Helle og Heine Hansen, med aner fra selveste Hemnesberget, beærte Hemnesjazz sitt fredagsprogram med sitt nærvær i kvartettformat.
Foruten Helle (vokal) og Heine (piano) består kvartetten av Morten Klausen på trommer og Hemnes’ egen stjernebassist Kjell Joar Petersen-Øverleir. Sistnevnte samarbeidet også med Helle Hansen sist vinter, da ledende Granmoen Storband som utgjorde Helles akkompagnatører. De gjorde sammen en konsert av høy klasse (undertegnede kan attestere på det da jeg anmeldte også den og gav dem fortjent ros og heder), og mange som både var tilstede der samt de som bare hadde hørt gjetord om den kvelden hadde sett frem til et nytt besøk fra Danmarks store stemme og prisbelønte låtskriver.
De åpnet ballet med Torrance og Heanys bossa-klassiker «Rio de Janeiro Blue», og her fikk publikum stifte nærmere bekjentskap med bror Heines pianistiske egenskaper, ikke minst i solistisk utfoldelse; En veldig melodisk anlagt musiker med full oversikt over både egen og andres spill/sang som lovet godt for denne tidlige kvelden på Jernvaren.
Majoriteten av stoffet som ble presentert er Helles egne låter, og hvorfor hun er såpass ettertraktet både som solist og låtskriver for andre artister er lett å forstå. Hun har teft for den gode og umiddelbart minneverdige melodien og tekstene hennes er tildels en oppvisning i språklig finesse (uten at det virker kalkulert eller som rent ordgyteri). Dog kan man innvende at tematikken hun konsentrerer seg om kanskje er litt snever («Ulykkelig kjærlighet» i ymse variasjoner er den definitivt rødeste tråden i hennes katalog), men mange andre artister har lignende tendenser til dette uten å nå Helle Hansen til anklene hva angår selve kvaliteten på det som blir skrevet og ikke minst formidlet.
For Helle Hansen er virkelig en scenepersonlighet av rang, på mange måter føler man til tider at scenen og tillike lokalet er i minste laget for hennes blotte nærvær og musikalske tilstedeværelse. Det er heller ikke noen hvemsomhelster hun har med seg i sin kvartett, trommis Klausen har en utrolig spilleglede (mange i publikum sine blikk ble ofte festet på ham i ren fascinasjon bare over dette) og et driv man kan bli direkte svett av, Petersen-Øverleir er en nesten uhyggelig intuitiv bassist som virker å nesten være i forkant av det som skal skje hos de tre andre til enhver tid (er det lov å håpe på at han med det mye omtalte jobbskiftet han foretar seg i september kan gi ham mer tid og anledning til å spille og komponere musikk? Det er i alle fall ett av mine ønsker for musikklivet på Helgeland i nærmeste fremtid), og Heine er allerede nevnt over.
Reportoaret (og dermed altså Helles musikalske verdensbilde og uttrykk) inkluderer alt fra tango,
seige blues-influerte låter, mer typisk «standardjazz» samt noen få coverlåter, som Peggy Lees «I love being here with you», dedikert til nettopp Jernvaren-publikummet. Og disse fikk kvartetten også med på allsang/-roping på «Throw it on the heap», en av låtene som satte seg fast i alle fall i min hjerne både sist Helle Hansen var her og nå. Forøvrig er de tildels ekstreme tempofluktueringene i nettopp denne sangen noe de fire på scenen slettes ikke har noen som helst problemer med, i alle fall ikke når det er Klausen som leder an med sin smittende entusiasme.
Ett av konsertens høydepunkter var for undertegnede Billy Joels «And so it goes» sunget kun med bror Heine som pianoakkompagnatør. Her og flere andre steder (eksempelvis «Stille mitt hjerte», konsertens eneste nummer på dansk) demonstrerer Hansen en varhet som er milevis unna den rå kraften i stemmen man hørte i låter som hennes egen «It would never work» ( denne forøvrig
inneholdende en snasen trommesolo av den alltid like entusiastiske Klausen) og som kanskje mange primært forbinder med henne. Men Hansens musikalske spenn er mye større og hennes stemmekontroll mer eksemplarisk enn som så, noe som muliggjør også slike mer vare nummer innimellom.
I kortform; Helle Hansen er en artist og låtskriver det står voldsom respekt av. Hennes medmusikanter er uten lyter og samspilte som få, og kvartetten som helhet er et oppkomme av musikalsk oppfinnsomhet og kvalitet. Hansen kan godt gjøre konsert på Hemnesberget hvert år for min del!
