Asmund Bjørken er 82 år. Det setter ingen stopper for turneliv og gode opptredener, slik det ble på Hemnesjazz.
Det har vært sagt og skrevet en del om Bjørkens ærverdige alder (82, så fikk også jeg nevnt det) i forbindelse med at han fortsatt er høyst aktiv som konserterende og turnerende musiker, så jeg skal ikke dra det ut mer enn nødvendig. Men hans kvintett er uansett noe så uvanlig som en tre-generasjoners sådan, med sønnen Ove på gitar og Oddmund Finseth på bass (i 50-årene) som aldersmessig «medllomledd» før pianist Ulvin og trommeslager Vangen havner så og si nederst på stigen med sine henholdsvis unge 32 og regelrett puslete 25 i antall sådanne.
I alle fall utgjør de både en høyst velsmurt og samspilt enhet samtidig med at de er høyst kapable individuelt, og det fikk de vist allerede i åpningsnummeret («The days of wine and roses» av Henry Mancini) hvor samtlige ved siden av å spille i ensemble og akkompagnere hverandre også fikk utfolde seg solistisk.
Og Bjørken selv leverer her både tema og soli på sin altsax totalt uanstrengt og med fjellsikker musikalitet som om han alltid har gjort. Jeg slutter aldri å bli imponert over
Oddmund Finseth, etter min mening en bassist av regelrett internasjonal klasse (han vant da også høyst fortjent nordnorsk jazz sin høyeste utmerkelse Stubø-prisen tidligere i år) som utstråler en spilleglede og så åpenbar trivsel på scenen at det gir en ekstra dimensjon til det rent musikalske. Han var da også Bjørkens verbale «side-kick» gjennom konserten, og det krever utvilsomt sin mann å greie å henge med på bandlederens verbale sleivspark og humoristiske innfall. Scat-sang, ofte sammen med bassen i solopartier (jfr. Slam Stewart), behersker Finseth også med bravur, noe han demonstrerte også for Hemnes-publikummet.
Pianist Ulvin er en utmerket solist og nennsom akkopagnatør, han presterte da også stilsikre og til tider direkte smakfulle solopartier denne ettermiddagen («Rart å bjynn’ å spæll klåkka hall tre!» kom det på ett punkt fra Asmund Bjørken, som utvilsomt vel er mer vant med «kveldsvakt» på jobb). Gitarist Bjørken jr. er en veldig god komper, men i solopartier har han en tendens til å bruke veldig mange tekniske videreverdigheter som med fordel kunne ha vært noe barbert (eller på godt norsk; «Færre toner»). Trommis Tord Vangen hadde sin debut med Bjørkens kvintett ved denne anledningen, noe man knappest skulle tro, og hans konsertprestasjon i sin helhet var i mine ører noe av det beste på hele konserten. Og med fare for å høres gammel og sur ut; Det er sjelden vare å høre trommedlagere av den yngre generasjonen faktisk kunne spille drivende swing med overbevisning og (ikke minst!) gjøre ballader hvor man greier å fremdeles ta vare på den rytmiske snerten og ikke bare vispe semi-hypnotisk på skarp og hihat uten nevneverdig mål og mening (mange «større» trommenavn enn Vangen som har falt for den fristelsen).
Trekkspillet kom etterhvert frem på «Secret Love», og det er artig å observere at Bjørken har samme spillemåte (bare i en lett «gjendiktning» av instrumenttekniske årsaker) på dette som på saxen; Staccato fraser besvart av lange linjer og alltid dynamisk uforutsigbart. Bjørken fortalte også publikum om da han i 1961 på Moldejazz med bange anelser tok frem nettopp dette instrumentet og spilte jazz på det (en på den tiden like uhørt tanke for mange både i trekkspill/gammeldans/folkemusikk-miljøet som det var for hardbarka jazzere); Etter første låt var det tyst i lokalet, på slutten av settet kom det derimot trampeklapp og hurrarop. Tidene forandrer seg.
Dette var vel den konserten på årets festival som var mest «Jazz-jazz» i den forstand at musikken var trygt forankret i 50- og 60-talls bop- og cooljazzstil og reportoaret kunne kalles «standardlåter», dog litt i utkanten av denne låtkatalogen. I
mange tilfeller kan slike konserter fort bli forutsigbare og utførelsen av låtene noe formel-basert, men Asmund Bjørkens kvintett ungikk dette; Utvilsomt litt på ren rutine, men også fordi dette er en gjeng som rett og slett liker jobben sin og gjør den med glede og entusiasme. Og som man jo vitterlig fikk demonstrert; I denne yrkesgruppen er pensjonsalderen høyst fleksibel.
