten som det blir på norsk. Trommis Ali er Faderen, trompetist Karl er sønnen og organist Andreas er den hellige ånd. Kanskje ikke rart at de mest spiller i kirker rundt om i Sverige.
Etter «Things we did last summer» spilte trioen den gamle Beatles låten «Here there and everywhere» etterfulgt av «Alfie» og «On the sunny side of the street». Så fulgte Erroll Garners klassiker «Misty» i en versjon som nærmest må kalles speedjazz. Låt nummer syv var Andreas Hellkvists egen «Memories of lost love» etterfulgt av Ali Djeridis ganske sorgtunge ballade «Johanna». I låt nummer ni fikk vi hederlig rå swing i «Lazy River».
Den neste låten ble faktisk et ønske fra en i publikum. Tydeligvis var ikke disse like ukjente for andre som for meg. Ønsket var «Sweet Georgia Brown» en gammel klassiker fra 1925. Dette er en låt som finnes på Trinitys andre album «Get out».
Som nest siste låt hadde treenigheten valg «The Preacher». Den ble spilt med enorm innlevelse og et fantastisk driv. Karl Olandersson spilte en trompetsolo mens han vandret rundt lokalet til enorm glede for de fremmøtte. Konserten ble avsluttet med den kjente Louis Armstrong-låten «What a wonderful world»
Fantastiske musikere gjorde kvelden til en sann fryd. Nye versjoner av gamle låter satt som spikret. Gutta hadde et image som var kanontøft og en intensitet og tempo som spilte fletta av de fleste! Publikum var helt med fra første låt og her var det nok en del Hard Core jazzfans som visste hva som ville komme og de fikk det de kom for.
Bjørn-Terje Nilssen
