Stian Carstensen skuffer aldri, heller ikke sammen med sine kompanjonger i Gammalgrass.
Hvordan skal man beskrive det Gammalgrass gjør både rent musikalsk og ikke minst på scenen for de som ikke var til stede? Det var noe jeg spurte meg selv om der jeg satt med blokka på Jernvaren lørdag kveld. Bare å definere musikken er ganske så vanskelig, det er hinsides virtuost utført, musikerne demonstrerer fantastisk og utvilsomt også rent intuitiv samspilthet fra start til slutt, sluttproduktet er så gjennomført musikalsk at man bare må gi seg over, og tull- og
tøysfaktoren både verbalt og i selve musikken er såpass skyhøy at publikum ler så de går i grininga.
Multimusiker (denne kvelden primært utøvende banjo og trekkspill) Stian Carstensen, kjent først og fremst for sitt daglige virke som åndelig leder i speedbalkan-bluegrass-skrangleprogjazz-bandet (som antydet blir det fort mange adjektiver på rekke og rad hvis man først skal definere stilistisk noe som helst han er involvert i) Farmers Market, men også fra soloprosjekter og som musikalsk «ekspertkommentator» i diverse media-sammenhenger, står i spissen med Fræningen Ola Kvernberg på fiolin og Brønnøyværingen Ole Morten Vågan hengende over kontrabassen.
Sammen lirer trioen av seg det ene musikalsk-tekniske vidunderet etter det andre i et hinsides tempo (her henvises både til farten på selve grunnpulsen og rekken av musikalske hendelser, utskeielser, inn- og utfall) festet i et slags bluegrass-folkemusikalsk drivanker med innslag av alt fra jazz, rock og country til klassiske svisker. Et eksempel på sistnevnte; Fiolinist Kvernberg som entusiastisk ledet an i en tango-basert versjon av den franske komponisten Jules Massenet sitt nokså ihjelspilte one-hit-wonder «Meditation» fra operaen Thäis (om det ikke ringer noen bjeller ut fra tittelen har de aller fleste likevel nesten garantert hørt denne ved en eller flere anledninger), og selv i den noe underlige konteksten den her ble satt i er det en av de definitivt en av de aller beste og (faktisk!) fineste versjonene undertegnede noensinne har hørt av denne, heri innbefattet legendariske og mer «standard» varianter med felestorheter som Heifetz, Menuhin og «vår egen» Arve Tellefsen.
Og som den naturligste sak av verden hiver de seg deretter på den norske slåtten (fra Kvernbergs hjembygd Fræna) «Då ommen datt ned» med fullstendig dødsforakt, Green Days «Basket Case», seigkøntri-klintango-valsen (der var adjektivene igjen, gitt) «I love you so much that it hurts» og tilegner denne Norges nasjonalsstylist Jan Thomas (logikken bak akkurat denne relasjonen var tildels mulig å følge hvis man oppholdt seg i lokalet og hørte Carstensens noe ville assosiasjoner i sin introduksjon, men ja, det ser pussig ut i skriftlig form, ser den), med tildels overdreven bruk av steelgitar.
«Er det noen spørsmål? Kommentarer? Konstruktiv kritikk eller ønsker fra publikum?» ble det spurt fra scenen, og på oppfordring fra en publikummer som utbrøt «Paganini!» (italiensk fiolinhelt på 1800-tallet, kjent for sine tildels umulige fiolinstykker skrevet til eget bruk, primært for å dra mest mulig kvinns på turnéer) fikk man en fra podiet fullstendig uforberedt versjon av dennes «Moto Perpetuo» («Evighetsmaskinen») ledet an av Kvernberg (ja, han viste seg å kunne den utenat, sånt skjer…) og etterhvert heiv Vågan og Carstensen på da de hadde fått hørt litt på melodien. På dette punktet datt haka mi ned ett par centimeter.
Jeg kunne ha fortsatt i det vide og brede, men tror jeg har fått frem mine hovedpoenger angående denne konserten.
Publikum var både vekselvis og samtidig fjetret og måpende av Gammalgrass sine musikalske ferdigheter og/eller sammenkrøket av latter; Og forresten kunne man angående det sistnevnte observere at Vågan og Kvernberg slettes ikke alltid var forberedt på alt det verbale fjaset Carstensen lirte av seg fra scenen, men de er såpass proffe at musiseringen deres påvirkes ikke nevneverdig av dette på tross av tiltagende rødlighet i ansiktene og ristende kroppsbevegelser.
Og som sagt; I siste instans var det regelrett ubeskrivelig (tross hederlige forsøk over). Måtte Gammalgrass aldri bli «bitre kåsører i statskanalen» (for å sitere Carstensen, fra dennes kort-forelesning om «empati i vår tid»), men leve lenge i landet.
