Sigrid Moldestad imponerte på Lapphella, og bør oppdages av enda flere enn de som var til stede på konserten.
Sigrid Moldestad debuterte som soloartist i 2007, men det er først de siste par årene hun virkelig har slått gjennom hos det brede publikum, ikke minst med plata «Brevet til Kjærleiken» hvor hun tonesatte tekster av dikteren Jan-Magnus Bruheim.
Hun kom til Hemnesberget og Lapphella akkompagnert av et skjebnetungt skydekke på himmelen, men det virket overhodet ikke som at de par-tre småskurene som kom under konserten preget hverken henne, de øvrige i bandet eller publikum.
Etter en kort instrumentalintro gikk Moldestad med sine eminente medmusikere løs på «Den morgonen», til tekst av nettopp Bruheim. Lydbildet er her preget av Moldestads fele og Apelands Fender Rhodes, en særdeles fin (men nokså sjelden) klanglig kombinasjon. Og nettopp forholdet til klanglig og stilistisk variasjon over noe som kan på papiret se nokså snevert ut (Moldestads musikk kan vel nokså grovt defineres som «Visepop med folkemusikk-preg») er denne gjengens aller største styrke ved siden av Moldestads store kvaliteter som låtskriver.
I «Å kjæraste» viser bandet for første gang i konserten frem sine formidable korings-evner, ofte trestemt under Moldestads vokal. Og taktvekslingene og de øvrige rytmiske finurlighetene her og i en del andre låter er nok en ting man ikke forventer av ovennevnte definisjon «Visepop… osv.»
I instrumentalen Moldestad skrev til sin bror da
han jobbet som trailersjåfør er nok en gang rytmikken til tider spenstig og uvanlig (men funker som fy), før Moldestad med band nærmer seg definisjonen «mektig» i låten «Se deg tilbake», denne tilegnet hovedpersonens mor og omhandlende hennes barndomshjem og forandringene dette og omgivelsene rundt har gjennomgått. En sterk tekst, og Moldestad får dermed vist at hun også er dreven på sangtekstfaget.
I «Om eg var deg», en sang om det å ta buss en regntung morgen i Bergen, fikk Moldestad med seg publikum på allsang i det svært så nettopp allsangvennlige refrenget. Under «Sommersang» med bare hovedpersonens vokal backet opp av Apelands harmonium (strengt tatt Korgen Menighetshus sitt, utlånt for anledningen) brøt ironisk nok regnet løs igjen, men den stilrene og enkle tolkningen av denne folketonen (her en variant etter folkemusikeren Harald Hesjevold, som Moldestad fra Sogn) gjorde nok såpass inntrykk at mange i publikum fortrengte nettopp den detaljen.
Konsertens eneste coverlåt var den Skotsk-Kanadiske singer-/songwriteren David Francey sin «Saints and Sinners», også denne med nesten mektig flerstemt sang i denne forsamlingens tolkning. Til nok en Bruheim-tekst, «Tungt glir båten» hadde Moldestad laget en slags gospel-country-låt som var nesten irriterende fengende, og når gitarist og pianist høyst bevisst «detter ut av stilen» i førstnevntes solo-del skaper det en artig stilistisk spenning som generelt er en av denne gjengens store musikalske styrker.
Konserten ble avsluttet med Moldestads største «hit», «Brevet» (også med Bruheim-tekst), og publikum virket svært så fornøyd med å ha fått servert høy musikalsk kvalitet under noe usikre værforhold. Moldestad med band leverer noen til tider knakende gode låter, og som antydet er det stilistiske spennet disse fem kan prestere nesten til å få hakeslepp av. Så de som enda ikke har «oppdaget» denne gjennommusikalske gjengen har definitivt noe å se frem til.
