Haakon Graf er i seg selv et utmerket argument for innføring av mulighet for doble statsborgerskap i Norge.
Mange trodde 2015-varianten av Hemnesjazz både i bokstavelig og metaforisk forstand var over da The Funk Disease avsluttet sin opptreden rundt midnatt lørdag. Men det var én konsert igjen, og heldigvis var det etter hvert pakkfullt og høy stemning også på Jernvaren (etter at folk hadde greid å komme seg dit fra Bluesfabrikken i regnet, klaringen i tid mellom disse to konsertene var vel mer målbar i sekunder enn i minutter), noe som var høyst forståelig og ikke minst fortjent hva angikk det som foregikk på scenen: Her var det nemlig Haakon Graf Trio og Staffan William-Olsson, nok en toppklassebesetning i storform (her skal Hemnes Jazzforums Magnar Skreslett nok en gang ha så mye ros som det er mulig å pådra seg for sine evner som bookingsjef) som spilte opp til lett aftensunderholdning for hele familien (eller hva man nå vil kalle det).
Haakon Graf er mye mer kjent og for den del aktiv utenlands (først og fremst USA) enn her hjemme på gamle tomter, han bor og virker da også primært i Los Angeles-området. Han har en imponerende merittliste, og ser man på navnene til norske medmusikanter han har jobbet med i sin karriere er det nesten en slags «Hvem er hvem i norsk jazz 1975-2015»-opplisting man da vil sitte igjen med (Garbarek, Rypdal, Christensen, Eberson, m.m.fl.), for ikke å glemme mer globale storheter som Jack DeJohnette, Natasha Beddingfield, Ulf Wakenius, Dennis Chambers og en rekke andre.
For å ikke gå oss helt vill i navnelister kan man vel runde av nettopp denne bolken med kjapt å nevne at de rutinerte karene Graf hadde tatt med seg til Hemnesberget bærer navnene Per Mathisen og Erik Smith, trakterende henholdsvis bass og trommer. Og sist, men ikke minst ovennevnte Staffan William-Olsson (kjent både fra Real Thing samt egne prosjekter som Sharp Nine og som opptrådte på Hemnesberget med det lokale Alfhilds Balkong tidligere på dagen), hyret inn som kveldens «special guest star».
I alle fall; Graf trio med William-Olsson stilte med utelukkende Graf-låter på programmet, flere av disse kjent fra noen av dennes soloplater, blant annet «Licence to Chill» (2013) gjort i trespann med nettopp Mathisen og Smith. William-Olsson la på en ny klanglig dimensjon til trioen med sin gitar, og i det litt mer harde og rufsete lydlandskapet Graf m/venner befinner seg i enn det han selv gjør til vanlig blir man faktisk her minnet på at bopbluesfunk-gitaristen vitterlig har en «skitten fortid» som reinhekla rockemusiker.
Denne firerbanden spiller fletta av de aller fleste sammenlignbare musikere rent teknisk; Mathisen er en bassist med en
maratonløpers stamina og Smith kan blåse et fulltallig publikum fullstendig av banen helt på egen hånd, noe han nesten også gjorde ved flere av sine mange solopartier.
Som antydet henger William-Olsson med uten problemer (hadde noen egentlig trodd noe annet?) og nærmest hiver ut det ene musikalske krumsprings-vidunderet av en gitarsolo etter det andre i lytternes retning. Graf holder seg til tider bevisst i bakgrunnen, komper på sine tangenter og lar de andre holde på med sitt før han plutselig kaster seg over spillebrettene og viser de andre hvem som faktisk er sjefen, så og si.
Musikken som disse presenterte her på tampen av årets Hemnesjazz ligger grovt sett et sted mellom rock, progg og jazz, karakterisert med tung «bunn» i lydbildet (enkelte i publikum mente faktisk at bassmengden kanskje var litt i overkant og ved ett par anledninger, spesielt i mer rolige partier og mer rene ballader tok jeg meg i å være tildels enig i det) drivende groove (som dog med en supertrommis som Smith bak settet aldri var i nærheten å bli mekanisk) samt halsbrekkende melodiske fragmenter, riff og ikke minst soli i overflod og fleng.
Mathisen var vel den som imponerte undertegnede aller mest,
og på et punkt greide han faktisk å utmanøvrere selveste William-Olsson (og det er det ikke hvem som helst som kan!) i en sekvens med repetisjoner av en unison gitar- og basslinje som Smith pisket opp til et overmenneskelig tempo. Til slutt datt rett og slett den svensk-norske gitarhelten «ut av dansen» mens Mathisen fortsatte sammen med trommene. Det ble utvekslet et gjensidig glis mellom de to strengevrituosene før Mathisen rundet av låta uten videre oppstuss. Mange gitarister grøsser bare ved tanken å bli utspilt av en bassist (fysjom!), men her var det en «høyst fortjent seier» vi snakker om, noe kveldens gitarist så ut til å være helt enig i.
Å gå videre i større detalj enn det som allerede er skrevet over tror jeg ikke har noe for seg i dette tilfellet, men vil bestemt hevde at de som droppet konserten til fordel for f.eks. etterpåfestvirksomhet denne lørdagsnatta gjorde en grov musikalsk feilvurdering, så og si. Ikke at det var så lett å gå hjem og til sengs etter en sådan musikalsk opplevelse, da, men litt rotete søvnmønster med lett ringing i ørene, apatisk blikk og kronisk bakoversveis i en overgangsperiode er tross alt en forsvinnende liten pris å betale for en konsertopplevelse av såpass høy klasse.
OG: Kan man med dette be flere norske konsertarrangører om å følge i Hemnes Jazzforum sine fotspor og hute å få Graf tilbake til gamlelandet litt oftere enn tilfellet er nå? På forhånd takk, med vennlig hilsen og alt det der.
